Ingerd Erlandsdatter klager på fru Inger til erkebiskopen
DN 10/514 · 10 Mai 1526 · Bergen
Hva brevet sier
Den gamle fru Ingerd Erlandsdatter skriver fra Bergen 10. mai 1526 til erkebiskop Olav Engelbrektsson. Hun sørger over Otte Holgersson, som hun så på som sønn og arving, og nå er det mange som vil være arvingene hennes. Hun ber erkebiskopen verne henne til kongen kommer til landet, særlig mot fru Ingerd Ottesdatter. Fru Inger har tatt fra henne jord hun hadde i pant av Ingers far og bror, bryter en avtale om 200 mark i året, har tatt et vær som heter Veden, som hun arvet etter sin mormors bror herr Sigurd Jonsson, og har tatt hennes egne grunner ved Bryggen i Bergen.
Brevet på moderne norsk
Min ydmyke, kjærlige hilsen forut skrevet med vår Herre Jesus Kristus. Jeg takker deres nådes verdighet for all ære og dyd som deres nåde viste meg sist dere var her i Bergen. Det lønne den allmektige dere for, og jeg vil gjerne gjengjelde det etter min fattige evne. Kjære herre, vær så vel å vite at det er kommet til min kunnskap at min kjære sønn Otte Holgersson, som jeg hadde så kjær som min egen sønn, og som var min rette arving for Gud, er død, Gud nåde hans sjel, noe jeg tror er vel kjent for deres nåde. Gud bedre meg, at jeg skulle oppleve den sorg og bedrøvelse, men alt skal skje etter Guds vilje. Nå er jeg som en fugl som har gått seg vill. Jeg har ingen å ty til som kan gi meg et godt råd eller svare et ord for meg om jeg trengte det. Og jeg vet ikke med visshet hvem som skal være min rette arving. Jeg mener at Ottes barn skal være mine arvinger, men nå er det så mange som sier at de er mine arvinger og vil være mine arvinger. Jeg har ikke noe vern uten Gud i himmerike og vår kjæreste nådige herre og hans nådes verdige råd, og først og fremst deres nådes verdighet. Jeg ber deres verdighet om at dere for Guds skyld og for min fattige bønns skyld vil være mitt vern til vår kjæreste nådige herre kongen kommer her til landet, så det ikke går meg noen urett over.
Originaltekst
Min ødmygeligh kiarligh helsse tiil forne skreffuet meth var herre Jesu Christo. Ttacker iegh ederss nadis verdughet for alth ere och dygdh som edherss nade bevisth megh sisthi i var her i Berren hwelket edher then alsommetugesth lønne och iegh gierne forskille viil effther myn fatigh formoffue, kere herre verdiss edher nade ath viide tiil megh er tiil viidhende voreth, ath myn kere søn Otthe Holgherssøn som iegh haffde saa ker som myn eghen søn och myn retthe arffuinghe var for gudh, ath han
Bakgrunn
Ingerd Erlandsdatter var enke etter Arild Kane og en rik gammel kvinne i Bergen. En væpner Arald Kane var blant arvingene i skiftet etter junker Hans i 1490, og han kan være samme mann. Når hun kaller herr Sigurd Jonsson sin mormors bror, er det trolig drottseten Sigurd Jonsson (død 1453), og da var hun selv i slekt med arvingene til Giske. Det passer med at Vincens Lunge året før regnet ut at fru Inger, Karine Alvsdatter og Ture Jönsson var hennes nærmeste arvinger (DN 8/538). Pant betydde at hun hadde lånt bort penger mot å få bruke jorda og ta landskylden til lånet ble betalt tilbake, og pantebrevet bar segl fra Ingers far og bror. Et vær var et fiskevær, og Veden lå etter brevet i Nidaros bispedømme, men hvilket vær det er, er usikkert. Brevet viser fru Inger fra motpartens side: hun tok kontroll over jord hun mente tilhørte hennes egen slekt, allerede mens den gamle kvinnen levde.
Personer: Ingerd Ottesdatter (fru Inger), Sigurd Jonsson