Slik ble makten fordelt i riket
Høvdinger blir kongens menn
ca. 980 til 1050
Rundt år 1000 fantes det ingen stat i Norge slik vi tenker oss den. Makten lå hos høvdingene på storgårdene langs kysten og i fjordene. En høvding hadde jord, skip, frender og menn som fulgte ham, og han ble lyttet til på tinget, der de frie bøndene møttes for å avgjøre tvister og vedta lov. De fleste bøndene eide ennå jorda de dyrket.
Olav Haraldsson ville samle landet under én konge og én tro. Han trengte menn med gammel ætt rundt om i bygdene. Slike menn ble lendmenn. En lendmann styrte et distrikt for kongen, kalte ut leidangen og møtte på tinget. Til gjengjeld fikk han veitsler, retten til inntektene av kongens gods i området. Snorre kaller Arne Arnmodsson på Giske lendmann og venn av kong Olav.
Ordningen bygde på troskap, og troskap kunne kjøpes. Knut den mektige sendte sølv til stormennene langs kysten. Ved Stiklestad i 1030 sto Kalv Arnesson i bondehæren mot kongen, mens brødrene hans sto på kongens side. Året etter ble Olav lyst hellig i Nidaros. Kongen som falt, skulle få mer makt død enn levende.
Personer: Arne Arnmodsson, Kalv Arnesson, Finn Arnesson, Torberg Arnesson
Kongens svigerfamilie
ca. 1035 til 1150
Kongemakten vokste gjennom giftemål. Harald Hardråde var konge fra 1046, og Tora Torbergsdatter fra Giske fikk to sønner med ham, Magnus og Olav. Snorre kaller henne dronning, Store norske leksikon mener hun trolig var frille. Kildene er uenige. Sikkert er det at kongene etter Harald hadde mødrene sine fra Giske.
Å være kongens frender ga makt, men også fare. Etter Ågrip kranglet Harald og Finn Arnesson om veitslene, inntektene Finn hadde fått av kongen. Harald ville ha dem tilbake, og Finn dro til Danmark. Veitslene var både levebrød og ære. Kongen ga dem, og kongen kunne ta dem igjen.
Fra 1070-årene fikk kirken fast form, med biskoper i Nidaros, Bergen og Oslo. Kirkene ble bygd av konger og stormenn, og mange var private kirker på setegårdene. Marmorkirka på Giske ble etter de fleste anslag reist på 1100-tallet som slektas eget kapell. Den som bygde kirken, eide den også.
Personer: Tora Torbergsdatter, Harald Hardråde, Magnus 2. Haraldsson, Olav Kyrre, Finn Arnesson, Skofte Ågmundsson
Olav blir rikets evige konge
1152 til 1240
I 1152 eller 1153 fikk Nidaros, dagens Trondheim, sitt eget erkesete. Norge, Island, Grønland, Færøyene, Orknøy, Shetland og Man ble én kirkeprovins, med erkebiskopen ved Olavs grav som øverste leder. Fra nå av hadde riket to herrer, kongen og erkebiskopen.
Erkebiskop Øystein Erlendsson, som selv var i slekt med Giske-folket, kronet den unge Magnus Erlingsson i Bergen i 1163 eller 1164. Det var den første kongekroningen i Norden. Samtidig kom den første skrevne tronfølgeloven, som ga biskopene en ledende rolle når en ny konge skulle velges. I et privilegiebrev ga Magnus riket til Gud og Olav den hellige og lovet å styre som helgenkongens lenstaker. I latinske tekster fra samme tid kalles Olav rex perpetuus Norvegiae, Norges evige konge.
Tanken var enkel og sterk. Den som satt på tronen, styrte på vegne av en helgen. Kirken ga kongen hellighet og vern mot tronkrevere, og kongen ga kirken frihet og jord. Borgerkrigene gikk likevel videre i nesten hundre år. Lendmennene på Giske, blant dem Nikolas Kuvung, sto midt i dem. Rundt 1220 sto en Pål på Giske først blant vitnene da kongen ga erkebiskopen rett til egen mynt.
Olavs lov ble et begrep som levde i 400 år. Olav hadde gitt kirkelover på Mostertinget i 1024, men hva de inneholdt, er omdiskutert. Legendeverket Passio Olavi fra 1100-tallet skriver at lovene hans skulle hindre de mektige i å undertrykke småfolk, og at han bandt kongens makt med strenge lover. Da Magnus Lagabøte ga landsloven i 1274, var det den loven som i praksis lå bak når folk senere sa «Sankt Olavs lov». Historikerne Magne Njåstad, Erik Opsahl og Jørn Øyrehagen Sunde har vist at loven gjorde Olav til rikets fundament: Kongen sverget å holde Olavs lover slik de var endret i enighet med «dem som bygger landet», det vil si tinget. Bøndene skrev sjelden «Sankt Olavs lov» selv. De viste til Norges lov og lovboka og hilste med «Gud og Sankt Olav». Det var stormennene som tok i bruk Olavs lov i krisene.
Personer: Øystein Erlendsson, Nikolas Pålsson Kuvung, Pål Flida, Inge Bårdsson, Skule Bårdsson
Lendmennene blir kongens baroner
1240 til 1350
Etter borgerkrigene ble Norge et arverike. Tronfølgeloven fra 1260 sa at riket skulle gå fra far til eldste ektefødte sønn. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 ga hele landet én lov. Lendmennene ble kalt baroner og fikk tittelen herr. De var nå kongens menn i riksstyret mer enn høvdinger i bygdene.
Kongen og kirken kjempet om grensene mellom seg. Da Eirik Magnusson ble konge som tolvåring i 1280, styrte vergene for ham, og en av dem var Bjarne Erlingsson av Giske og Bjarkøy. Vergene tok tilbake rettigheter kirken hadde fått i Tønsberg i 1277, og erkebiskopen lyste Bjarne i bann. I 1323 satte riksrådet Erling Vidkunsson til drottsete, riksstyrer for den sju år gamle kong Magnus Eriksson. Riksrådet var de fremste geistlige og verdslige stormennene, som styrte sammen med kongen eller i hans sted.
Bak striden lå jorda. Eldre beregninger regner at kirken rundt 1350 eide om lag 40 prosent av jorda målt i landskyld, kongen om lag 7 prosent og det verdslige aristokratiet om lag 20. Kanskje bare en tredjedel av gårdene var i bondeeie. Nyere forskning gir kirken 20 til 40 prosent og verdslige jordeiere mer, så tallene er omdiskutert. Landskylda var den årlige leia leilendingen betalte, og på Giskegodset ble den betalt i tørrfisk.
Personer: Bjarne Erlingsson, Margrete Nikolasdatter, Erling Vidkunsson, Vidkunn Erlingsson
Riket får konger som bor andre steder
1349 til 1450
Svartedauden kom til Bergen i 1349. Pestene som fulgte, tømte gårder over hele landet, og ved inngangen til 1500-tallet var landskylda omtrent en firedel av nivået før pesten, etter Store norske leksikon. Jordeierne mistet inntekter. Kongsætta døde ut på farssiden, og Norge fikk konger som bodde andre steder.
I 1397 ble Erik av Pommern kronet i Kalmar i Sør-Sverige som konge over Danmark, Norge og Sverige. Dronning Margrete hadde den reelle makten til hun døde i 1412. Unionsbrevet som skulle binde rikene sammen, er bevart som et papirdokument med få segl, og om det var en gyldig avtale eller en kladd, er omdiskutert.
Når kongen var langt unna, ble riksrådet viktigere. Sigurd Jonsson, som vant Giske i arvestriden i 1420-årene, ble drottsete i 1439 og riksforstander etter Christoffer av Bayerns død i 1448. Han ble vurdert som kongsemne, men støttet Christian av Oldenburg. I 1450 bandt Bergenstraktaten Norge til Danmark under én konge. Sigurd regnes som tidens største jordeier i Norge.
Pengene gikk gjennom Bergen. Rundt 1360 ble Det tyske kontor organisert på Bryggen, og kjøpmennene fra Lübeck og de andre hansabyene kontrollerte byttet mellom korn fra Østersjøen og tørrfisk fra nord. Nordfarerne, fiskerbønder og godseiere med egne jekter, kom sørover med fisken om sommeren. Landskylda fra leilendingene på Giskegodset havnet samme sted, og i 1563 solgte futen 493 våger fisk fra godset i Bergen. Kongens menn prøvde å stramme grepet. I 1455 drepte hansakjøpmenn høvedsmannen på Bergenhus, Olav Nilsson, og biskop Torleiv i Munkeliv kloster på Nordnes.
Da unionen kom i krise på slutten av 1430-tallet, ble Sankt Olav et politisk symbol. Kong Erik av Pommern ble avsatt i Danmark og Sverige i 1439, mens nordmennene holdt fast på ham og presset ham. I september 1439 utnevnte han Sigurd Jonsson til Sørum, eieren av Giske, til drottsete med fulle kongelige fullmakter. Riksrådets brev fra denne tiden ble sluttet med «Gud og Sankt Olav». I Sverige skjedde det samme med Sankt Erik, som kom inn i riksseglet i 1439. Da Christian 1. og Karl Knutsson Bonde kjempet om den norske tronen i 1449, brukte begge sider Olav i valgbrevene sine, og Karls tilhengere skrev om «Sankt Olavs lov og vår hellige lovbok».
Personer: Erling Vidkunsson, Ingebjørg Erlingsdatter, Sigurd Havtoresson, Sigurd Jonsson, Hans Sigurdsson (junker Hans)
Knut Alvsson går mot unionskongen
1450 til 1502
Gaute Ivarsson ble erkebiskop i Nidaros i 1475 og satt i 35 år. Han hadde fem trønderske len og drev godset sitt med jordebøker og nøye regnskap. Mona Ringvejs bok om Erik Valkendorf kaller ham landets rikeste mann og sier at erkesetet eide omtrent halvparten av all jord nordafjells. Tallet er ikke bekreftet i fagkildene. Erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene fører rundt 2 600 jordeenheter, gårder og gårdparter, og om lag 1 560 av dem lå i Trøndelag.
Vinteren 1483 møtte det norske og det danske riksrådet kong Hans i Halmstad i Halland, på vestkysten av dagens Sverige. Gaute ledet de norske utsendingene. Avtalen de fikk, Halmstadrecessen, var vilkårene Hans måtte godta for å bli valgt. Et recess var et skriftlig vedtak etter et møte. Riksrådet fikk kontroll over festningene unntatt Båhus, borgen ved Göta älv, og lenene skulle gis til innfødte menn. Et len var et område kongen overlot til en lensherre, som krevde inn skatt og bøter og holdt orden mot å betale kongen sin del. Samme sommer kronet Gaute Hans i Nidarosdomen.
Løftene holdt dårlig. Henrik Krummedike, av en adelsslekt fra Holstein og trolig født i Norge, arvet i 1476 om lag 240 gårdsbruk og gårdparter i Norge og samlet 178 til, mest i Båhuslen. Han ble riksråd og høvedsmann på Båhus i 1489. Futene som krevde inn for lensherrene, var hatet mange steder. I 1496 drepte bønder på Sunnmøre riksråd og lensherre Arald Kane. Seks år før hadde han fått en tredjedel av arven etter junker Hans Sigurdsson på vegne av kona. Mona Ringvejs bok om Erik Valkendorf forteller at det skjedde på tinget i Borgund.
I 1497 slo kong Hans' leiehær Sten Stures bondehær ved Rotebro nord for Stockholm, og unionen var samlet igjen. Etter rettertinget i Konghelle ved Göta älv i 1498 ble Krummedike rikt belønnet med len, ifølge Mona Ringvejs bok om Erik Valkendorf. Et retterting var kongens egen domstol, der han dømte sammen med riksråd og lagmenn. Knut Alvsson av Giske, høvedsmann på Akershus, fikk etter boka ingenting. Sommeren 1499 mistet han lenet.
Knut hadde slekt og gods i Sverige. Han pantsatte jord til erkebiskop Gaute og dro østover, og i august 1501 gikk han sammen med Sten Sture, Svante Nilsson og biskop Hemming Gadh da de svenske stormennene sa opp troskapen mot kong Hans. Han krevde de danske fogdene fjernet fra Norge og tok Akershus og Tønsberghus. Den 18. august 1502 kom han under fritt leide om bord på Krummedikes skip ved Oslo og ble drept. En domstol i Oslo dømte ham fredløs etter døden, og godset gikk til kronen.
Personer: Alv Knutsson, Hans Sigurdsson (junker Hans), Knut Alvsson
Hertugens arverike
1502 til 1513
Fra 1506 styrte kongens sønn, hertug Christian, Norge som visekonge, med Erik Valkendorf som kansler. I mars 1507 kalte han utvalgte menn til rådstua i Oslo og fikk dem, én for én, til å godta ham som full herre over riket, med straff for den som ikke lød hans brev. Mona Ringvejs bok om Erik Valkendorf kaller det et kupp uten vold. Retten recessen ga rådet til å irettesette kongen, var satt til side. Samme år ba hertugen Gaute om å krone ham til norsk konge. Erkebiskopen nektet så lenge kong Hans levde.
Knuts gods ble styrt av kongens fogder, og boka forteller at fogden på Hedmarken krevde ekstraskatter uten samtykke. Vinteren 1507 til 1508 reiste allmuen der seg under Herlaug Hudfat. Hertugen slo opprøret ned og mente biskop Karl av Hamar hadde støttet det. Biskopen ble fengslet og døde i fangenskap i 1512. Gaute skrev til kongen at en biskop skulle dømmes av kirken selv, og ba ham spare allmuen for nye byrder. Erkebiskopen kunne hertugen ikke røre. I Sverige spredte Svante Nilsson, som i 1504 hadde giftet seg med Knuts enke Mette Dyre, rykter om at hertugen brøt loven Olav den hellige hadde gitt nordmennene.
I 1508 fikk hertugen lagmenn og geistlige til å erklære ham rett arving til Norges rike. Etter boka bygde han på en gammel riksrådserklæring om faren hans som Valkendorf og han hadde funnet i arkivet på Akershus. I Danmark og Sverige ble kongen valgt. Norge skulle nå arves.
Var motstanden nasjonal stolthet? Historikeren Ian Grohse har vist at klagene på 1400- og 1500-tallet gjaldt bestemte futer og bestemte lovbrudd. Bøndene i Gudbrandsdalen klaget i 1497 over fogder som var utenlandske og forsto lite av lovene. Det de ba om, var en fut som holdt dem ved lov og rett. Utenlandsk betydde i praksis lojal mot unionskongen, innenlandsk betydde lojal mot rikets lov.
Gaute døde våren 1510, rundt 70 år gammel. Kong Hans skrev til paven at erkesetet hadde vært et arnested for forræderi, og at erkebiskopen var den fremste i rikets råd, «regni Noruegie consilio maior». Han ville ha en trofast mann der. Pave Julius 2. trengte penger og støtte fra kongene i Europa, og han ga kong Hans det han ba om, på tvers av domkapitlets eget valg. Valkendorf ble erkebiskop i Nidaros. Boka tolker valget som et forsøk på å bryte erkesetets makt innenfra.
Sommeren 1510 reiste Valkendorf til Roma for å hente palliet, det hvite båndet som viste at paven godkjente ham. Den tusen år gamle Peterskirken var revet for å bygges ny, og Michelangelo malte taket i Det sixtinske kapell. Pengene kom blant annet fra avlatsbrev, som ble solgt over hele kristenheten, også i Norden. Sju år senere ble avlatshandelen startskuddet for reformasjonen, som til slutt tok fra erkesetet både jorda og makten.
Forsommeren 1511 kom Valkendorf til Nidaros. Han var sendt for å temme erkesetet, men møtte et sted som hadde sin egen makt. Koret i domkirken var åttekantet, bygd etter mønster av Gravkirken i Jerusalem, og på høyalteret sto Olavsskrinet, rundt to meter langt og forgylt. Pilegrimene slapp helt inn til helgenen, og vannet fra den hellige kilden i koret ble solgt i små krukker. Kannikene i domkapitlet kom fra gode slekter og eide gårder og jekter og drev handel. Ringvej skriver at mye av jorda som regnes som erkebiskopens nordafjells, egentlig tilhørte dem. Koret var hardt skadet etter en brann i 1432. Valkendorf lot det restaurere stein for stein i stedet for å rive det. Ringvej spør om møtet med Olav snudde noe i ham. Ett av altrene i kirken var viet unionens tre skytshelgener, svenske Erik, danske Knut og norske Olav. Det var gitt av Ingjerd Erlendsdatter, enken etter Arald Kane, som var drept på Sunnmøre i 1496. Hun og søsteren Sigrid var blant arvingene etter junker Hans på Giske. Med alteret fulgte jord på Nordmøre og i Trøndelag, slik at prestene skulle synge messer for de døde til evig tid. Arven etter junker Hans omfattet også gods på Nordmøre, og det er mulig at noe av jorda kom derfra.
Nordafjells var det to herrer som kunne måle seg med hverandre. På den ene siden av Trondheimsfjorden satt erkebiskopen. På den andre, på Austrått på Fosen, satt riksråd Nils Henriksson, gift med fru Inger, datteren til Otte Matsson. Otte hadde fått Sørøya i Finnmark og den nedre gården på Bjarkøy i skiftet etter junker Hans på Giske i 1490, og Nils var befalingsmann på Vardøhus, festningen helt nordøst i landet. Arven fra Giske hadde dermed gjort Austrått til en makt i nord. Sommeren 1512 seilte Valkendorf selv til Vardøhus, som den første erkebiskopen der på flere hundre år, etter Ringvejs framstilling. Han skrev en kort beskrivelse på latin av Finnmark, der han kalte tørrfisken så verdifull at den ble ført ut til nesten alle kristne folk. Tørrfisken fra nord var grunnlaget for erkesetets og kannikenes rikdom, og for Giskegodsets.
Sommeren 1515 skulle kong Christian 2. gifte seg med Isabella av Habsburg, barnebarnet til keiser Maximilian. Hun var 14 år. Da bruden ikke kom, ble Valkendorf sendt til Brussel sammen med Nils Henriksson fra Austrått og Henrik Krummedike for å hente henne. Hoffet var lite begeistret for kongens forhold til Dyveke. På hjemreisen kom skipet i storm, og dronningen ble alvorlig syk. I stavkirken på Grip utenfor Kristiansund henger en altertavle som etter tradisjonen ble gitt av en dronning i havsnød. Den er laget i et nederlandsk verksted tidlig på 1500-tallet, og fire tavler fra samme tid og sted står i kirker langs kysten: Røst, Hadsel, Leka og Ørsta på Sunnmøre. Ringvej mener Valkendorf bestilte dem samlet, på vegne av dronningen som hadde gitt et løfte i stormen. Det er hennes tolkning, og ingen kilde bekrefter det.
Seks år etter reisen til Roma byttet Valkendorf jord med Karl Knutsson, sønn av Knut Alvsson. Karl fikk gårder nær Giske, erkebiskopen fikk gårder i Trøndelag.
Personer: Knut Alvsson, Karl Knutsson
Kronen tar kirkens gods
1513 til 1582
Christian 2. ble konge i 1513 og ga rundt 1515 Karl Knutsson, Knut Alvssons sønn, slektsgodset tilbake. Valkendorf kom snart i strid med kongen om kirkens rettigheter, ble drevet ut av landet i 1521 og døde i Roma året etter. Han hadde også en fiende ved hoffet, Sigbrit Willems, mor til kongens frille Dyveke. Etter den danske historikeren Hans Svaning var det Valkendorf som fant mor og datter i Bergen i 1507, men Svaning bygde på rykter, og forskningen er skeptisk.
Valkendorf svarte med boktrykk. I 1519 kom en messebok for kirkene, Missale Nidrosiense, som etter tittelen skulle brukes i hele Norges rike, «totius regni Noruegie». Tidebønnene ble trykt i Paris, langt fra kongen i København. På tittelbladet sitter Olav på tronen med en drage under føttene, og dragen bærer en kongekrone. Arbeidet ble ledet av den unge dekanen Olav Engelbrektsson. Ringvej skriver at kildene peker mot at han var sønn av Engelbrekt, mannen som drepte Knut Alvssons fut Lasse Skjold i 1497, men det er ikke sikkert. I Bergen og Oslo satt nå kongens høvedsmenn, Jørgen Hanssøn og Hans Mule, som tok jord fra kirken, krevde skatt uten samtykke og stanset kannikenes handel med tørrfisk og korn. Lars Hamre mener Hanssøn brukte dommen mot bøndene som drepte Lasse Skjold, som mønster da han lot henrette en budbringer fra bøndene i Ryfylke.
I november 1520 ble Christian kronet til konge av Sverige i Storkyrkan i Stockholm. Den svenske riksforstanderen Sten Sture den yngre var falt tidligere samme år. Han var sønn av Svante Nilsson, mannen som hadde giftet seg med Knut Alvssons enke. Alle motstanderne var lovet amnesti, men på den tredje festdagen la erkebiskop Gustav Trolle fram en anklage om kjetteri, og slottsportene ble låst. Over 80 mennesker ble halshugget på Stortorget: biskoper, adelsmenn, borgere og håndverkere. Blant dem var Erik Knutsson, broren til Karl Knutsson til Giske. Karl selv ble drept samme år. Den norske riksråden Knut Knutsson Båt ble halshugget kort etter. Våren 1521 forlot Valkendorf Nidaros og reiste til paven i Roma.
Reisen ble en flukt. Skipet drev i storm inn til Amsterdam, der kongen selv var, og Valkendorf slapp unna fordi byens folk nektet å arrestere en prest. Han gikk over Alpene midt på vinteren og kom til Roma under karnevalet i februar 1522. Den nye paven, Hadrian 6., var den samme Adrian som han hadde forhandlet med i Brussel. Paven kom ikke til byen før sensommeren, og da raste pesten. Valkendorf døde den høsten uten å ha møtt ham, og ingen vet hvor han ble gravlagt. I Roma hadde han fortalt den tyske humanisten Jacob Ziegler om reisen til Finnmark, og beskrivelsen hans havnet i Vatikanbiblioteket. Der fant svensken Olaus Magnus den, og den ble en av kildene til Carta marina fra 1539, kartet med sjøormer og Moskenesstraumen som pryder denne nettsiden. Hjemme ble dekanen Olav Engelbrektsson valgt til erkebiskop. Han ble den siste.
Den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, ble valgt i 1523 og ledet riksrådet. Han prøvde å verne både den gamle kirken og Norges eget styre. Herremøtet på Bud i 1533, der Giske-arven ble avgjort, var et av de siste rådsmøtene. Den 30. oktober 1536 sto det i Christian 3.s håndfestning at Norge skulle legges under den danske kronen. Erkebiskopen flyktet 1. april 1537, og riksrådet var borte.
Reformasjonen flyttet jord. Bispegodset gikk til kronen, og klostergodset ble etter hvert brukt til verdslige formål. Lensherrene var nå kongens tjenestemenn, ofte danske adelsmenn som kunne flyttes og settes av. I 1661 var bare om lag 20 prosent av jordegodset i bondeeie. I 1582 skjøtet Gjørvel Fadersdatter Giske og godset nordenfjells til kongen. Godset slekta hadde samlet ved giftemål, arv og kjøp i rundt 600 år, var krongods.
Mona Ringvej oppsummerer de fire tiårene fra kong Hans til reformasjonen som en maktkamp. Å samle gods, len og riker under én slekt var tidens mål for en konge. I Norge hadde kirken og rikets selvstendighet vokst sammen gjennom Olav, som var både helgen, lovgiver og rikets evige konge. Skulle riket legges under Danmark, måtte Olav også fjernes. I 1536 og 1537 ble bøkene i Nidaros brent og mer enn 30 altere i domkirken tatt ned. Kongens håndfestning slo fast at Norge ikke lenger skulle være et eget kongerike. Ringvej mener religionen var våpenet og makten målet. I 1582, 45 år senere, overlot Gjørvel Fadersdatter Giskegodset til Frederik 2., sønnen hans.
Personer: Karl Knutsson, Karine Alvsdatter, Gjørvel Fadersdatter (Sparre)