Paven ber Skule stå klar mot keiser Fredrik
DN 9/2 · 18 Juli 1229 · Perugia
Hva brevet sier
Pave Gregor 9. skriver i Perugia 18. juli 1229 til hertugen av Norge, som DN mener er Skule. Etter brev fra patriarken i Jerusalem anklager han keiser Fredrik 2. for fire store forbrytelser i våpenhvilen med sultanen av Egypt: Han har gitt fra seg sverdet mot de vantro, latt muslimene få tempelet i Jerusalem, latt Antiokia og Tripoli ligge åpne for angrep og forpliktet seg til å kjempe mot kristne som vil bryte avtalen. Paven ber hertugen være rede til å hjelpe kirken når han blir kalt. Til slutt forteller han at keiseren beleiret patriarken og tempelridderne i Akko, tok med seg våpnene som var etterlatt til forsvar av landet, og flyktet i hemmelighet 1. mai.
Brevet på moderne norsk
Biskop Gregor, Guds tjeneres tjener, til den edle mann ..., hertug av Norge, hilsen og apostolisk velsignelse. Blant de andre skjendige gjerningene som F[redrik], som kalles keiser, har vanæret og forrådt troen på det kristne navnet med, skal du særlig merke deg fire, som er verdt å klage over med en firedobbel klagesang. De er trofast meddelt oss i brev fra vår ærverdige bror ..., patriarken av Jerusalem og Den apostoliske stols legat, og de går tydelig fram av formen på våpenhvilen han har inngått med hedningene. Den første er at han skamløst har overgitt våpnene til det kristne ridderskapet til sultanen av Babylon [Egypt], troens fiende, Jesu Kristi motstander og dyrker av den fortapte Muhammed. Det er sverdets makt, tatt fra den salige Peters alter til straff for de onde og pris for de gode, gitt ham av Kristus gjennom hans stedfortreder, for at han skulle forsvare og verne Kristi fred og kirkens tro. Han har sagt til sultanen at han kunne gjøre hva han ville med ham, og forsikret at han ikke lenger ville ta til våpen mot ham, enda han hadde fått den keiserlige verdighet for å bekjempe ham trofast som troens fiende. Av dette går det klart fram at han av egen vilje har gitt fra seg keiserrikets verdighet og ære.
Originaltekst
Gregorius episcopus s. s. d. nobili viro . . . . Duci Norwagie sal. et ap. ben. Inter alia flagitia, quibus F[redericus] dictus Imperator fidem nominis Christiani confudit, et prodidit, quatuor precipue notare debes alphabeto quadruplici deploranda, que per litteras venerabilis fratris nostri . . . . patriarche Jerosolimitani apostolice sedis legati nobis sunt fideliter intimata, et in forma treuge inite cum paganis perpenditur manifeste.
Bakgrunn
Skule Bårdsson (1189 til 1240), av Giskeætta gjennom Tora Skoftesdatter, var jarl og en av de to som styrte Norge sammen med kong Håkon Håkonsson. Brevet har ikke navnet på mottakeren, bare «hertugen av Norge», men DN regner med at det er Skule, som selv brukte den latinske tittelen «dux» i brev til utlandet. Keiser Fredrik 2. hadde året før dratt på korstog mens han var bannlyst, og han fikk Jerusalem ved en avtale med sultanen al-Kamil i februar 1229 i stedet for ved krig. Paven så avtalen som et svik, og han sendte trolig liknende brev til mange fyrster for å samle støtte mot keiseren. At Skule fikk et slikt brev, viser at han ble regnet som en fyrste av betydning i Europa. Skule hadde selv avlagt korstogsløfte i 1226, noe som gjorde ham til en naturlig mottaker.
Personer: Skule Bårdsson