Tidslinje · I riksstyret

Bjarne Erlingsson i bann

1285

Rundt 1285 lar pave Honorius 4. i Perugia i Italia et brev gå videre til kong Eirik Magnusson i Norge, konge 1280 til 1299. Brevet ble skrevet i navnet til forgjengeren, pave Martin 4., og det klager over vergene som styrte for den unge kongen. To av dem er lyst i bann av erkebiskopen i Nidaros, dagens Trondheim, og den ene heter «Biarna af Gizka».

Striden ble utkjempet i Bergen. Byen var rikets største, med kongsgården og domkirken på Holmen, der Bergenhus festning ligger i dag, og langs Vågen lå bryggene der tørrfisken fra nord ble byttet mot korn og klede. Der satt kongens råd, og der satt Bjarne Erlingsson av Giske, rundt 35 år gammel, som en av vergene for den unge kongen. Eirik var tolv år da faren Magnus Lagabøte døde i 1280, og pavebrevet minner ham om at han ble kronet «i ditt trettende leveår» mens vergene sto ved siden av og sverget at kirkens rettigheter skulle holdes.

I 1277 hadde kong Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude sluttet et forlik i Tønsberg, kalt sættargjerden. Der fikk kirken skrevet ned rettighetene sine: kirken skulle velge sine egne biskoper, dømme i saker om tro og kirkelige forhold, og erkebiskopen fikk beholde retten til å slå mynt. Da Magnus døde i 1280, styrte vergene riket for den tolv år gamle Eirik. De mente kongen hadde gitt kirken for mye, og ville ta makten tilbake til kongen. Derfor trakk de tilbake mange av rettighetene kirken hadde fått i Tønsberg. Bak striden lå jorda og inntektene. Eldre beregninger regner at kirken rundt 1350 eide om lag 40 prosent av jorda i landet målt i landskyld, kongen om lag 7 prosent og det verdslige aristokratiet om lag 20. Nyere forskning gir kirken 20 til 40 prosent og de verdslige jordeierne mer, så tallene er omdiskutert. Etter pavebrevet innførte de lover og skikker som krenket kirkens frihet, og da erkebiskopen holdt kirkemøte og lot de kirkelige forbudene mot slikt lese opp, appellerte vergene til paven. Etter historikeren Knut Helle var det Bjarne som fikk erkebiskopens myntrett tilbakekalt. Rundt 1220 hadde Pål på Giske, av den gamle slekta på gården, stått som vitne da erkebiskopen fikk sin myntrett stadfestet.

Erkebiskopen svarte med bann. Bann betydde at Bjarne var utestengt fra kirkens fellesskap og sakramentene, og andre kristne skulle ikke omgås ham. Pavebrevet klager over at de andre vergene likevel omgikkes de bannlyste og hedret dem «langt mer enn før». Den andre bannlyste, Andres Plytt, døde i bannet, og vergene lot ham begrave i kongens eget kapell i Bergen. Rådgiverne grep og bandt geistlige og drev dem i landflyktighet fra godset sitt. Erkebiskop Jon og to biskoper måtte forlate landet, og erkebiskopen døde i landflyktighet i 1282.

Pavebrevet bygger på det biskopene Andres av Oslo og Torfinn av Hamar la fram ved kurien, pavens hoff, og det gir kirkens versjon. Vergenes syn står bare gjengitt gjennom motparten: at erkebiskopen og biskopene innførte «store nyheter og utilbørligheter i landet». Dateringen til 12. april 1285 er utgiverens og er usikker.

Striden handlet også om fisk. I november 1290 stevnet den nye erkebiskopen, Jørund, «herr Bjarne på Giske» til å møte i Nidaros innen tre måneder. Fristen var Petri stol, 22. februar 1291. Bjarne kom ikke. Fredag 9. mars tok Jørund vitnemål under ed i rådsstua si, med biskopene av Hólar og Skálholt på Island til stede, for at bevisene skulle finnes for ettertiden. Fem menn ble avhørt hver for seg. Kanniken Sigvat fortalte at han hadde vært i Vågan i Lofoten om sommeren da Bjarne holdt møte på Brudarberg. Der forbød Bjarne at Vågaboka, kirkens regler for tiendene og pliktene i Hålogaland, landsdelen i nord, skulle leses opp, og sa at kongen «ikke ville ha flere lovbøker i landet enn én». Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 hadde gitt hele landet én lov. Kanniken Erlend hørte ham avskaffe båttiende, kuleietiende og ostetiende, «som han kalte nye», og sa at kirken hadde mistet disse tiendene «i sikkert omkring fem vintre». Sira Audun forteller at Bjarne ville at bare den gamle kristenretten fra erkebiskop Sigurds og kong Håkons dager skulle gjelde, og at kongens lagmann, den lovkyndige dommeren, skulle dømme i kirkesakene slik som i andre saker etter landsloven.

Vågan, Vágar, ved dagens Kabelvåg, var det første handelsstedet i nord og det store markedet for tørrfisken. Kong Øystein Magnusson og brødrene hans hadde nesten to hundre år før pålagt hver mann som fisket der, å gi kongen fem fisk, og sagaene lar Øystein bygge kirke i Vågan. Heimskringla lar ham også bygge fiskebuer der, noe Store norske leksikon ikke nevner. Skreien gikk inn i Vestfjorden, havet mellom Lofoten og fastlandet, fra februar til april. Fiskerne var bønder som rodde ut i åpne båter og tok torsken med handsnøre, ett snøre per mann. Linen kom til Lofoten flere hundre år senere. Fisken ble hengt på hjeller av tre og tørket i vind og kulde i omtrent tre måneder. Om sommeren hang vinterens fangst på hjellene eller lå klar til frakt sørover, og et møte i Vågan om sommeren samlet trolig både fiskere, kjøpmenn og jektefolk. Vågaboka er kjent fram til 1282. Giske lå langt unna, men Bjarkøy, ei øy nord for Harstad i Troms, lå nær, og Bjarkøyætta hadde fra gammelt sine interesser i fiskeværene. Tiendene av båter, kyr, ost og skrei var store inntekter som kirke, konge og stormenn konkurrerte om. Det som ble igjen hos bøndene og kongen, ble ikke sendt til Nidaros.

Samtidig var riket i handelskrig. I 1284 stengte de vendiske hansabyene, de tyske handelsbyene ved Østersjøen, med Lübeck i spissen handelen på Norge, og kornet fra Østersjøen uteble. Korn, mel og malt var hovedimporten, og tørrfisken var det viktigste landet hadde å betale med. De tyske kjøpmennene hadde fått privilegier på kornimport i 1277. På ytre kyst, der åkrene var små og jorda skrinn, var korn den knappeste varen. Bjarne var blant dem som forhandlet, og freden ble sluttet i Kalmar i Sverige i 1285. I Europa hadde kong Edvard 1. av England nettopp erobret Wales, og i 1291, samme vår som vitnene ble avhørt i Nidaros, falt Akko, på kysten av dagens Israel, den siste byen korsfarerne holdt i Det hellige land.

Etter Helle kan Bjarne senere ha blitt forlikt med Jørund. I 1297 meklet han mellom erkebiskopen og domkapitlet i Nidaros. I september 1303 satt han først blant fire kongelige ombudsmenn i Nidaros og dømte femten borgensmenn i Verdal i Trøndelag til å betale 40 mark og 12 øre for fire lester korn som Aslak på Lyng hadde tatt av tienden til korsbrødrene. Betalingen kunne skje «i sølv, korn eller buskap», for mynt var lite brukt på landsbygda. Tolv år etter vitneprovet i Nidaros dømte han til fordel for kirkens tiende.

Personer: Bjarne Erlingsson

Kilder

DN 3/1; DN 17/880; DN 3/30; DN 3/56; Norsk biografisk leksikon (Helle); Store norske leksikon (Øystein 1. Magnusson, norsk fiskerihistorie, lofotfisket); prosjektnotatene «Giskebrevene 1», «Fiskeværene og Giskegodset», «Fiske og fiskeredskap», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Havner, seilaser og mat langs kysten, kontrollert»; prosjektsiden «Makten i riket».