Tidslinje · Slekta blir lendmenn

Det eldste brevet om Giske

ca. 1220

Brevet har verken dato eller sted. Det begynner med kong Håkon Håkonssons hilsen til erkebiskop Guttorm i Nidaros og slutter med tolv navn. Det første er «Pall i Gizka», Pål på Giske.

Brevet gjelder Nidaros, dagens Trondheim. Byen lå på en halvøy der Nidelva svinger ut i Trondheimsfjorden, med kongsgård, erkebispegård og Kristkirken, som var under bygging over graven til Olav den hellige, kongen som falt på Stiklestad i 1030 og ble regnet som helgen. Pilegrimer kom fra hele Norden. Sjøveien inn gikk forbi Agdenes ved munningen av fjorden, der kong Øystein Magnusson, konge 1103 til 1123, hadde latt anlegge en havn tidlig på 1100-tallet. Snorre regner havnebygging blant Øysteins verk, og arkeologiske funn på 1990-tallet bekreftet at havna er fra hans tid. Hvor brevet ble skrevet, vet vi ikke. Det er kjent fra avskrift eller trykk, og utgiverne har datert det til omkring 1220.

Kongen gir erkebiskopen og etterfølgerne hans rett til å ha en egen myntslager. Oversatt fra den norrøne teksten skal de ha «en sølvslager, en mann som kan arbeidet godt, og tjenestefolk med ham», enten sammen med kongens egne myntere eller i erkebiskopens gård. Sølvet skal slås «med slik renhet og tykkelse som vi bestemmer». Kongen begrunner det slik: den myntingen han vil skal gå i landet, «står seg bedre med enighet og god orden når slike Guds venner knytter seg til oss i rådslagningen». Samtidig tar han erkestolen og alt den eier, «mindre og større, nær og fjern», under sitt vern. Kirken fikk inntekten og æren av å mynte. Kongen beholdt retten til å bestemme hva mynten skulle være verdt.

Det var mye å bestemme over. Fra kong Harald Hardrådes tid, midten av 1000-tallet, regnet man i mark, øre, ertog og penning: én mark var åtte øre, 24 ertoger eller 240 penninger. Bare penningen ble preget. Mark, øre og ertog var regneenheter. En veid mark sølv veide anslagsvis 200 til 250 gram, mens en talt mark var 240 mynter. Fordi myntene stadig ble blandet med mindre sølv, gled de to fra hverandre, og rundt 1340 var en talt mark bare verdt omtrent en femdel av en mark sølv. Derfor skrev folk ofte kontrakter i forngild mynt, verdien av de gamle penningene. På landsbygda ble det meste betalt i varer. Jord ble målt i månedsmatsbol, jorda som i leie ga verdien av én måneds mat. Målet står alt i jordeboka til Munkeliv kloster i Bergen fra rundt 1175, og en månedsmat ble regnet i smør og mel. Før 1350 kan landskylda, den årlige leia leilendingen betalte til jordeieren, ha vært om lag en sjettedel av gårdens avling, men det er et anslag. Senere kilder viser at leilendingene på Giskegodset betalte landskylda i fisk, og trolig var det slik også rundt 1220.

Kongen som utstedte brevet, var ung. Håkon Håkonsson var født i 1204 og ble kongevalgt i 1217, så han var rundt 16 år da brevet ble skrevet. Riket ble styrt av jarl Skule Bårdsson og kongens rådgivere, og borgerkrigene var ikke over. De hadde da vart i rundt 90 år, siden Sigurd Jorsalfare døde i 1130, og Skules eget opprør i 1240 lå tjue år fram i tid. Skule stammet selv fra Giske, gjennom Tora Skoftesdatter, datter av høvdingen Skofte Ågmundsson på Giske, og Reinsætta på Rein i Rissa ved Trondheimsfjorden. Erkebiskop Guttorm hadde sittet siden 1215. Erkesetet var opprettet i 1152 eller 1153 og hadde under erkebiskop Øystein Erlendsson, erkebiskop 1161 til 1188, vokst til en av de største maktene i landet. Øystein, som selv var i slekt med Giske-folket, hadde kronet Magnus Erlingsson, sønn av stormannen Erling Skakke, i Bergen i 1163 eller 1164. Det var den første kongekroningen i Norden, og samtidig kom den første skrevne tronfølgeloven, som ga biskopene en ledende rolle når en ny konge skulle velges. I et privilegiebrev ga Magnus riket til Gud og Olav den hellige og lovet å styre som helgenkongens lenstaker. Latinske tekster fra samme tid kaller Olav rex perpetuus Norvegiae, Norges evige konge. Kongen på jorda styrte på hans vegne, og erkebiskopen voktet graven hans. Brevet er trolig resultatet av forhandlinger mellom kongens menn og kirken, og det viser hvordan kongemakt og kirke delte makten etter borgerkrigene. I de samme årene var Snorre Sturlason i Norge som gjest hos Skule jarl.

Hvem Pål på Giske var, sier ikke brevet. Bygdeboka Borgund og Giske, bind I, fører slekta fra Pål Skoftesson, sønn av Skofte Ågmundsson, til Nikolas Kuvung, som var lendmann, en av kongens fremste menn med jord og inntekter fra kongen, i borgerkrigstiden og døde i 1217, og videre til sønnen Pål Flida. Er vitnet Pål Flida, hadde han overtatt etter faren bare noen år tidligere. Det er likevel ikke sikkert at det er ham. Han kan også være en annen Pål i slekta, og leddene i denne perioden er omdiskutert. Etter Pål Flida setter slektsoversiktene en Peter Pålsson, men han står ikke i noen kilde. Navnet er sluttet ut fra at den neste på Giske, Nikolas, het Petersson.

Hjemme på Giske ble det dyrket korn ved høvdingsetet, og ett dyrkingslag øst for kirken er datert 1200 til 1270. Gården var et blandingsbruk med korn, fe og utmark, og arbeidet ble gjort av husfolk og tjenestefolk. Trelldommen var nesten borte, og flertallet av bøndene var blitt leilendinger, rettslig frie folk som leide jorda. Vannkvernene kom i bruk på 1200-tallet, og ingen kilde sier om Giske fikk en. Folketallet i Norge vokste, jorda ble presset, og mot slutten av høymiddelalderen var det trolig knapphet. Ute på kysten var det fisket som ga overskudd. Fiskerne brukte handsnøre fra åpne båter, ett snøre per mann, og vårtorskefisket i Borgundfjorden, mellom Ålesund og øya Sula, gikk etter senere kilder fra februar til slutten av mars.

Plassen i vitnelisten sier noe om rang. Pål står først, foran Gregorius Jonsson, Dagfinn, mester Bjarne, Peter Brynjulfsson, mester Aslak, Bård barre og de andre. Lengst nede står Viljalm på Torget, Ivar i Berodal og Gunnar grjonbak. Det tyder på at Pål var en av de høyest rangerte stormennene til stede, trolig en lendmann. Brevet viser at slekta på Giske fortsatt hørte til de fremste i riket, førti år etter at Snorres kongesagaer slutter i 1177.

Som lendmann hadde Pål plikter til sjøs. Leidangen var bøndenes plikt til å stille skip, folk og mat til kongens flåte. Leidangsskipene ble bygd og bemannet av bøndene i skipreidene, distriktene langs kysten, og etter Gulatingsloven skulle «Mørene», trolig Sunnmøre, stille 16 skip med 25 sesser, roerbenker. Lendmannen og kongens årmann sendte ut budstikkene, kalte inn mannskapene og holdt våpentinget om våren. Det er sannsynlig at en lendmann på Giske førte et skip eller en del av flåten i tillegg til de skipene slekta eide selv, og om lendmennene på Giske var styremenn på sunnmørske leidangsskip, står ikke i kildene som er lest. Rundt 1220 var leidangen i ferd med å bli en skatt. Fra omkring 1200 fikk kongen hvert år en del av provianten uansett om flåten gikk ut, og leidangsskatten regnes som Norges første statsskatt. Ut fra sagaene er det sluttet at de store kongeskipene ble bygd i Nidaros fram til 1233, og at byggingen under Håkon Håkonsson flyttet til Bergen. Kong Sverres skip Mariasuden skal etter sagaen ha hatt 280 mann om bord.

Om Pål reiste til Nidaros for å vitne, vet vi ikke. Fra Giske gikk leia nordover forbi Hustadvika i Romsdal, der skipene lå og ventet på vær før det åpne havstykket. Distansen til Nidaros er anslagsvis 145 til 160 nautiske mil, og med nattehavner og venting tok turen anslagsvis fire til åtte dager. I motvind kunne det bli uker. Om bord levde mannskapet av grøt, mel, tørket fisk, smør og brød, med vann å drikke, mens øl hørte til på skipene til høvdinger og konger.

Ute i Europa var det urolige år. I 1215 ble Magna Carta utstedt i England, og samme år samlet pave Innocens 3. kirken til det fjerde Laterankonsilet. Frans av Assisi levde ennå, og tiggerordenene spredte seg. På 1220-tallet er det registrert hungersnød i Nord-Europa. Handelen fulgte tørrfisken. Fra Nord-Norge gikk den langs kysten forbi Giske til Bergen, og derfra til England, slik den hadde gjort siden 1100-tallet.

Skipene som bar fisken, kunne være store. På Bryggen i Bergen er det funnet et storskip bygd av furu felt vinteren 1187/88, trolig fra Sogn. Det var anslagsvis 27 til 30 meter langt og kunne bære minst om lag 60 lester eller 120 tonn. Skipshistorikeren Christensen foreslår erkebiskopen, biskoper, kongen eller rike klostre som mulige eiere, og det er hans egen vurdering. Bergen var stapelhavn for tørrfisken fra nord rundt 1200, og kogger hentet fisk der fra slutten av 1100-tallet. Tilbake kom korn, mel og malt, for Norge eksporterte fisk og trelast og importerte korn. Kongen tok sin del ved kilden. En retterbot, et kongelig lovvedtak, fra Øystein Magnusson og brødrene hans sier at hver mann som fisket i Vågan i Lofoten, skulle gi kongen fem fisker. Kirken tok tiende av fangsten.

Brevet er det eldste som er bevart om Giske. Snorre slutter å fortelle i 1177, og Håkon Håkonssons saga og brokkene av Magnus Lagabøtes saga dekker tiden fram til rundt 1270. Etter det er det brevene i Diplomatarium Norvegicum som forteller historien om Giske. Sytti år etter myntbrevet står Giske igjen i et brev fra Nidaros. I 1291 tok erkebiskop Jørund vitneprov mot herr Bjarne Erlingsson på Giske, som hadde giftet seg til Giske og var en av rikets mektigste menn. Bjarne var bannlyst, utestengt fra kirkens fellesskap, fordi han hadde kalt tilbake kirkens stadfestingsbrev fra kong Magnus Lagabøte, konge 1263 til 1280, og tatt fra kirken tiender i Hålogaland, landsdelen i nord (DN 3/30). I 1220 sto en Pål på Giske først blant vitnene da kongen ga kirken en rett. I 1291 var det herren på Giske som tok rettigheter fra den.

Personer: Pål Flida

Kilder

DN 3/1; DN 3/30; DN 17/880; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; SNL, «mark», «Øystein 1. Magnusson», «leidang», «månedsmatsbol» og «Norge i høymiddelalderen»; Gulatingsloven, utgjerdsbolken kap. 22; Christensen 2002, Deutsches Schiffahrtsarchiv 25; NIKU Oppdragsrapport 168/2013; prosjektnotatene «Giskebrevene 1: Bjarne Erlingsson», «Penger og verdier», «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650», «Fiske og fiskeredskap» og slektsoversikten (rettet); rapporten «Havner, seilaser og mat» (kontrollert); prosjektsidene «Makten i riket» og «Slektsbånd».