English

Tidslinje · Arvingene strides om godset

Drottseten og tyskerne

1442

Våren 1442 sender de tyske kjøpmennene i Oslo og Tønsberg en bitter klage til rådet i Lübeck. De får ikke lenger ligge i byene om vinteren, prisene blir satt for dem, og de skal være ute av landet før midten av september. Bak dette står byfolket og drottseten Sigurd Jonsson, herre til Giske og den mektigste mannen i Norge. Han skal ha sagt at kjøpmannen skal ut av Norge, «scholde he dar ok water vmme drinken alle syne leuedaghe», om han så måtte drikke vann alle sine levedager.1

Klagen fra Oslo og Tønsberg

Kjøpmennene minnet rådsherrene om privilegiene som norske konger og dronning Margrete hadde gitt og beseglet for dem. Nå var det forbudt for dem å ligge vinteren over eller holde egen husholdning. De skulle komme tidligst på korsmessedagen etter påske, 3. mai, og være ute av landet på korsmessedagen før Mikkelsmesse, 14. september, ellers mistet de varene. De fikk bare selge til byfolket, aldri direkte til bøndene.

Byfolket satte også prisene. Ei tønne øl skulle koste 12 lybske skilling, og lista over varene viser hva de tyske skipene førte inn Oslofjorden: øl i halve lester, mel i lester, humle i skippundssekker, grått og fint klede, rosiner og fikener i kurver, mandler, pepper og ris i lispund og safran. Kongens fogd kjøpte en tredjedel av alt kjøpmannen kom med, skriver de, og betalte under halvparten av det varen kostet på markedet. Byfolket hadde dessuten satt 24 menn som hadde sverget på å gripe enhver kjøpmann som handlet etter hansabyenes privilegier.2

Da oldermannen for kjøpmennene protesterte, forbannet den unge norske adelsmannen som førte saken sammen med Sigurd, både ham og hansabyene. Han stampet foten i jorda og sa at han brydde seg like lite om byene som om sanden som falt ut under skosålene hans, «dat sant, dat ome vnder den schosolen vtvelle».3 Så kommer setningen om drottseten: Sigurd ville arbeide «myd aller syner maght myd alle den synen», med all sin makt og alle sine menn, for at kjøpmannen skulle ut av Norge.

Kjøpmennene hadde dårlig tid. Kong Christoffer hadde skrevet til byfolket i Oslo at de skulle møte ham i pinsen i Lödöse og ha med seg privilegiene sine, så ville han gjerne besegle dem og gjøre dem bedre enn før. Kjøpmennene ba derfor byene skaffe et bud eller brev til kongen før pinse, så han ikke stadfestet byfolkets privilegier før han hadde hørt hansabyenes.

Drottseten fra Visborg

Sigurd hadde fått makten tre år før. Den 3. september 1439 satt kong Erik av Pommern på borgen Visborg på Gotland. Danske og svenske stormenn hadde sagt ham opp samme år, mens det norske riksrådet og allmuen fortsatt holdt fast ved ham, og de hadde skrevet og bedt om en drottsete, en riksstyrer som kunne styre landet mens kongen var borte. De foreslo tre menn, og etter råd fra de norske rådsherrene som var hos ham på Gotland, valgte kongen Sigurd Jonsson.

Drottseten skulle ta regnskap av kongens fogder, sende kongen inntektene hans og styre etter lov og rett, og døde kongen, skulle han tjene kongens fetter, hertugen av Pommern, på samme måte. Sigurd var da rundt 50 år og hadde hatt Giske siden arvestriden i 1425. Embetet hadde vært i slekta før, for oldefaren Erling Vidkunsson av Giske og Bjarkøy var drottsete fra 1323 til 1331 eller 1332, rundt hundre år tidligere.4

Østlandet var urolig. Amund Sigurdsson hadde ledet et bondeopprør i 1436, og to år senere kom et nytt i Vestfold. I desember 1439 kjøpte en av deltakerne seg tilgivelse hos drottseten i Oslo med gården Kauserud i Kise på Romerike, 20 mark, tre pund malt før kyndelsmesse og tre året etter og fem storfe om høsten. Han lovet å være ydmyk og tjenstvillig og «aldri mer i mine levedager være med i noe urettmessig oppløp».

Drottseten reiste mye. I mars 1440 var han ved Bottna kirke i Viken da lagmannen i Tønsberg gjorde opp en sak der en ombudsmann hadde latt være å betale landskylda i tolv år, og saken endte med én fullgod okse. I januar 1441 overga Sigurd Båhus, borgen ved Göta älv, til en væpner som ga slottsløfte om å holde den for kong Erik og Norges rike og levere den tilbake når kongen eller Sigurd krevde det.5

Kornet som ikke kom

Et år etter utnevnelsen fikk Sigurd et brev fra Munkeliv kloster i Bergen, som birgittinerne fra Vadstena hadde overtatt på 1420-tallet. «I år kom det nemlig ikke sigling til Bergen slik det pleide før», skrev abbedissen og konventet, og klosteret hadde ingen inntekter i korn å berge seg med.6

Nonnene og brødrene sendte et bud til Oslo bispedømme for å kjøpe eller tigge korn, og de ba drottseten hjelpe ham. Til gjengjeld lovet de å ha Sigurd med i bønnene de holdt hver dag. På utsiden av brevet sto det på latin at det skulle overrekkes «den edle, mektige og navngjetne mann herr Sigurd Jonsson, den berømte drottsete i Norges rike».

Bergen levde av tørrfisken fra nord, mens kornet kom sjøveien, mye av det med de tyske kjøpmennene, og uten korn ble det heller ikke malt til øl. Østlandet, der Sigurd hadde gods og makt, var den delen av riket der kornet ble dyrket. Brevet fra Munkeliv og klagen fra Oslo og Tønsberg kan legges ved siden av hverandre: det ene ber om korn, det andre lister opp øl, mel og humle.

Kongevalget i Lödöse

Unionen skulle samles igjen under en ny konge. Erik av Pommerns søstersønn Christoffer av Bayern var valgt i Danmark og Sverige, og i februar 1441 sendte drottseten riksrådet til Lödöse, handelsbyen ved Göta älv like ved grensen, for å møte kongens sendebud. Sendebudene hadde bare et kredensbrev, som viste at de talte på kongens vegne, og ingen fullmakt til å forhandle. Rådet svarte at det ville komme til Kalmar med full myndighet, fordi to reiser på kort tid ville bli for dyrt og tungvint.

Våren 1442 skulle kongevalget avgjøres på et nytt møte i Lödöse, og riksrådet ville ha samtykke fra bygdene. Bøndene i søndre syssel i Gudbrandsdalen samlet seg på tingstedet Voleseter 9. april og skrev til drottseten at de hadde «liten kunnskap om det» som kunne gjøres ved et kongeskifte. De overlot saken til riksrådet, på det vilkåret at de fikk nyte «de lover og rettarbøter som våre hellige forfedre har unt oss».

Samme år ble Christoffer tatt til konge i Norge, og et svensk brev fra juli viser hva et kongeskifte kunne koste. Tre sogn i Selebo herred ved Gripsholm, som Sigurd og svigerfaren hadde hatt gjennom panteretter, ble etter kongens ordre lagt til domkirken i Strängnäs.7

Philippa og Gripsholm

Sigurd hadde giftet seg rundt 1435 med Philippa av Eberstein, datter av en pommersk greve i kong Eriks tjeneste, og gjennom henne nådde godset hans inn i Sverige. Faren hennes hadde hatt Gripsholm len i Södermanland som pant for 24 000 svenske mark, og da arven skulle deles, sto Sigurd på den ene siden og grevens enke på den andre.

I København 10. juli 1447 avgjorde åtte riddere saken som voldgiftsmenn. Sigurd og Philippa fikk 9 489 mark, og enken og barna hennes beholdt resten. Pengene gikk på tvers av rikene, og allerede i 1436 hadde søsteren Katarina betalt 100 arnheimske gylden som Sigurd hadde lånt i Stockholm.8

Akershus og hansaen

Hjemme mistet Sigurd Akershus. Den holsteinske adelsmannen Hartvig Krummedike tok over slottet i 1445, og i november samme år møttes de to i Oslo for å gjøre opp regnskapet. Krummedike krevde betaling for mel, en skyttebåt og inntektene Sigurd hadde tatt etter overleveringen, og for at slottet var dårligere forsynt med mat enn da Sigurd overtok det.

Sigurd skulle gi fem tønner laks, fem kyr, fem pund malt og mel og en blakk fole. Så «tok de hverandre i hånden, kysset hverandre på munnen og lovte hverandre vennskap og kjærlighet».9

Samme år tvang riksrådet Sigurd til å stadfeste hansaprivilegiene, og i 1447 måtte han gjøre det igjen. Mannen som ville ha kjøpmennene ut av Norge, satte selv seglet sitt under rettighetene deres.

Riksforstanderen

Kong Christoffer døde i januar 1448, og i tiden uten konge styrte Sigurd som riksforstander. I juni ga kansleren landsvist på hans og rådets vegne til en bonde fra Tinn som annen juledag hadde stukket en mann i magen etter en strid om et kvittebrev for en pantsatt teig. Han hadde selv fått et slag i hodet med et horn, og han lyste drapet samme døgn.10

Sigurd ble selv nevnt som kongsemne, og han støttet Christian av Oldenburg mot svenskekongen Karl Knutsson. Sommeren 1449 var han med da riksrådet skiltes fra kong Christian, og i Korshavn, en uthavn ytterst i Oslofjorden, så han hvordan Krummedikes svenner stanset erkebiskop Aslak Bolts tjenere og tok brev fra dem. Erkebiskopen holdt med Karl og truet med hevn over «holsteineren», og det var nær ved å bli kamp mellom skipene før to av riksrådene fikk i stand fred.11

Da Christian var blitt konge, styrte Sigurd som høvedsmann over Norges rike mens kongen var borte, med sete på Tønsberghus. I oktober 1450 dømte han på rådstua i Tønsberg i en arvestrid mellom to bønder fra Agder, og i desember 1452 solgte han ni øresbol krongods i Sandsvær på kongedømmets vegne. Han døde trolig året etter.

Etter drottseten

I november 1454 ga kong Christian Solør i len til den unge hoffmannen Alv Knutsson, «slik herr Sigurd Jonsson hadde det tidligere». Alv var dattersønn av Sigurds søster Katarina og skulle siden få Giskegodset.12

Året etter drepte de tyske kjøpmennene i Bergen høvedsmannen Olav Nilsson, som ville forby dem å ligge i byen om vinteren, og de drepte også biskopen i Munkeliv kloster, der nonnene og brødrene femten år før hadde bedt drottseten om korn.

Sigurds sønn Hans Sigurdsson satte Giske i pant i 1464, og Philippa drev godset videre i mange år. Ordene om vannet levde videre i en senere tradisjon om at Sigurd ville drive tyskerne ut av Norge, og klagebrevet fra Oslo og Tønsberg er det samtidige grunnlaget for den.13

Fotnoter

  1. Klagen er trykt i Hanserecesse II,2 nr. 590 og i Lübeckisches Urkundenbuch 8 nr. 712. Den er udatert. Hanserecesse fører den til hansadagen i Stralsund i mai 1442, og Lübeckisches Urkundenbuch daterer den til 1440 til 1447, men kongens innkalling til Lödöse i pinsen tyder på våren 1442. Ordene om vannet er gjengitt av motparten.
  2. Boten for en slik kjøpmann var «VIII witte vnde XIII mark», trolig den gamle norske boten på 13 mark og 8 ørtuger, som står i forordningene fra 1330 og 1331. Allerede i 1331 hadde kong Magnus Eriksson, med Erling Vidkunsson i riksrådet, forbudt ugifte utlendinger å bo i Bergen om vinteren. Kjøpmennene i Bergen sendte sin egen klage, som er trykt i et senere bind av Hanserecesse.
  3. Adelsmannen var junker Erlend, sønn av herr Endrid. En Erlend Endridsson var blant de tre som riksrådet foreslo som drottsete i 1439, og det kan være samme mann.
  4. Utnevnelsen er DN 16/106, jf. SDHK 23266. De to andre kandidatene var Olav Håkonsson og Erlend Endridsson, og rådsherrene hos kongen var Mats Jepsson, Kolbjørn Gerst og lagmennene Simon Bjørnsson i Oslo og Niels Aslaksson på Hedmarken. Sigurd var sønn av Agnes Sigurdsdatter og Jon Marteinsson og dattersønn av Sigurd Havtoresson og Ingebjørg Erlingsdatter. Fødselsåret, rundt 1390, er et anslag.
  5. Bøtebrevet er DN 9/276, forliket i Viken DN 21/383 og slottsløftet DN 2/743. Mannen som kjøpte seg fri, var Gudmund Helgesson i Holt, og opprøret i 1438 ble ledet av Halvard Gråtopp. Væpneren på Båhus var Kolbjørn Gerst. Et slottsløfte skulle hindre at en lensherre tok slottet for seg selv i en urolig tid.
  6. DN 16/119. Brevet er bare bevart som avskrift i en håndskrift fra Vadstena, og datoen, trolig 21. september 1440, er satt av utgiverne. Tyske kjøpmenn hadde hatt privilegier på kornimport siden 1277. At ordene om vannet kan ha spilt på ølet, er en slutning.
  7. Møtet i 1441 er kjent fra DN 5/707, bevart i en brevbok, og sendebudene var Nisse Eriksson og Albrekt Bydelsbak. Brevet fra Voleseter er DN 5/711, og bøndene valgte en av sine egne til å bære svaret til Lödöse. Brevet om sognene er SDHK 24353, der Sigurd kalles Sigurd Johansson. Sognene var Över-Selö, Ytter-Selö og Toresund, og godset hadde tilhørt arvingene etter drottseten Bo Jonsson Grip, som Gripsholm har navn etter.
  8. Voldgiftsdommen er DN 2/774, og kvitteringen fra 1436 DN 2/725. Enken het Helena, og brevet sier ikke om hun var Philippas mor eller stemor. Arnheimske gylden var gullmynter preget i Arnhem i Nederland. Katarina Jonsdatter var enke etter Alv Haraldsson (Bolt).
  9. DN 2/766. Oppgjøret ble holdt i Nordre Hjelpergården i Oslo. Kysset på munnen var en vanlig forsoningsgest blant adelsfolk i middelalderen.
  10. Vitnemålene er DN 21/446, tatt opp i Skien av Sigurds egen fogd, og kanslerens brev er DN 1/806. Kansleren var Gunnar Holk, prost ved Mariakirken i Oslo. Å lyse drapet skilte det fra et mord, som var skjult og ikke kunne sones med bøter.
  11. DN 3/808, skrevet i Oslo 6. september 1449. Etter brevet skjedde beslaget uten Krummedikes viten, fordi han ennå ikke var kommet hjem fra Danmark. Riksrådene som meklet, var Kolbjørn Gest og Simon Bjørnsson. Både Christian og Karl brukte Olav den hellige i valgbrevene sine.
  12. Dommen i Tønsberg er DN 21/463, salget i Sandsvær DN 5/779 og lensbrevet til Alv Knutsson DN 2/808, gitt på Varberg etter anmodning fra Åke Axelsson. Sigurd døde en gang mellom desember 1452 og november 1454. I 1450 bandt Bergenstraktaten Norge til Danmark under én konge.
  13. Tradisjonen er gjengitt i Store norske leksikon. Biskopen som ble drept i 1455, het Torleiv. Philippa døde i 1477 eller 1478.

Personer: Sigurd Jonsson, Philippa av Eberstein, Erik av Pommern, Christoffer av Bayern, Christian 1., Karl Knutsson Bonde, Hartvig Krummedike, Aslak Bolt, Amund Sigurdsson, Katarina Jonsdatter, Erling Vidkunsson, Agnes Sigurdsdatter, Jon Marteinsson, Sigurd Havtoresson, Ingebjørg Erlingsdatter, Alv Haraldsson (Bolt), Margrete Valdemarsdatter, Magnus Eriksson, Olav Nilsson, Hans Sigurdsson (junker Hans), Alv Knutsson, Åke Axelsson (Tott)

Kilder

HR II,2 nr. 590 (LUB 8 nr. 712); DN 16/106; SDHK 23266; DN 9/276; DN 21/383; DN 2/743; DN 16/119; DN 5/707; DN 5/711; SDHK 24353; DN 2/774; DN 2/725; DN 2/766; DN 21/446; DN 1/806; DN 3/808; DN 21/463; DN 5/779; DN 2/808; DN 1/802; DN 8/302; SNL/NBL, Sigurd Jonsson; SNL, hansaforbundet.