Tidslinje · I riksstyret

Giske går til Ingebjørg

1354

Den 24. januar 1354 sitter Erling Vidkunsson, tidligere drottsete og eier av Giske og Bjarkøy, på Nes i Romsdal og lar skrive et gavebrev. «Etter bønnen fra hr. Bjarne, min sønn, i hans siste time, og av kjærlighet til Ingebjørg, min datter», gir han henne Giske «helt og udelt til evig eie».

Nes lå i Romsdal, nordøst for Sunnmøre, i fjordlandet der det var skog og åker, langt fra de treløse øyene ute ved havet. Giske selv var trolig treløs, og en eier på øya måtte hente både husvirke og skipsvirke fra de indre fjordene. Gulatingsloven, den gamle loven for Vestlandet, sa at et nytt leidangsskip, skipet bøndene stilte for kongen, skulle bygges på kongsjord om mulig, ellers i en manns skog. Oppgangssaga kom til Norge rundt 1500, lenge etter Erlings tid. I 1563 skar saga på Solnør ved Storfjorden øst for Ålesund 1476 bord for Giskes eier, solgt til kjøpere i Trondheim og København. I 1647 lå 14 sager under Giske i Romsdal, og ved de fleste var skogen «nu mesten gandske udhugget». Erling hadde samlet jord i Romsdal i mange år, og slektas bygård lå på Veøy, en liten øy i Romsdalsfjorden og det gamle handels- og kirkestedet i fjorden. Det var midtvinter, med korte dager, og på ytre kyst skulle vårtorskefisket i Borgundfjorden, mellom Ålesund og Sula, begynne ved kyndelsmess 2. februar. Erling var rundt 62 år, og brevet sier at han satte seglet sitt under «hel og frisk».

Sønnen Bjarne var død, og uten sønn skulle godset etter loven deles mellom døtrene. Erling hadde flere døtre. Gyrid var gift med Eiliv Eilivsson av Naustdalsætta, og Gyrids datter Margrete gjorde i 1422 Sigurd Jonsson, Ingebjørgs dattersønn og senere drottsete, til arving. Med gavebrevet ville Erling holde Giske samlet hos én av dem. På originalspråket står det at gaven ble gitt etter Bjarnes bønn «j hans yttazsta tima», i hans ytterste time.

Brevet regner opp det som hørte til: Ekni og Havstein, selvær og eggvær, laksefisket, kornet, buskapen og hestene, og alt annet «smått og stort» som hadde hørt til gården fra gammelt og nytt. Selværene og eggværene var holmer og skjær der man fanget sel og sanket egg. Laksefisket ble drevet fra Giske i århundrene etter. I 1563 ga laksegildret på Festøya ved Storfjorden 6 tønner laks, og 3 tønner ble sendt til eieren i København sammen med ei tønne selspekk. Det er den eneste mengden selspekk som er oppgitt i kildene, og ingen kilde tallfester eggene. I 1647 ga gildret to eller tre tønner til husholdningen. Hvor sel- og eggværene lå, er ikke avklart, og Ekni og Havstein var trolig blant dem. Giske levde av havet og strendene like mye som av åkeren. Regnskapene fra 1500- og 1600-tallet viser at landskylda fra godset ble betalt nesten bare i tørrfisk, 432 våger eller om lag 7,8 tonn i 1563 og anslagsvis 460 våger i 1642, mens fjordgårdene i Norddal og Tafjord, innerst i Storfjorden, betalte i smør.

Erling ba kong Magnus Eriksson og «alle andre gode menn» om å styrke Ingebjørg i gaven om noen ville tale imot den, «noe jeg ikke tror». Skulle svigersønnene eller døtrene likevel ikke godta den, skulle Ingebjørg i stedet få fjerdingsgave og tiendegave av alt han eide. Loven ga en mann rett til fritt å gi bort en fjerdedel og en tiendedel av eiendommen utenom den vanlige arven. Brevet er bevart som en bekreftet avskrift, og på baksiden har en mye yngre hånd skrevet: «Brev om at Giske ble gitt som sjelegave».

Ingebjørg var gift med Sigurd Havtoresson av Sudreim på Romerike, nordøst for Oslo. Han og broren Jon var sønner av Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter, datter av kong Håkon 5., og hørte til kongens nærmeste slekt. Hvor nær tronen de sto, viser Jons sønn Håkon Jonsson, som i 1388 lovet dronning Margrete, som da styrte Norge og Danmark, at han ikke gjorde krav på Norges krone. Jons etterkommere ble den svenske slekta Roos. Sigurd hadde hatt en urolig ungdom. I 1333 hadde han stanset biskopen av Hamar på veien, og i 1338 og 1339 var han med i opprøret mot kong Magnus og satt på Akershus, borgen i Oslo. Ved våpenstillstanden i Skara i Västergötland i Sverige 13. februar 1339 lovet han å ikke bygge nye borger eller ta kongens inntekter, og å overlevere Akershus til en norskfødt mann. Biskop Håkon i Bergen hilste «jomfru Ingebjørg» i et brev til Erling i 1338. I 1342 var de to trolovet, og fordi de var i slekt i fjerde ledd, måtte paven i Avignon i Sør-Frankrike gi dispensasjon. Søknaden sier at foreldrene, slektningene og andre stormenn hadde forhandlet fram ekteskapet for å bevare freden mellom partene.

Gjennom Ingebjørg fikk Sudreimsætta fotfeste på Vestlandet. Med henne fikk Sigurd Giske, Bjarkøy og Tjøtta, og han ble landets største jordeier etter kongen og kirken. Han fikk også del i godset etter Herdis Torvaldsdatter, som nådde helt til Shetland. Sigurd ble ridder, var lagmann, dommer i lagdømmet, i Oslo og senere høvedsmann på Bergenhus, kongsborgen i Bergen, der han i 1365 og 1366 sto i åpen strid med hansaen, forbundet av tyske handelsbyer. Bergen var da byen der Det tyske kontor hadde grepet om tørrfisken, og eieren av Giske satt med fisken som skulle selges der. I 1381 begrenset en forordning «uformuende bønder» til fartøy på fire lester, anslagsvis 5,6 tonn. Hansakjøpmennene ga nordlendingene varer og utstyr på kreditt mot neste års fisk, en ordning som er kjent som nordfarergjelda. Fiskeren var dermed bundet til kjøpmannen gjennom gjelda og til jordeieren gjennom landskylda, som skulle betales uansett fangst. Målt mot strømmen av fisk gjennom Bergen var Giskes andel liten. Fisken som ble solgt fra godset i 1563, utgjorde anslagsvis 0,2 prosent av eksporten fra byen.

Erling døde året etter, i 1355, etter et islandsk annal. Samme år ble Magnus Erikssons sønn Håkon 6. konge i Norge. Når Ingebjørg døde, er uklart. Bjørkvik i Norsk biografisk leksikon mener hun trolig døde i 1370, sannsynligvis under en ny pest i Oslo, mens en sak om skipsgjeld for lagmannen i Tønsberg i 1400 også er knyttet til henne. Kildene er uenige, og det kan gjelde to forskjellige kvinner. Gjennom Ingebjørg gikk Giske videre til Sudreimsætta, og datteren Agnes ble mor til Sigurd Jonsson, som senere vant arvestriden om Giske. I Frankrike og England fortsatte hundreårskrigen.

Personer: Erling Vidkunsson, Ingebjørg Erlingsdatter

Kilder

DN 2/323; DN 6/166; DN 6/145; DN 7/163; DN 8/116; DN 1/683; Gjørvels regnskap 1563 (Sandberg 1986); Digitalarkivet 76953 (rapport om Giske len 1647); Gulatingsloven, utgjerdsbolken; Store norske leksikon (jekt); Helle 2019 (AmS-Skrifter 27); prosjektnotatene «Giskegodset og produksjonen», «Fiske og fiskeredskap» og «Båtbygging, seil og leidang»; Norsk biografisk leksikon (Bjørkvik, «Sigurd Havtoresson»; Helle); prosjektnotatene «Giskebrevene 2», «Giskefolket i arkiver og kilder», «Slektsoversikt» og «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk»; nettsidens sider «Makten i riket» og «Slektsbånd»; prosjektnotatet «Giskefolket i arkiver og kilder» (SBL, Roos).