Arne Arnmodsson, lendmann

ca. 1015 til 1025

Sagaforfatteren Snorre Sturlason skriver om ham i én setning: «Arne var lendmann, mektig og gjæv og ein god ven til kong Olav.» Arne Arnmodsson er den første i slekta som etter alt å dømme satt på Giske og den første som tjente en konge over hele Norge, Olav Haraldsson, senere kalt den hellige, konge 1015 til 1028.

Fra sørstranda på Giske kunne han se skipene som kom inn Breisundet, innseilingen fra havet til Ålesund, og gled gjennom Giskesundet under nabøya Godøya. Øya ligger lavt, og oversikten var det den hadde å by på. Giske hadde ingen skjermet havn, og skipene ble trolig trukket opp eller lagt til ved stranda nedenfor høvdingsetet, der kirken senere ble bygd. Der naustene står i dag, sør for kirken, fant arkeologene i 1992 og 1993 kalkmurte murer etter et steinhus fra slutten av 1100- eller 1200-tallet. Utgraveren Larsen tolket det først som et steinnaust eller en sjøbu, men pussen på veggene og døra mellom to rom passer bedre med et steinhus i to etasjer. NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning, mener mye av steinen ble fjernet da de nyere naustene ble bygd, og at bygningen lå der fordi det var her båtene kunne legge til. Naust fra vikingtiden er ikke påvist. Ved setet har arkeologene funnet tykke dyrkingslag fra vikingtid, og bygg og havre ble sådd i den lette sandjorda. På samme sted sto en ovn for å koke selolje, med en godt bevart selluffe, og den nedre delen av ovnen er datert 900 til 1020, til Arnes levetid eller like før. Kokegropene ved kirkestedet, datert 540 til 680, viser at folk hadde holdt til der i over 300 år før Arnes tid. Jorda tørket raskt om våren, men den var næringsfattig og utsatt for sandflukt, og tang og tare ble brukt til gjødsel og fôr. Åkeren ble pløyd med ard. Arbeidet ble gjort av husfolket og trolig av noen treller. Frostatingsloven, skrevet ned senere, regner tre treller med i en god gård, og Snorre forteller at Erling Skjalgsson på Sola ved Stavanger, svigerfaren til Arnes sønn Torberg, hadde 30 treller hjemme. Tallet er skrevet ned om lag 200 år etter Erlings død. Det er sannsynlig at kornet på øya aldri strakk til, og at fisken var det som bar gården.

Fisket ble drevet med handsnøre fra åpne båter. På Sunnmøre het det dype handsnøret dypsagn, og det ble holdt nede med søkker. Vårtorsken kom inn i Borgundfjorden ved Ålesund, utenfor Giske, fra februar og ut mars, og fordi fisket lå om vinteren, kunne det kombineres med gårdsarbeidet resten av året. Arkeologen Sørheim daterer overgangen til et kommersielt fiske på kysten til 1100-tallet. Det meste av fangsten i Arnes tid gikk derfor trolig til egen bruk, til gjestebud og til gaver. Bøndene rundt var ennå for det meste selveiere. Flertallet gikk over til å bli leilendinger, bønder som leide jorda de dyrket, mellom 1000- og 1200-tallet, og makten til en høvding på Giske bygde i Arnes tid mest på ætt, allianser og kontrollen over leia.

Om lag ti kilometer sørøst for Giske, ved Katavågen i Borgund, i dagens Ålesund, lå en liten kaupang, et handelssted. Utgravningene der fra 1954 dekket 5 300 kvadratmeter og ga om lag 45 000 gjenstander og et beinmateriale av samme størrelse. Borgund nevnes første gang i skriftlige kilder i forbindelse med hendelsene etter slaget ved Bokn i Rogaland i 1027 eller 1028. Kildene er uenige om året. Lendmannen på Giske hadde etter bygdeboka tilsyn med kaupangen, og fra øya kunne han følge trafikken inn og ut. Tørrfisk, skinn og bryner gikk sørover. Korn, klær, vin og sølv kom tilbake. Et norsk lasteskip fra Arnes ungdom er funnet i Klåstadkilen i Tjølling ved Larvik og datert til 998. Kjølen er 16,25 meter, og skipet var anslagsvis 20 til 22 meter langt og 4,5 meter bredt, med bunn av eik og øvre bord av furu. Det ble funnet med en last av brynestein fra Eidsborg i Telemark, samme slags vare som gikk gjennom Borgund, og står i dag på Slottsfjellsmuseet i Tønsberg. Det nærmeste skipsfunnet til Borgund er Kvalsundskipet fra Herøy, sørvest for Ålesund, et skip på om lag 18 meter med ti par årer. Det er eldre enn Arnes tid, og dateringen er omdiskutert, ca. 690 pluss/minus 70 eller 780 til 800. En kopi i full størrelse står på Sunnmøre Museum i Ålesund. Skipene som gikk forbi, kunne også ligne Skuldelev 1, en knarr som ble bygd av tykke furubord i Sognefjorden rundt 1030 og senket i Roskildefjorden i Danmark senere. Den er snaut 16 meter lang og 4,8 meter bred og kunne seiles av seks til åtte mann. Den danske kopien Ottar, bygd av åtte båtbyggere i 1999 og 2000, tar rundt 20 tonn last og har nådd om lag 10 knop under seil, men bare 1,5 knop på fire årer. I stille vær lå et slikt skip og ventet. Furu fra vestlandsfjordene var hovedvirket i skipene på Vestlandet. Giske hadde ingen skog, og det er nærliggende å tro at en høvding på øya måtte hente skipsvirke fra de indre fjordene, fra eget gods, gjennom bytte eller fra kongens skoger.

Arne var født rundt 960 til 970, og da Olav Haraldsson ble konge i 1015 og 1016, var han trolig mellom 45 og 60 år. Etter de samme anslagene var han mellom 16 og 26 år da faren Arnmod etter sagaene sto i slaget i Hjørungavåg på Sunnmøre i 986. Fra Arnes fødsel til i dag er det om lag 35 generasjoner, regnet med 30 år per generasjon, et anslag. Han ble gift med Tora, datter av en Torstein Galge som sagaene ikke sier mer om. De fikk minst sju sønner og en datter: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild. Ragnhild ble gift med høvdingen Hårek på Tjøtta på Helgeland, i det gamle Hålogaland i nord. Sønnene ble fordelt ut over landet. Kalv fikk storgården Egge ved Steinkjer i Inntrøndelag, Finn kom til Austrått ved innløpet til Trondheimsfjorden, og Torberg ble gift med en datter av Erling Skjalgsson på Sola, den mektigste mannen på Vestlandet, og sagaene forteller at også sønnen Arne fikk en av Erlings døtre. Erlings kone Astrid var søster av kong Olav Tryggvason, konge 995 til 1000. Bygdeboka kaller det en konsekvent giftemålspolitikk: høvdingene på Giske giftet seg inn i de høyeste slektene i landet, mens de andre storslektene på Sunnmøre giftet seg innen landsdelen. Gjennom giftemålene hadde familien venner og frender fra Rogaland til Hålogaland.

Ingen saga sier rett ut at Arne bodde på Giske. Det sikre er at sønnen Torberg satt der, og at Torbergs kone kom fra Sola. Bygdeboka regner derfor med at gården kom fra Arne eller fra kona hans. Ingen kilde sier det direkte. Arne døde etter kristningen og ble etter bygdeboka trolig gravlagt ved en kirke. Bautasteinen på Ørnebakken, gravrøysa nord for kirken på Giske, kan derfor neppe være hans.

Rundt år 1000 fantes det ingen stat i Norge slik vi tenker oss den. Makten lå hos høvdingene på storgårdene, som hadde jord, skip, frender og menn som fulgte dem, og som ble lyttet til på tinget. De fleste bøndene eide ennå jorda de dyrket. Å være lendmann betydde å styre et distrikt for kongen. Arne hadde ansvaret for leidangen og vardene, krevde inn skattene, førte mennene i krig og møtte på tinget. Til gjengjeld fikk han veitsler, inntekter av kongens gods. Embetet krevde en mann av gammel ætt, fordi bare en slik mann hadde respekten som trengtes for å få bøndene til å lyde kongen. Gulatingsloven, loven for Vestlandet, ble trolig skrevet ned mellom slutten av 1000-tallet og midten av 1100-tallet, og den viser hva leidangen krevde av bygdene. Lendmennene og kongens årmenn, bestyrerne av kongsgårdene, sendte ut budstikkene og kalte inn mannskapene, og de kunngjorde våpentinget om høsten og holdt det om våren. Selve skipet var bøndenes ansvar. Hver skipreide, distriktet som stilte ett skip, skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne ett skip, hver manngerd, en gruppe gårder, stilte én mann med våpen og mat, og en styremann utnevnt av kongen førte skipet. Mørene, trolig Sunnmøre, skulle stille 16 skip av den store typen med 25 sesser. Naustet var felles plikt, og den som ikke bygde sin del, bøtte 3 mark til kongen. Seilet skulle oppbevares i kirken, og styremannen satte frist for seilsømmen, med bot for hver alen som manglet. Hver mann skulle ha øks eller sverd, spyd og skjold, og bøndene skulle skaffe 24 piler og én boge til hver tofte. Vardene skulle tennes når fem skip eller flere kom. Bøndene skulle velge en kokk ved loddtrekning, og de skulle sende «to månadsmatar av kvart» til hver åreplass, i smør og mel og annet regnet hver for seg. Gikk maten tom, kunne mannskapet «saklaust slakta to naut hjå ein bonde» og betale to øyrer for kua. Hvor mye en månedsmat var, vet vi ikke. Mye tyder på at lendmannen på Giske kalte ut, holdt våpentinget og førte skip, i tillegg til de skipene ætta eide selv. Ingen kilde sier at et sunnmørsk leidangsskip sto på Giske, og om lovens ordning gjaldt i Arnes tid, er uvisst.

I Arnes tid ble kristendommen innført som rikets tro, og Olav reiste rundt med prester og hird og straffet dem som holdt fast på de gamle blotene. Bygdeboka mener Arne skiftet side i tide, fra de gamle jarlene og hersene til kongen, hirden og de kristne prestene. Kildene sier ingenting konkret om hva han gjorde i selve kristningen. At festplassen og gravhaugene ved setet på Giske senere fikk en kirke like ved, er et funn som passer med et slikt skifte. Hvem som bygde den første kirken på øya, sier ingen kilde.

Striden om handelen viser hvorfor kongen trengte menn som Arne. Snorre forteller om Asbjørn Selsbane, en ung stormann fra Hålogaland. Etter dårlige år i nord forbød kongen å føre korn ut av Vestlandet. Rundt 1022 til 1023 seilte Asbjørn likevel sørover for å kjøpe korn. Sagaen forteller at han fikk kjøpe av Erling Skjalgssons treller på Sola, fordi kongens forbud ikke gjaldt folk som sto utenfor loven, og at trellene dyrket egne åkerlapper. Ved Avaldsnes på Karmøy tok kongens årmann Tore Sel lasten og seilet fra ham. Neste år drepte Asbjørn Tore Sel i kongsgården, og Erling Skjalgsson kom med hæren sin og tvang fram et forlik. Historikeren Claus Krag regner kornforbudet som særlig lite troverdig, og kildene er derfor usikre på dette punktet. Fortellingen viser i alle fall at sagaforfatterne på 1200-tallet så på korn som en politisk vare. I nordeuropeiske annaler er det registrert to store hungersnøder på 1000-tallet. Kornet var makt. Den som bestemte hvem som fikk kjøpe det, bestemte også hvem som klarte seg gjennom vinteren i nord. En lendmann ved leia sto midt i dette, med plikt til å håndheve kongens forbud og med naboer og frender som levde av den samme handelen.

Samtidig ble Nordsjøen ett rike. Knut den mektige ble konge i England i 1016 og i Danmark i 1018. I 1014 hadde irske konger slått vikingene fra Dublin ved Clontarf like nord for byen, og i det tyske riket regjerte keiser Henrik 2. Knuts makt hvilte på flåten, og Bergens Sjøfartsmuseum anslår at den kan ha trengt opptil en million kvadratmeter seilduk. Knut gjorde krav også på Norge, og sølvet hans nådde stormennene langs kysten. Det skulle splitte Arnes sønner, som i 1030 sto på hver sin side i slaget på Stiklestad.

Personer: Arne Arnmodsson

Kilder

Snorre, Olav den helliges saga, kap. 110 og fortellingen om Asbjørn Selsbane; Gulatingsloven, utgjerdsbolken og kap. 22; Frostatingsloven; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; UiB, Borgund kaupang-prosjektet; NIKU Oppdragsrapport 168/2013; SNL, Klåstadskipet; Nordeide, Bonde og Thun 2020 (Kvalsundfunnet); Sunnmøre Museum; Vikingeskibsmuseet, Skuldelev og Ottar; Bergens Sjøfartsmuseum; Sørheim; Hybel, Historisk Tidsskrift (DK); SNL, leidang, trell, ard, Asbjørn Selsbane og norsk fiskerihistorie; prosjektnotatene «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk», «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Fiske og fiskeredskap»; UiB, rapport fra Giske kirkested 2011 (seloljeovnen); siden «Makten i riket» og siden «Slektsbånd»; prosjektrapporten «Funn i Møre og verden».