Tidslinje · I riksstyret

Avlat for Giske kapell

1345

I juni 1345 utferdiger pave Clemens 6., pave fra 1342 til 1352, et brev i Villeneuve, på den andre siden av elva Rhône fra Avignon. Den som angrer, skrifter og besøker kapellet på Giske på festdagene for jomfru Maria, Johannes evangelisten og Nikolas, skal få hundre dager av boten ettergitt. Et slikt brev kaltes et avlatsbrev.

Avignon lå ved Rhône i Sør-Frankrike. Pavene hadde holdt til der siden 1309, og under Clemens 6. ble pavepalasset bygd ut til et av de største byggverkene i Europa. Til kurien, pavens hoff, kom sendemenn fra hele kristenheten med søknader om dispensasjoner, embeter og avlat, og bevillingene ble ført inn i pavens registre. Herfra kom også et lite brev om en marmorkirke på en sandøy ved Norskehavet.

Paven skriver at «forfedrene til vår elskede sønn, den edle mannen Erling Vidkunsson, ridder i Nidaros bispedømme, grunnla, bygde og ga gods til kapellet», til ære for jomfru Maria og de hellige Johannes evangelisten og Nikolas bekjenneren. Erling eide Giske og hadde vært drottsete, rikets øverste embetsmann under kongen. Brevet er det eldste skriftlige vitnesbyrdet om hvilke helgener kirken på Giske var viet til. At forfedrene grunnla kapellet, er det paven hadde fått opplyst, og brevet sier ikke når det skjedde. Øystein Ekroll, som har skrevet om kirken i Store norske leksikon, daterer marmorkirken til rundt 1130, som et privat kapell på setegården. Nikolas var de sjøfarendes helgen.

Kirken står på sørkysten av Giske, på tykke strandavsetninger av sand og grus, med havet like nedenfor. Den er bygd av marmorblokker som trolig ble fraktet sjøveien fra bruddet ved Magerholm ved Storfjorden øst for Ålesund, anslagsvis 25 kilometer unna. Rundt kirken lå høvdingsetet med steinhuset ved naustene, gårdsplassen og det malte loftet der Erling året før hadde inngått en avtale med Ogmund Eiriksson om øya Humla. Kapellet var slektas egen kirke. Fra 1070-årene hadde kirken fått fast form med biskoper i Nidaros, Bergen og Oslo, og mange av de første kirkene var private kirker på setegårdene. Den som bygde kirken, eide den også. Etter Gulatingsloven, den gamle loven for Vestlandet, skulle seilet til leidangsskipet, skipet bøndene i distriktet bygde og bemannet for kongen, oppbevares i kirken mens skroget sto i naustet. På Giske lå kirken og naustene tett ved hverandre på sørsiden av øya, og et leidangsseil i kirken og et skip i naustet nedenfor passer med det arkeologien har funnet. Ingen kilde sier direkte at et sunnmørsk leidangsskip sto på Giske. Giske kirke hadde fått 12 månedsmatsbol i Skodje, bygda øst for Ålesund, i testamentet til Erlings farbror, riksrådet Bjarne Erlingsson, som døde i 1313,, og fru Margrete hadde gitt 6 for sin sjel.

Et avlatsbrev måtte man søke om og betale for, og det er nærliggende å tro at Erling selv sto bak søknaden. Avlat betydde at en del av boten kirken påla for synder, ble ettergitt. Brevet skulle få folk til å komme til kapellet på festdagene og gi gaver der, og det ga anseelse til slekta som eide det. Kirken var samtidig den største jordeieren i landet. Eldre beregninger gir den om lag 40 prosent av jorda rundt 1350 målt i landskyld, leia fra leilendingene, nyere forskning 20 til 40 prosent. Erling var rundt 53 år, en tidligere riksstyrer med gods fra Lofoten til Romsdal og Sogn.

Fra Giske til Avignon var det lang vei. Brev og bud gikk med skip over Nordsjøen til Flandern, i dagens Belgia, eller England og videre over land gjennom Frankrike. Mange av lasteskipene over Nordsjøen var nå hansakogger, med flat bunn og ror på akterstevnen, mens Vestlandet holdt fast ved de klinkbygde skipene med kjøl. Overfarten kunne ta noen døgn i god bør, og landeveien fra Flandern til Avignon var anslagsvis rundt tusen kilometer, en reise på mange uker. Alt i alt tok det måneder hver vei. Fru Gyrid, Erlings mor, førte i 1309 opp en reise til Flandern og Roma blant utgiftene i verjemålsregnskapet for brorsønnens gods. Seilasen lå i sommerhalvåret. Biskop Håkon i Bergen skrev i 1340 at han ikke hadde reist til et møte i Tønsberg ved Oslofjorden fordi han fryktet vinteren. Sendemenn til pavehoffet reiste ofte med saker for flere på én gang. I juli 1351 sendte Clemens 6. like brev om fri skriftefar til fire biskoper, to riddere og en kannik fra Norden samme dag, trolig etter en felles søknad.

Erling og slekta hadde brukt kurien før. I september 1342 hadde den samme paven gitt dispensasjon for ekteskapet mellom datteren Ingebjørg og Sigurd Havtoresson av Sudreim på Romerike, dattersønn av kong Håkon 5., som var i slekt i fjerde ledd. Søknaden fra erkebiskop Pål i Nidaros og biskop Halvard sier rett ut at ekteskapet skulle «bevare fred og enighet» mellom partene og avverge strid i riket. Sigurd selv hadde i 1334 måttet søke Avignon for å bli løst fra bannet etter at han hadde stanset biskopen av Hamar på veien og holdt ham et døgn i en slektnings hus. Den som la hånd på en biskop, var bannlyst etter kirkeretten, og bare paven eller den han ga fullmakt, kunne løse ham.

Brevets egen datering, tredje dag før idus i juni i pavens fjerde år, tilsvarer 11. juni 1345. Utgiveren av Diplomatarium Norvegicum oppgir 14. juni. Kildene er uenige om dagen.

Kong Magnus Eriksson styrte både Norge og Sverige og hadde kjøpt Skåne. I Frankrike og England var hundreårskrigen i gang, og året etter vant engelskmennene ved Crécy. Svartedauden, pesten som kom til Norge i 1349, var fire år unna. Om lag 170 år senere ble handelen med avlatsbrev startskuddet for reformasjonen, som til slutt tok fra kirken både jorda og makten.

Personer: Erling Vidkunsson

Kilder

DN 1/294; DN 6/166; DN 6/145; DN 2/93; DN 8/124; DN 7/229; DN 15/1; Store norske leksikon (Ekroll, «Giske kirke»; hansakogg); Gulatingsloven, utgjerdsbolken kap. 11; prosjektnotatet «Båtbygging, seil og leidang»; prosjektnotatene «Giskebrevene 2», «Slik ble Giske kirke bygd», «Steinfrakten til Giske» og «Giskefolket i arkiver og kilder»; nettsidens sider «Makten i riket» og «Slektsbånd».