Tidslinje · I riksstyret

Baron Bjarne Erlingsson

ca. 1280 til 1300

Rundt 1270 gifter Bjarne Erlingsson av Bjarkøy, ei øy nord for Harstad i Troms, seg med Margrete Nikolasdatter. Hun er eneste arving etter lendmannen Nikolas Petersson, en av kongens fremste menn på Sunnmøre, og med henne følger Giske, ved leia midt mellom Bergen og Nidaros, dagens Trondheim. I de neste førti årene er Bjarne en av de mektigste mennene i riket.

Giske er en liten og lav øy, 2,67 kvadratkilometer. Det høyeste punktet, Ørnebakken, ligger rundt 25 meter over havet. Midt på øya er det myr, og ut mot sjøen ligger åker og beite på lett sandjord, med sandstrender nesten hele veien rundt. Ingen kilde nevner skog, og øya var trolig treløs, slik som resten av ytre kyst med den åpne lyngheia. I vest reiser Godøya seg med Storhornet, nesten 500 meter høyt, og mellom de to øyene går Giskesundet, hovedleia for skipene mellom Bergen og Trøndelag. Ytre Sunnmøre ligger mellom de to farligste havstykkene på kysten, Stad i sør og Hustadvika i nord, og den som skulle forbi, måtte gjennom farvannet ved Giske. Kaupangen Borgund, handelsstedet øst for dagens Ålesund sentrum, lå om lag ti kilometer mot sørøst, i den lune Katavågen. Giske selv hadde ingen skjermet havn, og skipene ble trolig trukket opp eller lagt til ved sørstranda nedenfor kirken.

Ved kirken har arkeologene funnet et steinhus i to rom ved naustene, med kalkmurte og pussede vegger av en type som hører til slutten av 1100- og 1200-tallet, og en steinsatt gårdsplass med hellegang. Dyrkingslag ved kirken er datert til blant annet 1200 til 1270 og 1280 til 1320. Det ble altså dyrket korn ved høvdingsetet i de årene Bjarne og Margrete eide det. Sanden er lett å arbeide, men den er næringsfattig og utsatt for sandflukt. Landsloven fra 1270-årene, kong Magnus Lagabøtes felles lov for hele riket, nevner både ard og plog. På de små åkerlappene på Vestlandet var arden trolig det vanlige redskapet, et redskap som risper opp jorda uten å vende den, og kornet ble skåret med sigd. Ingen kilde sier det direkte. Vannkverner kom i bruk i Norge på 1200-tallet, ved siden av håndkverna. Regnskapet fra 1563 viser at hovedgården da spiste mer korn enn den avlet, og at leilendingene på godset betalte landskylda, den årlige leia, i tørrfisk. Tilsvarende tall finnes ikke for Bjarnes tid.

Margrete var siste ledd i den gamle Giskeætta. Slektsoversikten fører linja fra Torberg Arnesson, høvdingen på Giske på 1000-tallet, gjennom Skofte, Pål Skoftesson og Nikolas Kuvung ned til faren hennes, Nikolas Petersson, som døde i 1265. Noen framstillinger har 1264. Bjarne kom fra den andre enden av riket. Faren, lendmannen Erling Ivarsson, satt på Bjarkøy i Hålogaland, landsdelen i nord. Slektsoversikten fører Bjarkøyætta tilbake til Arne Arnesson, bror av Torberg på Giske, mens Knut Helle i Norsk biografisk leksikon skriver at Bjarne regnet ætt fra arnmødlingene, et annet navn på Arnungene, gjennom morslinja. Leddene i Bjarkøyætta mellom ca. 1140 og 1250 er omdiskutert. Begge veier fører til samme ætt, og med ekteskapet var to greiner av Arnungene, den gamle høvdingslekta på Giske, samlet igjen etter rundt 200 år. Bjarne var født rundt 1248, og var omkring tjue år da han giftet seg.

Etter Helle hadde Bjarne over tjue gårder på Bjarkøy fra faren, og senere fikk han også Dønnes på Helgeland. Gjennom Margrete kom Giskegodset med om lag førti gårder og spredt jord på Sunnmøre og i Romsdal. Helle kaller det trolig landets største sammenhengende godskompleks. Godset skulle vokse videre. I 1563 hadde det 104 landskyldsbetalende eiendommer på Sunnmøre og 50 i Romsdal. Det strakte seg fra Lofoten til Sunnmøre, og det levde av fisken. Hver vinter kom skreien inn mot Lofoten for å gyte, og fisket var så viktig at kong Håkon 5., konge 1299 til 1319, i 1313 bestemte at rettstingene i Hålogaland skulle ligge stille fra 2. februar til 25. mars. Fisken ble sløyd og hengt på hjeller, der den tørket i omtrent tre måneder, og så fraktet sørover langs leia til Bergen. Knut Helle gjengir et anslag, trolig etter Arnved Nedkvitne, på 3000 til 4000 tonn tørrfisk i året fra Bergen i årene 1303 til 1311, og tørrfisken sto for rundt 82 prosent av verdien av varene fra Norge til England. Tallene er faglige anslag. Omregnet svarer de til 18 000 til 24 000 tonn fanget torsk. Den gikk til England, som hadde kjøpt norsk tørrfisk siden 1100-tallet, og til de tyske byene. Tilbake kom korn, mel, tøy og tauverk.

Gårdene på godset ble drevet av leilendinger. Mellom 1000- og 1200-tallet hadde flertallet av bøndene i Norge gått fra å eie jorda selv til å leie den, og leilendingene var rettslig frie. Trelldommen var borte. I landsloven fra 1274 er trellene ikke lenger nevnt som egen gruppe, bortsett fra kokkene på leidangsskipene. Leilendingen betalte en årlig landskyld til eieren, og før midten av 1300-tallet kan den ha utgjort om lag en sjettedel av avlingen. Det er et anslag. Rundt 1300 hadde Norge trolig mellom 300 000 og 500 000 innbyggere og rundt 60 000 gårdsbruk, og forskerne er uenige om folketallet. Bergen hadde anslagsvis 7000 innbyggere, Nidaros og Oslo rundt 3000 hver, og de fleste levde hele livet uten å se en by. På Sunnmøre fisket bøndene skrei om vinteren, fra kyndelsmess 2. februar til marimess i slutten av mars, med handsnøre fra åpne båter, og drev gården resten av året. Etter Sørheims vurdering var fisket i Borgundfjorden, mellom Ålesund og øya Sula, like viktig som Lofotfisket ble på 1500- og 1600-tallet, fordi fisken ble tørket nærmere Bergen.

Den som eide fisken, måtte ha fotfeste i Bergen. Slekta hadde en gammel bygård, Fatten, på Bryggen, og Bjarne bygde en ny gård som noen kalte Bjarnegarden og andre Nygarden, med badstue og kålhage. Brevet fra 1307 legger den i Sutarstretet, garvernes gate, mens Helle plasserer den i Vågsbotn, innerst i Vågen i Bergen. Kildene er uenige om stedet. Margrete døde senest høsten 1307. På sine siste dager hadde hun gitt en fjerding av Fatten til Mariaalteret i Kristkirken, domkirken i Bergen, for sin sjel. Bjarne beholdt Fatten og ga i stedet alteret Bjarnegarden, og biskop Arne i Bergen godkjente byttet 5. november 1307. Den som hadde alteret, skulle holde årtid for Margrete med sjelemesser for alltid. Hvorfor Bjarne ville beholde Fatten, står ikke i brevet. Skipene som fraktet fisken til og fra Bergen, kunne være store. Ved Bryggen er det funnet rester av et skip av furu, felt vinteren 1187/88 og trolig hogd i Sogn, som anslagsvis bar minst 60 lester, rundt 120 tonn. Det endte som bygningstømmer etter bybrannen i 1248. I tollrullene fra tidlig 1300-tall bar det største norske skipet og den største koggen hver 80 til 100 lester. Arne Emil Christensen mener derfor at overtaket til hansaen, forbundet av tyske handelsbyer, hvilte på andre ting enn skipene. De tyske kjøpmennene hadde fått privilegier på kornimport i 1277, og mye av handelen i Bergen gikk ut på å bytte tørrfisk mot korn. I 1294 forbød en lov utlendinger å handle nord for Bergen, i det farvannet der Bjarkøy-godset lå.

Bjarne nevnes første gang i 1273, som lendmann på riksmøtet i Bergen. Året etter kom landsloven, og fra 1277 brukte de fremste lendmennene tittelen baron, med herr foran navnet. De var nå kongens menn i riksstyret mer enn høvdinger i bygdene. Lendmennene hadde sin rolle i leidangen. Sammen med kongens årmenn sendte de ut budstikkene, kunngjorde våpentinget om høsten og holdt det om våren. Landsloven påla i tillegg lendmenn og sysselmenn å holde grupper på fem eller flere væpnede menn i tre måneder, til sammen en styrke på 1200 til 1300 mann. Skipene var bøndenes ansvar, og kildene sier ikke om Giske-lendmennene var styremenn på sunnmørske leidangsskip. Da kong Magnus Lagabøte døde i 1280, ble sønnen Eirik Magnusson konge, tolv år gammel, og Bjarne, som var rundt tretti, satt i formynderstyret rundt ham. Sommeren 1281 ledet han delegasjonen som sverget på ekteskapsavtalen i Roxburgh i Sør-Skottland mellom Eirik og den skotske kongsdatteren Margaret. I 1284 var han i England med broren Vidkunn for å fornye forbundet med kong Edvard 1. av England, og etter Helle kan det ha vært da han fikk gullbeltet han senere testamenterte bort. Ingen engelsk kilde for beltet er funnet. Samme år stengte de vendiske hansabyene med Lübeck i spissen handelen på Norge, og kornet kom ikke fram. Under blokaden 1284 til 1285 reiste Bjarne med biskop Narve av Bergen til den svenske og den danske kongen og forhandlet med de tyske byene. Freden ble sluttet i Kalmar i Sverige i 1285.

Etter at den skotske kongen Alexander 3. døde i 1286, var Bjarne i Skottland i 1286 og 1287 for å trygge arveretten til Eiriks lille datter Margrete. Han tok med seg hjem en engelsk versjon av fortellingen om Olif og Landres, som ble oversatt til norrønt og er bevart i Karlamagnús saga. I 1289 ledet han forhandlingene i København under leidangen mot Danmark, sammen med den islandske biskopen Árni Þorláksson. Leidangen var bøndenes plikt til å stille skip, folk og mat. Kysten var delt i skipreider, og hver skipreide skulle bygge, utruste og bemanne ett skip. Etter Gulatingsloven kap. 22 skulle «Mørene», som trolig svarer til Sunnmøre, stille 16 skip av den store typen med 25 sesser. Med to årer per sesse og to mann per åre gir det 80 til 100 mann per skip, og ved fullt utbud anslagsvis 1300 til 1600 mann fra Sunnmøre. Regnestykket er et anslag. Bøndene bygde naustet og sydde seilet, med bot for hver alen seilduk som manglet, og seilet skulle oppbevares i kirken. Forsøk med rekonstruksjoner tyder på at et stort ullseil krevde ull fra et sted mellom 200 og 700 sauer og ett til flere årsverk ved veven, oftest kvinners arbeid. Anslagene spriker, og museene regner seilet som like verdifullt som skipet. Gulatingsloven påla bøndene å sende «to månadsmatar av kvart» til hver åreplass, og landsloven fra 1274 satte leidangstida til tre måneder mot to tidligere. I fredstid var leidangen blitt en årlig skatt. Fra rundt 1200 fikk kongen hvert år en del av provianten uansett om flåten gikk ut, og fra slutten av 1200-tallet ble skatten regnet etter gårdens landskyld. Da jomfrua Margrete ble sendt vestover fra Bergen i 1290 og døde på Orknøy, øyene nord for Skottland, var det kansler Tore Håkonsson, svigerfaren til Bjarnes sønn Andres, som ledet sendeferdene. Kildene er uenige om hun reiste i slutten av august eller rundt månedsskiftet september og oktober. Bjarne er ikke nevnt blant sendemennene. Han satt ved kong Eiriks dødsleie i Bergen 12. juli 1299, dagen før kongen døde.

Under kong Håkon 5., Eiriks bror og etterfølger, var Bjarne en av de ledende i den faste rådsavdelingen i Bergen. I rådstuen i kongsgården dømte han saker i kongens navn, og i mai 1307 måtte han og Erling Amundsson pålegge en fullmektig å gjøre opp etter en dom som ikke var fulgt. I januar 1308 eller 1309 satt han i Bergen og gjorde testamentet sitt. Kona og sønnen Andres var døde. Han valgte grav i Kristkirken i Nidaros, ved det ytterste alteret i det sørvestre hjørnet av det nye byggverket, og ga jord og sølv til kirker, klostre og hospitaler fra Tønsberg til Bjarkøy. Giske kirke fikk 12 månedsmatsbol i Skodje, øst for Ålesund, jord som ga en årlig leie lik tolv måneders mat. Katarinahospitalet i Bergen fikk to mark brent sølv og senga hans. De fattige i Romsdal og på Sunnmøre fikk hver sin lest korn. Lesta var et stort mål som varierte med vare og tid, og omregninger fra senere kilder gir anslagsvis 1,4 til 2 tonn. På ytre Sunnmøre var korn den knappeste varen. Dronning Eufemia fikk hans forgylte spir, og svigerinnen Gyrid, Vidkunns enke, fikk gullbeltet som «den store Edvard, kongen av England» hadde gitt ham, sammen med et staup. Sønnedatteren Kristin fikk hele Giske, med Rund og Gauksøyene. Blant vitnene sto brorsønnen Erling Vidkunsson, som skulle arve det meste av resten.

Testamentet er bare bevart i danske avskrifter fra 1600- og 1700-tallet, og utgiveren av Diplomatarium Norvegicum advarer mot vilkårlige endringer, så flere stedsnavn er usikre. Året står som 1308, men kongens regjeringsår peker mot 1309. Det er også uklart hvem Kristin var. Testamentet kaller henne sønnedatter, og Helle regner med at hun døde omtrent samtidig med Bjarne. Andres hadde vært gift med Kristin Toresdatter, og det er også mulig at det var svigerdatteren som fikk Giske og satt der som enke. Kildene er uenige, og den grundigste drøftingen står hos Audun Dybdahl i Historisk tidsskrift fra 1998. Avskriveren beskriver også seglet: Bjarne til hest i full rustning, med en grip med utslåtte vinger på skjoldet og påfuglfjær på hjelmen. Han kaller ham drottsete, rikets øverste embetsmann, en tittel de samtidige brevene ikke gir ham.

Bjarne døde i Trondheim 7. juli 1313, rundt 63 år gammel, og ble gravlagt i Kristkirken slik han hadde bedt om. Et fragment som trolig er gravsteinen hans, er funnet i domkirken. Samtidig registrerer annalene i Nord-Europa en stor hungersnød i 1310-årene. Etter historikeren Nils Hybels gjennomgang er det den siste fram til rundt 1500. I Bjarnes levetid hadde Edvard 1. erobret Wales og ført krig i Skottland, og tyske kjøpmenn var blitt en fast del av livet i Bergen.

Personer: Bjarne Erlingsson, Margrete Nikolasdatter

Kilder

DN 1/110; DN 2/88; DN 15/1; Gulatingsloven, utgjerdsbolken; Norsk biografisk leksikon (Helle, «Bjarne Erlingsson av Giske og Bjarkøy»); prosjektnotatene «Giskebrevene 1», «Fiskeværene og Giskegodset», «Giskefolket i arkiver og kilder», «Slektsoversikt» og «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk»; NIKU 168/2013; prosjektnotatene «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Fiske og fiskeredskap»; Gulatingsloven kap. 22; Christensen 2002 (Deutsches Schiffahrtsarchiv 25); Helle 2019 (AmS-Skrifter 27); Hybel (Historisk Tidsskrift, DK); Vikingeskibsmuseet; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; Store norske leksikon; Sandberg 1986; prosjektrapporten «Giskegodset og produksjonen»; prosjektsidene «Makten i riket» og «Slektsbånd».