Tidslinje · Slekta blir lendmenn

Brannen på Giske

1264

Høsten 1264 ligger kong Magnus Håkonsson, senere kalt Lagabøte, med skipene i Steinvågen, på vei fra Bergen til Nidaros. Over sjøen ser han en brann. Det er den gamle gården på Giske, som brenner.

Steinvågen er etter utgivernes identifikasjon bukten mellom øyene Hessa og Aspøya, der Ålesund ligger i dag. Vågen er nevnt i Munkelivs jordebok rundt 1200, etter en sekundær kilde. Snorre forteller at Olav Haraldsson, senere kalt den hellige, lå her en natt på flukten nordover i 1027 eller 1028, og kildene er uenige om året. Samme natt ble stormannen Aslak Fitjaskalle drept i Borgund, kaupangen øst for dagens Ålesund sentrum. Når to konger med over 230 års mellomrom brukte Steinvågen på samme rute, er det nærliggende å tro at den var en fast nattehavn før skipene gikk ut forbi Breisundet, havsundet vest for Ålesund, og videre mot Hustadvika i Romsdal. Fra Bergen og hit er leia anslagsvis 140 til 150 nautiske mil, og med nattehavner og venting ved Stad, halvøya nord for Nordfjord, tok turen anslagsvis tre til sju dager. Etappen videre til Nidaros, dagens Trondheim, er anslagsvis 145 til 160 nautiske mil. Kongsspeilet, en norsk lærebok skrevet rundt 1250, råder sjøfolk til å holde seg unna havet om høsten og til å tjære skipet før vinteren, og kongen fulgte den indre leia mellom øyene. Om bord levde mannskapet av grøt, mel, tørket fisk, smør og brød. På kongens skip var det også øl.

Sagaen om Magnus Lagabøte er bare bevart i brokker. Rapporten fra NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning, fra 2013 gjengir episoden etter Finn Hødnebøs oversettelse. Kongen sa at det ikke sømmet seg å sitte stille. Fehirden, kongens skattmester, Jon Tviskaven dro av sted med to mann fra de fleste halvrommene på skipene, i dårlig bør. «De greide å berge den nye garden som Nikolas hadde latt bygge, men den gamle brant.» Avstanden fra Steinvågen til Giske er anslagsvis fem kilometer, en tur mannskapet kunne ro samme kveld. Samme høst døde Nikolas Petersson, lendmannen på Giske og den siste mannen i den gamle Giskeætta. Andre framstillinger har 1265 som dødsår, og kildene er uenige.

Magnus var 26 år. Han hadde vært konge sammen med faren siden 1257 og var kronet i 1261. Tronfølgeloven fra 1260 hadde slått fast at riket skulle gå fra far til eldste ektefødte sønn, og etter borgerkrigene var Norge blitt et arverike. Moren hans, Margrete Skulesdatter, var datter av jarl Skule Bårdsson, som gjorde opprør mot Håkon Håkonsson i 1240, og stammet gjennom Reinsætta på Rein i Rissa ved Trondheimsfjorden fra Tora Skoftesdatter fra Giske. Slektsleddene tyder på at kongen og Nikolas Petersson var fjerne frender. Alene hadde han styrt i under ett år. Sommeren før hadde faren, kong Håkon Håkonsson, ført leidangsflåten vestover, skipene bøndene var pliktige å stille til kongen. Håkon Håkonssons saga forteller at kongen lå i Herdla-ver på Askøy nordvest for Bergen, gikk ut fra Solund ytterst i Sognefjorden i begynnelsen av juli og var «two nights on the sea» før han nådde Shetland med en stor del av hæren. UiB kaller utbudet i 1263 den største leidangen i norsk historie, med 120 skip i alt, og kongens eget skip var etter sagaen bygd i Bergen, av eik, med 37 rom og forgylt drakehode. Etter Gulatingsloven, den gamle loven for Vestlandet, skulle «Mørene», trolig Sunnmøre, stille 16 skip med 25 sesser, hvert med plass til 80 til 100 mann, men om sunnmørske skip eller menn fra Giske var med i 1263, sier ikke kildene som er lest. Etter slaget ved Largs på vestkysten av Skottland i oktober 1263 trakk flåten seg tilbake til Orknøy, øyene nord for Skottland, og der døde Håkon i desember. SNL mener ferden viste at et stort leidangsutbud kunne slås av mindre, trente styrker med ryttere. Samtidig var Island kommet under den norske kongen i årene 1262 til 1264, og Grønland i 1261. I England kjempet baronene mot kong Henrik 3., og i mai 1264 slo Simon de Montfort kongens hær ved Lewes i Sør-England. To år etter brannen, i 1266, avsto Norge Suderøyene, dagens Hebridene, og Man til Skottland.

Magnus skulle snart forandre leidangen. Fra rundt 1200 hadde kongen hvert år fått en del av leidangsprovianten som skatt, og fra slutten av 1200-tallet ble skatten regnet etter gårdens landskyld, den årlige leia til jordeieren. Under Magnus skulle bøndenes bidrag til skip, naust og utstyr betales i penger og samles inn av tremannsnemnder. Landsloven fra 1274 ga hele landet én lov, og i den sverget kongen å holde Olav den helliges lover slik de var endret i enighet med «dem som bygger landet», det vil si tinget. Loven forlenget leidangstiden fra to til tre måneder, og i den er trellene borte som egen gruppe, bortsett fra kokkene på leidangsskipene. Gulatingsloven hadde pålagt bøndene å sende med to månedsmat av hvert slag til hver åreplass, og et mannskap som var tomt for mat, kunne slakte to naut hos en bonde mot 2 øyrer for ei ku.

Arkeologene har funnet sporene etter høvdingsetet ved kirken. Omtrent 60 meter sør-sørvest for kirken, ved naustene, står murene etter et steinhus i to rom med en halvannen meter bred døråpning mellom dem. Murene er bundet med kalk og pusset innvendig, «det ser ut som om murene er blitt slemmet». Én mur er 2,2 meter bred. Arkeologene Larsen og Reimers mener murkarakteren er typisk for slutten av 1100- og 1200-tallet. Det opprinnelige gulvet er et brannlag, og C14-dateringene fra det gir 1160 til 1290 og 1000 til 1160. Utenfor lå brente rester etter trehus som var i bruk samtidig med steinhuset. Mellom huset og kirkegården lå en gårdsplass med kuppelstein og en hellegang. I fyllmassene lå to teglsteiner «av middelaldertypen». Larsen og Reimers knytter brannlaget til brannen i 1264. Dateringene er så vide at en tidligere brann også er mulig.

Vest for kirken fant georadaren i 2013 en struktur av kompakt materiale, trolig stein, 49 meter lang og opptil 7 meter bred, med to nesten kvadratiske utbygg på nordsiden. Den har samme retning som steinhuset. NIKU skriver at den «kan samsvare med en bygning eller bygningsfløy». Hovedfløyen i erkebispegården i Bergen er til sammenligning rundt 60 ganger 12,5 meter. Lorentz Klüwer skrev i 1823 om en grunnmur på «100 Alen lang og 50 Alen bred» og en brolagt plass mellom muren og kirken. Hvor «den nye garden» lå, er ukjent. Hvis brannen er den fra 1264, hørte steinhuset ved sjøen trolig til den gamle gården, og den nye må ha stått et annet sted på øya. Området vest for kirken er et mulig sted, men bare en utgraving kan avgjøre det.

Tre var en knapp vare på Giske. Ingen kilde beskriver skog på øya, og trehusene som brant, og båtene ved stranda var trolig bygd av tømmer fraktet fra de indre fjordene. Senere kilder viser hvor slekta hentet virke: i 1330 betalte Valaberg i Sogn tre tønner tjære i året til Erling Vidkunsson, en senere eier av Giskegodset (DN 1/207), og i 1647 kom tømmeret til godset fra sager i Romsdal og ved Storfjorden øst for Ålesund. Tømmer ble brukt om igjen. I Bergen endte storskipet fra Bryggen, bygd av furu felt vinteren 1187/88, som bygningstømmer i Gullskoen, en av gårdene på Bryggen, etter bybrannen i 1248. På Giske står murene etter et steinhus fra 1100- eller 1200-tallet der naustene ligger i dag, og NIKU mener landingsplassen var grunnen til at huset ble bygd akkurat der. Et eldre naust er ikke påvist. Langs kysten er det registrert over 800 nausttufter, de største opptil 40 meter lange, og etter Gulatingsloven var naustet til leidangsskipet en felles plikt der den som ikke bygde sin del, bøtte 3 mark til kongen.

Utgravingen ved kirken i 2011 viser hva gården levde av. En beinmødding på rundt 40 kvadratmeter hadde over 9000 bein. Omtrent 30 prosent var fisk, mest torsk, lange og sei. Over 60 prosent var pattedyr: storfe, sau eller geit, svin og mange bein av sel og hest. En ovn med brent bein, brente hasselnøtter og en godt bevart selluffe er tolket som en ovn for selolje. Den nedre delen er datert 900 til 1020 og den øvre 1050 til 1230, så ovnen var i bruk lenge før brannen. Rundt gården ble det dyrket bygg og hvete i sandjorda, med gjødsel, og ett dyrkingslag øst for kirken er datert 1200 til 1270. De mange torskehodene kan tyde på produksjon av tørrfisk, men osteologene mener spørsmålet er åpent. Rikdommen kom fra havet. Torsken ble tatt med handsnøre fra åpne båter, ett snøre per mann, og vårtorskefisket i Borgundfjorden, mellom Ålesund og øya Sula, gikk etter senere kilder fra kyndelsmess 2. februar til marimess i slutten av mars. Linen kom til Møre først på 1500- og 1600-tallet. Senere regnskaper viser at leilendingene på Giskegodset betalte landskylda i fisk, og det kan ha vært slik også i 1264. Tørrfisken fra nord gikk forbi Giske til Bergen, og i 1250 hadde kong Håkon Håkonsson sluttet en handelsavtale med Lübeck. Tyske kjøpmenn fikk privilegier på kornimport i 1277, og mye av handelen i Bergen gikk ut på at fisk ble byttet mot korn. Bergen hadde rundt 1300 anslagsvis 7000 innbyggere.

Hvem som gjorde arbeidet på Giske i 1264, sier ingen kilde. Trelldommen var da nesten borte, landsloven ti år senere nevner både ard og plog, og vannkverner ble bygd i tusentall langs bekker og elver på 1200-tallet. Korn var likevel den knappeste varen på ytre kyst. Folketallet i Norge hadde vokst til anslagsvis 300 000 til 500 000 rundt 1300, og jorda var hardt utnyttet. Nils Hybel har registrert én stor hungersnød i Nord-Europa på 1220-tallet og én i 1310-årene. SNL nevner tendenser til at gårder ble lagt øde i tiårene før 1350, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge. Fiskeridistriktene var unntatt, og mye tyder på at ytre Sunnmøre, der fisk kunne byttes mot korn, sto sterkere i uår enn de indre bygdene. Et år der både fisket og kornhøsten slo feil, ville ramme hardest, men ingen kilde dokumenterer et slikt år på Sunnmøre.

Med Nikolas døde mannslinja på Giske. Faren hans er kjent bare gjennom navnet Petersson, og slektsoversiktene setter en Peter Pålsson mellom ham og Pål Flida, sønn av lendmannen Nikolas Kuvung, uten at Peter står i noen kilde. Gården gikk videre gjennom datteren Margrete Nikolasdatter, som var enearving. Rundt 1270 ble hun gift med Bjarne Erlingsson av Bjarkøy, ei øy nord for Harstad i Troms, født rundt 1248. Bjarkøyætta stammet også fra Arnungene, den gamle høvdingslekta på Giske, og med ekteskapet ble de to greinene samlet igjen. Gjennom ekteskapet fikk Bjarne Giskegodset, som etter historikeren Knut Helle omfattet om lag 40 frigårder og spredt jord på Sunnmøre og i Romsdal, trolig landets største sammenhengende godskompleks på den tiden. I 1264, samme år som brannen, ga en Erling bonde på Bjarkøy jord til Bjarkøy kirke for sjelen sin (DN 6/302). Det er trolig Bjarnes far Erling Ivarsson.

Livet på Giske gikk videre. Margrete døde i 1307, og i testamentet sitt fra 1308 eller 1309 ga Bjarne Giske kirke 12 månedsmatsbol i Skodje, øst for Ålesund, for sjelen til seg selv, Margrete og sønnen Andreas, og Margrete hadde selv gitt kirken jord for sin sjel. I 1344 var åtte menn samlet «j steinda lofteno aa Gidzska», i det malte loftshuset på Giske, da Ogmund Eiriksson ga bort øya Humla (DN 5/171). Ogmund skulle ha kost livet ut slik Erlings sveiner hadde, og søsteren hans kost som arbeidsfolkene på gården. I 1354 overlot Bjarnes brorsønn Erling Vidkunsson Giske til datteren Ingebjørg med sel- og eggvær, laksefiske, korn, bu og hester (DN 2/323), en liste som stemmer med det beinmøddingen ved kirken viser. Om det malte loftet ble reist etter brannen, sier ingen kilde.

Personer: Nikolas Petersson

Kilder

Magnus Lagabøtes saga (Hødnebø 1979, s. 253), gjengitt i NIKU Oppdragsrapport 168/2013; Snorre, Olav den helliges saga; Håkon Håkonssons saga; Larsen og Reimers 1994; Hatling 2012; Kongsspeilet; Gulatingsloven, utgjerdsbolken kap. 6, 9 og 22; landsloven 1274; UiB Landslovjubileet; SNL, «leidang», «nausttufter», «trell», «ard», «kvern», «ødegård» og «Bjarne Erlingsson»; Christensen 2002, Deutsches Schiffahrtsarchiv 25; Hybel, Historisk Tidsskrift (DK); DN 6/302, DN 15/1, DN 5/171, DN 1/207, DN 2/323; prosjektnotatene «Ruinene på Giske: en drøfting», «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk», «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650», «Fiske og fiskeredskap», «Giskegodset og produksjonen» og slektsoversikten (rettet); rapporten «Havner, seilaser og mat» (kontrollert); UiB, Giske 2011; Njåstad, Opsahl og Sunde om Olavs lov; prosjektrapporten «Funn i Møre og verden»; prosjektsidene «Makten i riket» og «Slektsbånd».