Tidslinje · Arvingene strides om godset
Brevet til gardsfuten
ca. 1410 til 1420
Første søndag i fasten, en gang mellom 1410 og 1420, lar Magnus Magnusson, mannen som da sitter med Giske, skrive et brev på Giske til gardsfuten Ivar Jonsson, forvalteren hans. Han undrer seg storlig, skriver han, over at han ikke har fått bud fra ham siden Erlend kom hjem før jul.
Giske er en lav øy ytterst mot havet nordvest for Borgund, den gamle kaupangen øst for dagens Ålesund sentrum, 2,67 kvadratkilometer stor og omtrent to og en halv kilometer på hver led. Det høyeste punktet, Ørnebakken, ligger bare 23 til 26 meter over havet, og målingene er uenige. Midt på øya er det myr. Nærmere sjøen ligger åker og beite, og sandstrender går nesten rundt hele øya. I vest reiser nabøya Godøya seg med Storhornet på 497 meter, og gjennom Giskesundet mellom de to øyene går hovedleia. Ingen kilde beskriver skog på Giske, og øya var trolig treløs. Ved kirken på sørsiden har arkeologene funnet dyrkingslag datert 1300 til 1410, så det ble dyrket korn ved setegården i disse årene. Marmorkirka hadde stått der siden 1100-tallet. Tømmer til hus, båter og hjeller måtte hentes fra de indre fjordene, og i 1647 kom tømmeret til godset fra sager i Romsdal, nordøst for Sunnmøre, og ved Storfjorden øst for Ålesund.
Magnus Magnusson var Sigrid Erlendsdatters andre mann. Hun var enke etter Håkon Sigurdsson, den forrige eieren av Giske, som døde uten livsarvinger, og de to satt med Giske fordi de mente at Håkon hadde testamentert godset til henne. I august 1409 hadde lagmannen i Bergen dømt Håkons søstersønn Sigurd Jonsson som rett arving, «inntil noe sannere blir funnet», og Magnus og Sigrid holdt seg til det forbeholdet. I 1416 byttet Magnus til seg gården Hundeid i Aura sokn og alle de øde jordene til Diderik Vistenakker og Margareta Eilivsdatter på Sunnmøre, mot nedre Eikenes på Osterøy, øya nordøst for Bergen. Det tyder på at han samlet jord i nærheten av Giske. Øde jorder var gårder som lå ubrukt, mange av dem siden svartedauden i 1349. Av om lag 60 000 gårdsbruk i landet før pesten lå 36 000 til 37 000 øde på 1400-tallet etter SNL, og det var de minste og mest avsidesliggende gårdene som ble forlatt. Leia falt med dem. Ved inngangen til 1500-tallet var landskylda omtrent en firedel av nivået rundt 1350. I 1423 kalte Magnus seg «med våpen av Giske» i et gjeldsbrev til kongen i København, der han vedgikk at han skyldte 300 lødige mark for lenet i Trøndelag som han hadde forvaltet i flere år.
Brevet til Ivar er bevart i original og er det nærmeste vi kommer hverdagen på gården i senmiddelalderen. Magnus ber Ivar passe på at han ikke lider skade «for thin vngdom skyl», og gardsfuten var altså ung. Han vil ha penger og gull, «thet mesta tu kant af stad komma». Malt, mel, smør og andre matvarer skal Ivar ikke selge, for Magnus trenger maten senere. Han sender tre mann, Tore Eriksson, Kyrning og en tredje som utgiveren ikke kan lese navnet på sikkert. De skal få mat og øl etter behov, «eig med owerfløghod». Ivar skal ikke forsømme sildefisket, «um gudh vil at sildin gaar til», og Tore har med seg to garn. Vil Håkon ha skipet til Magnus, må han komme selv eller sende sikkert bud. Jon Haldorsson skal passe på at klærne i fatburet, klesbua, ikke blir ødelagt. Magnus ber om gode svenner og arbeidsfolk, slik han ofte har bedt om før uten at noe er gjort, og han vil ha svar så raskt som mulig, trolig senest ved midtfaste. Lesningen av det siste ordet er usikker.
Brevet følger året. Det er fastetid, og etter kirkens regler skulle folk holde seg fra kjøtt fram til påske. En avgift som utgiveren leser som «gæninne», trolig en avgift fra leilendingene, skal være samlet inn før bøndene tar til å så. Leilendingene betalte også tiende, tidelen av avlingen, og leidang. Leidangen hadde en gang vært bøndenes plikt til å bygge, utruste og bemanne skip for kongen, men fra slutten av 1200-tallet var den en fast skatt regnet etter gårdens landskyld. Sakøret, bøtene, skal inn før nordfarerne seiler. Hvem nordfarerne var, sier brevet ikke. Kildene sier det ikke direkte, men sannsynligvis var det de som førte fisk mellom nord og Bergen om sommeren, og da var det penger i omløp langs leia. Silda var usikker. Et pavebrev fra 1161 til 1172 tillot sildefiske på søn- og helligdager når silda gikk under land, og på 1300-tallet ble sild lagt i tønner. Fasten falt sammen med vårtorskefisket i Borgundfjorden, fjorden mellom Ålesund og Sula, som gikk fra kyndelsmess 2. februar til marimess i slutten av mars, med Borgundsund som den beste havna. Fisket ble drevet med handsnøre fra åpne båter. På Sunnmøre het det dype handsnøret djupsogn, og på 1400-tallet var åttringene, med fire rom og fire eller fem mann, snørebåter. Sørheim, som har skrevet om Borgund, mener Borgundfjordfisket var like viktig i middelalderen som Lofotfisket ble på 1500- og 1600-tallet, fordi fisken ble tørket nærmere Bergen. Det er en faglig vurdering. Landskylda på Giskegodset ble betalt i tørrfisk, og i 1563 fisket drengene på hovedgården selv 30 våger, anslagsvis 540 kilo.
At maten ikke skulle selges, henger sammen med jorda. Sanden på Giske er lett å arbeide og tørker raskt, men den er næringsfattig, og kornet strakk nok sjelden til. Regnskapet fra 1563, halvannet hundreår senere, viser at folket på hovedgården spiste 37 sold korn, mens gårdens egen avling var 28 sold, og at futen prøvde å skaffe korn fra gårdene nær Giske. Det gir om lag 2,8 ganger utsæden, et anslag fordi måleenheten sold er usikker. Kornet ble dyrket på små åkre, trolig med ard, og vannkverner hadde vært i bruk i landet siden 1200-tallet. I 1563 måtte futen likevel kjøpe kvernsteiner, ljåer, sigder og økser, og det tyder på at ytre kyst manglet både jern og stein til kverner. Sult kom med korte, harde avvik i været. I nordeuropeiske annaler finner Nils Hybel to store hungersnøder på 1000-tallet, fem på 1100-tallet, én på 1220-tallet og én i 1310-årene, og ingen tilsvarende rapporter fra rundt 1320 til rundt 1500. Det er nærliggende å tro at pesten hadde tatt presset av jorda. For ytre Sunnmøre slo et uår ut på to måter, i dårlig høst på egen åker og i dyrere korn som måtte kjøpes for fisk. I nødsår ble det bakt barkebrød av tørket og malt innerbark blandet med litt mel. Malt trengtes til øl, og øl trengtes til fest.
Brevet sier ikke hvor Ivar holdt til. Magnus skriver fra Giske og sender folk til ham, og Ivar styrte derfor trolig en annen gård i godset. En gardsfut krevde inn avgiftene for eieren og styrte drifta. Kongens futer gjorde det samme arbeidet i stor skala. I 1424 og 1425 klaget bøndene i Rakkestad i Østfold over futen Herman Molteke og ba om en annen fut, «en som vil holde oss ved lov og rett». Historikeren Ian Grohse har vist at slike klager gjaldt bestemte futer og bestemte lovbrudd. I 1563 bodde futen på Giske, fraktet landskylda med jakt til Bergen, solgte fisken der og betalte drengene. Brevet fra Magnus viser det samme arbeidet: penger, mat, folk og fiske som skulle gå opp før sommeren. Hvem som gjorde arbeidet, hadde endret seg siden Arnungenes tid, høvdingslekta som satt på Giske fra rundt 980. Trellene var borte som gruppe da landsloven kom i 1274, og flertallet av bøndene var blitt leilendinger, rettslig frie folk som leide jorda. I 1344 hadde Ogmund Eiriksson gitt øya Humla til Erling Vidkunsson, som da eide Giske, mot livsvarig kost på Giske slik sveinene hans hadde, og søsteren skulle ha kost som de andre arbeidsfolkene. I 1563 var det seks drenger og fem kvinner på hovedgården, blant dem budeia Anne. Drengene fikk to eller tre daler i året og klær, kvinnene bare tøy og sko. Etter pesten falt jordleia og lønningene steg, og det kan forklare hvorfor Magnus hadde så vanskelig for å få «gode svenner og arbeidsfolk». Klærne i fatburet var sannsynligvis for en stor del vadmel vevd på gården av ull fra sauene i lyngheia. I 1563 ble det vevd 42 alen hvitt og 14 alen grått vadmel på Giske.
Til slutt kommer hilsenene. Sigrid har bedt Magnus si god natt til Ivar. Margit har tenkt at Ivar skal være i bryllupet hennes etter påske, og Magnus minner ham på at det hører til mat, øl og penger, «vm man scal eig ther af stora blygh haua», om man ikke skal ha stor skam av det. Hvem Margit var, går ikke fram, og det samme gjelder Håkon som ville ha skipet. Ordet skam viser hva som sto på spill. Et gilde skulle vise hva huset rådde over.
Brevet har ikke årstall, og utgiveren anslår tiden til 1410 til 1420. Kongen var Erik av Pommern, unionskonge over Norge, Danmark og Sverige, og etter at dronning Margrete døde i 1412, styrte han selv. Etter historikeren Mona Ringvej besøkte han Norge bare én gang, på signingsferden. Når kongen var langt unna, ble riksrådet viktigere. Han lå i strid med grevene av Holstein om Sønderjylland, den sørlige delen av Jylland. I Konstanz ved Bodensjøen satt kirkemøtet fra 1414 til 1418 og gjorde slutt på splittelsen mellom pavene. Striden om Giske lå ennå noen år fram i tid. I 1424 sto Magnus og Sigurd Jonsson foran erkebiskopen i Nidaros, dagens Trondheim.
Personer: Magnus Magnusson, Håkon Sigurdsson
Kilder
DN 14/37; DN 1/621; DN 2/639; DN 1/691; DN 5/171; prosjektnotatene «Giskebrevene 4», «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk», «Fisk som valuta: slik virket Giskegodset», «Fiskeværene og Giskegodset», «Jordbruk i Norge 800 til 1650», «Fiske og fiskeredskap» og «Giskegodset og produksjonen»; Gjørvel Fadersdatters regnskap 1563 (Sandberg 1986); rapporten «Havner, seilaser og mat» (kontrollert); Hybel, Historisk Tidsskrift (DK); SNL, ødegård, landskyld, trell, leidang, kvern, åttring og barkebrød; Vollan 1942; Grohse 2020 (Historisk tidsskrift 99); Ringvej, «Et kongerike foran undergangen»; nettsidens sider «Makten i riket» og «Slektsbånd».