Tidslinje · I riksstyret

Erling Vidkunsson styrer riket

1323 til 1332

I 1323 kommer riksrådet, rikets fremste stormenn, sammen og setter kongens mor, hertuginne Ingebjørg, til side. Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske, rundt 31 år gammel, blir drottsete, rikets øverste styrer, og skal styre Norge for den sju år gamle kong Magnus Eriksson.

Bergen var stedet der mange av sakene ble avgjort. Byen lå rundt Vågen, havnebukta midt i byen, med kongsgården og domkirken på Holmen ytterst på nordsiden av havna, bygårdene og bryggene langs vågen og klostrene i utkanten. Mange av brevene fra drottsetetiden er skrevet her: kjøpebrev, kvitteringer og dommer, med vitner fra kongsgården og kannikene ved Kristkirken. Da Erling kjøpte jord i kongsgården i august 1329, sto en mann som kalles Jon av Lübeck blant vitnene, et tegn på at tyske kjøpmenn alt var en del av byen flere tiår før hansakjøpmennenes Det tyske kontor ble organisert rundt 1360.

Erling var sønn av Bjarne Erlingssons bror Vidkunn, som døde 1. mai 1302 etter de islandske annalene, og fru Gyrid Andresdatter av Ståreimsætta i Nordfjord, fjordbygdene like sør for Stad. Foreldrene hadde fått pavelig dispensasjon i 1291, og Erling var trolig født rundt 1292. Han var ridder senest i 1316 og gift med Elin Toresdatter, datter av kansler Tore Håkonsson. Fetteren Andres, Bjarnes sønn, hadde vært gift med søsteren hennes, Kristin. Fra moren fikk han Ståreimgodset, og etter farbroren Bjarne, som hadde giftet seg til Giske og døde i 1313, arvet han det meste av godset til slekta på Bjarkøy, ei øy nord for Harstad i Troms, og på Giske. Når han fikk selve Giske, er omdiskutert. Hvis det var Bjarnes sønnedatter Kristin som arvet i 1313 og døde ung, kom gården til ham kort etter. Hvis det var svigerdatteren Kristin Toresdatter, tok han over først etter hennes død, etter Helle trolig rundt 1340.

Magnus Eriksson var blitt konge i Norge etter morfaren Håkon 5. i 1319, tre år gammel, og samme år valgt til konge i Sverige. Erling var blant de ledende lendmennene og ridderne som samme år undertegnet avtalen i Oslo om fellesskapet med Sverige. De første årene hadde moren, hertuginne Ingebjørg, stor innflytelse, og det norske rådet var misfornøyd. I 1323 satte rådet Erling i spissen som drottsete med kongelig myndighet. Han styrte til 1331 eller 1332, kildene er uenige, og var trolig også kansler fra 1324 til 1327. Hvor mye makt han hadde i praksis ved siden av riksrådet, er diskutert. Riksrådet var de fremste geistlige og verdslige stormennene, som styrte sammen med kongen eller i hans sted. Lendmennene hadde fått tittelen baron og herr og var nå kongens menn i riksstyret mer enn høvdinger i bygdene. Farbroren Bjarne hadde vært en av vergene for den tolv år gamle kong Eirik Magnusson fra 1280, og slekta hadde dermed stått i riksstyret i to generasjoner.

Samme år fikk han kjenne hvor utsatt godset i nord var. Et russisk tokt brente gården hans på Bjarkøy i 1323. Grensene mot Novgorod, den russiske handelsbyen ved Ilmensjøen, var uklare, og både nordmenn og karelere krevde skatt i nordområdene. I 1326 sluttet riksstyret en avtale med Novgorod om fred og skatt i nord. Erling kjente landsdelen godt. To år før han ble drottsete, 8. mai 1321, satt han i Oddshus i Vågan i Lofoten og tok imot en bot i jord i Sandtorg ved Tjeldsundet sør for Harstad, med presten på Trondenes ved Harstad og lagmannen på Hålogaland, som var det gamle navnet på Nord-Norge, som vitner. I mai var skreifisket over, og oppgjørene ble trolig gjort før folk reiste hjem fra været.

Brevene viser drottseten i arbeid. Fra Båhus, borgen ved Göta älv nord for dagens Göteborg, skrev kongen i juli 1326 til sysselmannen, kongens ombudsmann, og lagmannen i Jämtland, landskapet øst for Trøndelag, om erkebiskopen av Uppsala, som hadde klaget til Erling og de norske rådene over at folk gjorde urett mot fisket hans i Ragunda øst i Jämtland, trolig laksefisket i Indalsälven. Erling satte seglet sitt under sammen med kongens. Fra pavehoffet i Avignon i Sør-Frankrike skrev kongens prokurator, ridderen Bertrand de Succiolis, trolig i august 1324 til biskop Audfinn i Bergen. Væpneren hans, Aymeric Beronis, hadde reist til Norge med penger og smykker til kongen og kongens mor og var død der, og eiendelene lå hos predikebrødrene, dominikanerne, i Oslo og hos drottseten Erling. Et brev fra Bergen 6. mars 1329 viser leidangen, bøndenes gamle plikt til å stille skip og mat til kongens flåte, i bruk som skatt i drottsetetiden. Fra Voss, innlandsbygda øst for Bergen, kom levende og slaktet fe, skinn, smør, malt og korn til kongsgården, det som en gang hadde vært provianten til flåten. I 1327 kom en rettarbot, en kongelig lovendring, som styrket den eldre kirkeretten mot kirkens nye tienderegler, og året etter var Erling i strid med biskop Audfinn om tiende. I 1330 og 1331 kom tiltak for handelen og privilegiene i Bergen, og en forordning i august 1331 er hans siste kjente handling som drottsete.

Samtidig bygde han ut godset. I oktober 1324 kjøpte han 21 månedsmatsbol i Stovreim i Fjordane, landskapet mellom Sogn og Sunnmøre. Betalingen gikk i flere omganger til kirken i Bergen etter fru Torbjørgs testamente, og først i mars 1330 kunne biskop Audfinn slå fast at alt var betalt. I 1327 kjøpte han Bleike i Asker vest for Oslo, seks markebol, for 30 mark brent sølv, med en klausul om hvordan landskylda skulle regnes om den ble betalt i engelske penger. I 1329 kjøpte han ti månedsmatsbol på Systrond i Leikanger i Sogn, bygdene rundt Sognefjorden, for førti mark forngild, regnet i den gamle, fulle verdien av mynten. På nyttårsdagen 1330 ga Svein Sigurdsson ham en tredjedel av Hval i Sogndal, førti månedsmatsbol, med seksti kyrlag av buskapen, fire hester og hans part i kverna ved fossen, trolig en vannkvern av den typen som kom i bruk i Norge på 1200-tallet, og seks bol i Valaberg som betalte tre tønner tjære i året. Tjære og tømmer var varer fjordbygdene hadde og Giske manglet. Skipene på Vestlandet ble i hovedsak bygd av furu, og to dendrodateringer, av et lasteskip fra rundt 1030 og av storskipet fra Bryggen fra 1187/88, peker mot Sogn som tømmerkilde. Norske tall for tjæreforbruket mangler. Til den danske rekonstruksjonen Havhingsten i Roskilde i Danmark, et langskip på om lag 30 meter, gikk det med 600 liter tjære. Erlings kjøp i Sogn kan også ha gitt ham tilgang til skog og tjære. Svein grunnga gaven med den velviljen han som barn hadde møtt hos Erlings mor.

Prisene ble regnet i brent sølv, renset sølv etter vekt, og i engelsk mynt, og jorda i månedsmatsbol, jord som ga en årlig leie lik én måneds mat. En månedsmat ble regnet i smør og mel, men mengden er ikke kjent. I morens, fru Gyrids, verjemålsregnskap fra Bergen i 1309 er fem lester korn regnet om til 127 månedsmat «i smør». Jord ga leie år etter år, i smør, korn, fisk og tjære. Før midten av 1300-tallet kan landskylda ha vært om lag en sjettedel av avlingen, og det er et anslag. Jorda var hardt utnyttet. Annalene i Nord-Europa forteller om en stor hungersnød i 1310-årene, og i tiårene før 1350 er det tegn til at gårder ble lagt øde, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge. Fiskeridistriktene er etter Store norske leksikon unntatt. Hvem som eide jorda, er også omdiskutert. Eldre beregninger regner at kirken rundt 1350 eide om lag 40 prosent målt i landskyld, kongen om lag 7 prosent og det verdslige aristokratiet om lag 20, mens nyere forskning gir kirken 20 til 40 prosent. Kanskje bare en tredjedel av gårdene var i bondeeie.

Godset nådde også over havet. Gjennom Elin hadde Erling arverett på Orknøy, øyene nord for Skottland, der Tore Håkonsson hadde skaffet seg odelsjord. I mars og april 1329 solgte fullmektigen hans, Sigurd Jodgeirsson, jordene på Ragnvaldsøy, trolig North eller South Ronaldsay i Orknøy, og Pentland Skerries, skjærene i sundet mellom Orknøy og Skottland, til grevinne Katarina av Orknøy og Caithness, det nordligste landskapet i Skottland. Betalingen skulle skje i brent sølv og engelsk mynt, delvis i Bergen samme sommer. Brevet nevner også «herr Håkon og fru Kristin», og det er sannsynlig at det var Elins søsken Håkon og Kristin Toresbarn.

Drottsetetiden ligger om lag 700 år tilbake, anslagsvis 25 generasjoner fra i dag. I Europa satt pavene i Avignon. I Frankrike døde den siste av de direkte capetingerne, Karl 4., i 1328, og striden om arven etter ham ble opptakten til hundreårskrigen. Etter drottsetetiden fortsatte Erling i riksrådet. I 1333 var han med Havtoressønnene, dattersønnene til Håkon 5., i et opprør mot kong Magnus på Tønsberghus, kongsborgen i Tønsberg, fikk amnesti og beholdt godset. Erlings segl hadde en løve, og det er forbildet for Giske-løva i kommunevåpenet til Giske kommune i dag.

Personer: Erling Vidkunsson

Kilder

DN 1/163; DN 1/175; DN 1/177; DN 4/163; DN 4/168; DN 1/190; DN 1/204; DN 2/168; DN 2/170; DN 1/207; DN 1/208; DN 2/93; Norsk biografisk leksikon (Helle, «Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske»; Bjørgo, «Tore Håkonsson»); UiB Landslovjubileet (leidang); Christensen 2002; Vikingeskibsmuseet; prosjektnotatene «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650», «Giskegodset og produksjonen», «Giskebrevene 2», «Giskefolket i arkiver og kilder» og «Giske-løva: våpenet og slekta bak»; Store norske leksikon; nettsidens sider «Makten i riket» og «Slektsbånd».