Før Arnungene

ca. 2000 f.Kr. til 900

Rundt 1300 før Kristus gravlegges en mektig person i en stor gravhaug på Giske, med utsyn over leia og innover mot Sunnmørsalpene. Kista inne i haugen er bygd av åtte store steinheller. Steinen finnes ikke på øya og er fraktet langs kysten fra Trøndelag eller lenger sør. Hellene er risset med skip og mønstre som minner om vevde tepper. Rundt 1700 år senere, over sundet på Godøya, blir en annen mektig person brent på bål og lagt i en steinrøys med en gullring på 311 gram og en gullmedaljong laget etter mønster av en romersk keisermedaljong. Lenge før noen skrev om dem, rådde mektige høvdinger over øyene og skipene som gikk forbi.

Giske, Godøya, Vigra og Valderøya ligger tett i tett ytterst mot havet på Sunnmøre. Mellom dem går Giskesundet, der leia kommer inn fra havet mellom Stad i sør og Hustadvika i nord, to av de farligste strekningene på kysten. Alle skip mellom nord og sør måtte passere øyene, og før Stad og Hustadvika lå de ofte værfaste i dager eller uker. Mannskapene trengte havn, vann og mat. Rundt øyene lå rike fiskebanker, og om våren kom torsken inn i sundene. Den som rådde over øyene, kunne ta imot de reisende, handle med dem og holde øye med hvem som kom og gikk.

Steinkista på Giske ligger i Mjeltehaugen, en gravhaug på rundt 30 meter i tverrmål og 6 til 9 meter høy. Da den ble gravd ut i 1847, 1867 og 1878, kom hellene fram med skip og band av sikksakklinjer, bølgebånd og fiskebeinmønster. Universitetsmuseet i Bergen kaller det det største funnet av helleristninger fra en grav i Norge. Den nærmeste parallellen er Kiviksgraven i Skåne, dekoren går igjen i graver i Øst-Tyskland, og forskerne Melheim og Sand-Eriksen sammenligner en dolk på hellene med dolker fra Alpene. Store norske leksikon daterer graven til rundt 1300 til 1100 før Kristus, mens noen forskere mener hellene er eldre, fra slutten av steinalderen. Rundt år 200 etter Kristus ble en kvinne gravlagt i toppen av haugen med to bronsespenner med sølvbelegg. Haugen var kjent og brukt i over tusen år.

Godøya reiser seg nesten 500 meter over Giske. Ættetavla Sunnmørsættlegg forteller at Eiliv jarl «liggjer i Eilifshoug i Gudøy», og bygdeboka Borgund og Giske mener at Mørejarlene, jarleætta sagaene forteller om rundt år 900, hadde et av setene sine på øya. Det er tradisjon. Eilifsrøysa på Godøya er datert «trolig» til bronsealderen av Store norske leksikon og til yngre romertid av andre, og haugen er uansett langt eldre enn jarlen tradisjonen knytter til den. Gullringen og medaljongen fra rundt år 400 viser at det satt folk med rikdom og forbindelser på Godøya i jernalderen.

Verden utenfor var nær. Den beste flinten i steinalderen kom fra Sør-Skandinavia, og bronsen ble laget av kobber og tinn fra blant annet Alpene og Cornwall. Gullet i gravene fulgte romersk vekt, unsen på 27,3 gram, som ble til den nordiske øra. På Haramsøya, rundt 20 kilometer nord for Giske, lå en grav med 622 gram gull og et romersk bronsefat, og på Valderøya lå Kongshaugen med en massiv gullring og to bronsekjeler. Om gullet kom med menn som tjente i romerske hærer eller som gaver mellom høvdinger, er omdiskutert. Senere kom arabisk sølv over Russland og Østersjøen, og i graver i Ørsta lå beslag fra De britiske øyer, gjort om til smykker rundt 770 til 840.

Rikdommen ga makt, og makten måtte forsvares. Den som rådde over sverd og metall, rådde også over folk, og arkeologen Anders Hagen mente at de rike gravene på Godøya, Vigra, Valderøya og Giske tilhørte en overklasse. På Kvalsund i Herøy ble et roskip på rundt 18 meter senket i ei myr som offer, og på Ose i Ørsta er det gravd ut et gudehus. I Hjørungavåg i Hareid fant arkeologene i 2024 spor etter det som trolig er et langhus fra vikingtiden, og prosjektlederen mener stedet kan ha vært et maktsenter i jernalderen.

Ved kirken på Giske har arkeologene funnet kokegroper fra 540 til 680 og en ovn der det ble kokt selolje fra rundt 900 til 1020. Rundt 500 meter øst for kirken lå en dobbeltgrav fra vikingtiden med to skålspenner, en sølvring, en spydspiss og en skålvekt til å veie sølv. Like nord for kirken ligger Ørnebakken, en gravrøys med en bautastein. Noen få kilometer unna vokste kaupangen på Borgund fram i den samme generasjonen som Arnungene.

Slektas egen ættetavle sier om stamfaren Finnvid at «ingen kjenner ætta hans», og segnet forteller at han ble funnet i et ørnereir. Gravene forteller noe annet om stedet. Makten ved leia var over to tusen år gammel da Arnungene trer fram i kildene på slutten av 900-tallet. Om de vokste fram av slektene som allerede rådde over øyene, eller tok over et gammelt høvdingsete, vet ingen, og ingen kilde binder gravene til slekta. Arnungene gikk uansett inn i en verden der kampen om havet, handelen og menneskene allerede var gammel.

Kilder

SNL, «Godøyfunnet», «Mjeltehaugen», «Skjonghelleren» og «Ragnvald Mørejarl»; Universitetsmuseet i Bergen, rapporter om Giskegjerdet (2019) og Valderhaug (11/2022); Hatling 2012; Bergsvik om Anders Hagen; Nordeide, Bonde og Thun 2020 om Kvalsund; Universitetsmuseet i Bergen og sciencenorway.no om Ose i Ørsta; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; prosjektnotatet «Makt på Sunnmøre før Arnungene». NTB/forskning.no 4.11.2024 om funnene i Hjørungavåg. Universitetsmuseet i Bergen, rapport 846, Valderhaug 2022; Fjord Norway, «Gravrøyser i Giske»; Spor 2014, «Gullskatten på Tornes»; NIKU 2020, «Nytt båtfunn på Edøy». Heen-Pettersen, European Journal of Archaeology 2019; Nyland, UBAS Nordisk 3; Universitetsmuseet i Bergen, «Bronzes», Møre og Romsdal; Melheim og Sand-Eriksen 2020; SNL, «Jernalderen i Norge»; Bakka om gullets vekt; Universitetsmuseet i Bergen, rapport Giske 2011; Walker m.fl. 2025 om Borgund; Primitive tider 2019 om Sunndal; prosjektrapporten «Funn i Møre og verden»; DigitaltMuseum: Mjeltehaugen på Giske