Tidslinje · Arvingene strides om godset

Gjeld i tørrfisk

1405

Bergen, Bartolomeusmesse 24. august 1405. Håkon Sigurdsson, eieren av Giske, henger seglet sitt under et brev der han vedgår at han skylder erkebiskop Eskil i Nidaros, dagens Trondheim, fjorten lester tørrfisk, «i godom oc gildom haløyskom fisk».

Byen han står i, er landets største handelsplass. Gårdene ligger tett rundt Vågen, havnebukta midt i byen, og på nordsiden har de tyske kjøpmennene hatt sitt kontor på Bryggen i omtrent førti år, siden rundt 1360. Fra andre halvdel av 1300-tallet hadde hanseatene grepet om tørrfisken fra Nord-Norge, skriver Store norske leksikon. Vágar i Lofoten hadde mistet sin stilling som handelssted etter midten av hundreåret, og fisken gikk nå rett til Bergen. Tolv år tidligere, i 1393, hadde vitaliebrødrene, sjørøvere fra Østersjøen, plyndret byen. I senere århundrer var høststevnen i august og september den store tiden for jektene nordfra, og handelsåret så trolig noenlunde likt ut i 1405.

Håkon var sønn av Sigurd Havtoresson av Sudreim, som døde rundt 1390 etter Bjørkvik i Norsk biografisk leksikon, eller 1392 etter svenske oppslagsverk, og Ingebjørg Erlingsdatter, som hadde fått Giske av faren, drottseten Erling Vidkunsson, rikets øverste embetsmann under kongen, i 1354. Gjennom farmoren Agnes Håkonsdatter var han oldebarn av kong Håkon 5. Han arvet Giske, setegården Sudreim på Romerike nordøst for Oslo og det store godset i nord som hadde kommet fra Bjarkøyætta, slekta fra Bjarkøy nord for Harstad. Om moren levde ennå, er uklart. I mars 1400 vant en Ingebjørg en sak i Tønsberg mot bønder på Eiker vest for Drammen som skyldte malt for et skip, men Bjørkvik mener Ingebjørg Erlingsdatter trolig døde i 1370, og det kan gjelde to forskjellige kvinner. Hvor gammel Håkon var, vet vi ikke. Han var gift før 1388 med Sigrid Erlendsdatter fra Losna i Gudbrandsdalen. Et gavebrev han skrev i Bergen i 1391 eller 1392, lister opp det han hadde gitt henne: en gullkrans med store perler på åttende dag jul 1388 på Slinde ved Sognefjorden, en gullspenne året etter, og da hun lå i barselseng med datteren Ingebjørg, en ny gullkrans og en salter med gull som hadde tilhørt hans mor. Erlend Filippusson, som setter seglet sitt ved siden av Håkons i 1405, var trolig Sigrids far.

Pantebrevet, der jord settes som sikkerhet for gjeld, er nøyaktig. Erkebiskopen har forpliktet seg til å betale de fjorten lestene til Tideke Sæm eller hans arvinger på Håkons vegne. Som sikkerhet får erkebiskopen og kirken alt Håkon eier fritt av sin egen del i Senja, den store øya sørvest for Tromsø, og i Tromsø kirkesokn, i større og mindre andeler. Kirken skal kreve inn det som faller av godset hvert år og føre rett regnskap, og kostnaden til mennene som samler inn, skal regnes inn på rimelig vis. Når gjelden er betalt, skal Håkon eller arvingene få jorda tilbake uten krav. Viser det seg at noe av godset ikke er fritt og blir tatt fra ham ved lov, skal erkebiskopen ha resten så mye lenger. Lagmann Einar Eindridesson i Gulating, lagsognet på Vestlandet, og Bergen setter også seglet sitt under. Brevet er datert «i det sekstende året» av herr Eiriks regjering, det vil si kong Erik av Pommern.

Hvem Tideke Sæm var, sier brevet ikke. Navnet er tysk, og det er nærliggende å tro at han var hansakjøpmann i Bergen. En lest var opprinnelig en skipslast, og hvor mye fisk den svarte til, er usikkert. Omregningene i faglitteraturen spriker fra omtrent 1,4 til 2 tonn per lest, og lesta varierte etter vare og tid. Med disse tallene blir fjorten lester anslagsvis 20 til 28 tonn tørrfisk. Til sammenligning bar storskipet fra Bryggen, bygd av furu som ble felt vinteren 1187/88, etter et anslag minst 60 lester, og i tollrullene fra tidlig på 1300-tallet bar de største norske skipene og de største koggene 80 til 100 lester hver. Brevet viser likevel hvordan tørrfisken virket som penger. Jorda i nord ga landskyld, den årlige leia, i fisk, fisken ble ført til Bergen, og der ble den regnet mot korn, klede og kreditt. En gjeld kunne flyttes fra en tysk kreditor til erkesetet i Nidaros, med jord i Senja som sikkerhet. Mona Ringvej skriver at erkesetet på slutten av 1400-tallet kontrollerte store deler av fisket nordafjells, og det kan ha vært slik at erkebiskopen alt i 1405 satt med nok fisk og kreditt til å gå inn som långiver. Kreditten gikk også videre nordover. Hansakjøpmennene ga nordlendingene utstyr og varer på forskudd mot neste års fisk, en ordning som kalles nordfarergjelda. Fiskeren var dermed bundet til kjøpmannen gjennom gjelda og til jordeieren gjennom landskyld og landvare, avgiften for å ro fra fiskeværet, som skulle betales uansett fangst. Et dårlig fiskeår rammet sannsynligvis fiskeren først.

Senja ligger anslagsvis 1 200 kilometer nord for Bergen langs leia. Ytre Senja vender mot Norskehavet, med fjell som stuper i sjøen og fjordene Torsken, Gryllefjorden, Mefjorden og Øyfjorden. Ytterst ved havet lå fiskeværene. Om vinteren kom skreien, gytetorsken fra Barentshavet, inn mot kysten. I 1313 bestemte Håkon 5. at rettstingene i Hålogaland, det gamle navnet på Nord-Norge, skulle ligge stille under skreifisket, fra 2. februar til 25. mars. Fiskerne var bønder som rodde ut i åpne båter om vinteren og drev gården resten av året. Redskapet var handsnøret, ett snøre per mann holdt nede med søkker, og på 1400-tallet var åttringene, båter med fire rom og fire eller fem mann, snørebåter. Linen slo først igjennom i Finnmark på slutten av 1500-tallet. Fisken ble hengt på hjeller av tre, hel som rundfisk eller splittet langs ryggen som rotskjær. Den tørket i vind og kulde i omtrent tre måneder, mistet om lag 70 prosent av vannet og lå deretter to til tre måneder til ettermodning innendørs før den ble fraktet sørover. Hjellene krevde trevirke. På Island, der skogen manglet, ble fisken tørket på berg og grus, og i 1494 krevde Det tyske kontor at det skulle opphøre. Kongen hadde tatt sin del lenge. En retterbot fra kongene Øystein, Sigurd og Olav påla hver mann som fisket i Vågan i Lofoten, å gi kongen fem fisker. Den som eide grunnen ved været, kunne kreve landvare, en avgift per båt for hvert sesongfiske. I 1563 regnet utgiveren av Giske-regnskapet landvaren fra fiskeværene på Ytre Senja til omtrent fire ganger landskylda fra alle godsets gårder i nord.

Handelen hadde vært gjennom en krise. Etter et faglig anslag i AmS-Skrifter (Helle 2019) kan Bergen ha eksportert 3000 til 4000 tonn tørrfisk i året tidlig på 1300-tallet, og eksporten kan ha falt til omtrent halvparten mot slutten av hundreåret. Tallene bygger trolig på Arnved Nedkvitnes beregninger. Svartedauden kom til Bergen med en kogge fra England i 1349. SNL anslår at folketallet sank med 30 til 45 prosent, mens Ole Jørgen Benedictow regner med om lag 60 prosent. I andre halvdel av 1300-tallet steg prisen på tørrfisk merkbart, og mye tyder på at færre fiskere og høyere pris hører sammen. SNL peker også på at ødegårdene som kom i tiårene før 1350, ikke rammet fiskeridistriktene. Fisken kunne byttes mot korn, og fiskebygdene klarte seg derfor trolig bedre enn jordbruksbygdene også etter pesten. For en godseier som Håkon var fiskeværene i nord den sikreste delen av arven.

Slekta hadde samlet dette godset bit for bit, og Håkon måtte forsvare det. I mai 1367 vitnet seks menn i settestua på Bjarkøy om at Holte Gunnarsson hadde betalt Arne Eiriksson for den sjettedelen av Senja som Arne eide sammen med Håkons foreldre, herr Sigurd og fru Ingebjørg. Holte betalte trolig på Sigurds vegne. På Giske 11. mars 1401 ga Håkon ridderen Alv Haraldsson fullmakt til å føre sakene hans mot Tidike Vistenaker og fru Margareta Eilivsdatter om godset etter fru Herdis Torvaldsdatter og Erling Einarsson i Hildegarden i Bergen. Den 23. juni 1404 dømte lagmann Olav Skulesson i Hålogaland og tolv lagrettemenn på Steig i Steigen, nord for Bodø, jordene og fiskeplassene i Trondenes ved Harstad til Håkon, til bedre bevis kunne legges fram. Den 25. mai 1405 satt seks menn på Giske, blant dem bror Arne Olavsson, og hørte dombrevet lest med hele segl. De skrev det av ord for ord og beseglet avskriften. Tre måneder senere satt Håkon i Bergen og pantsatte godset i Senja.

Kongen var Erik av Pommern, som ble regnet som konge i Norge fra 1389 og ble kronet som unionskonge over de tre nordiske rikene i Kalmar i Sør-Sverige i 1397. I praksis styrte dronning Margrete, og unionen var åtte år gammel. Året etter giftet Erik seg med den engelske prinsessen Philippa. Ute i Europa var kirken splittet mellom to paver, og hansabyene sto på høyden av sin makt i Nordsjøen og Østersjøen. For en godseier med jord i nord var det på Bryggen fisken ble gjort om til korn og penger.

Håkon døde to år senere, trolig i 1407. Noen framstillinger gir et senere årstall, og kildene er uenige. Datteren Ingebjørg nevnes ikke mer. Da arven kom opp for lagmannen i Bergen i august 1409, sa Sigrid at hun ikke kjente andre arvinger enn barna til Håkons søster Agnes, og det tyder på at datteren døde før faren. Striden om testamentet hans varte fra 1409 til 1426. Slekta hadde fortsatt gårder og andeler i landvarden i Senja da arven ble skiftet i 1490. Når pantet til erkesetet ble løst inn, går ikke fram av brevene.

Personer: Håkon Sigurdsson

Kilder

DN 1/604; DN 1/537; DN 1/395; DN 2/562; DN 2/566; DN 2/580; DN 2/585; DN 1/621; prosjektnotatene «Giskebrevene 3», «Fiskeværene og Giskegodset», «Penger og verdier», «Slektsoversikt», «Fiske og fiskeredskap», «Båtbygging, seil og leidang» og «Jordbruk i Norge 800 til 1650»; rapporten «Havner, seilaser og mat» (kontrollert); Helle 2019 (AmS-Skrifter 27); Christensen 2002 (Deutsches Schiffahrtsarchiv 25); SNL, norsk fiskerihistorie, åttring, line, jekt, svartedauden og ødegård; UiT Northern Lights; Norsk biografisk leksikon (Bjørkvik, «Sigurd Havtoresson»); Ringvej, «Et kongerike foran undergangen».