Tidslinje · Det siste hundreåret

Godset går til kongen

1582

København, 1. mars 1582. Gjørvel Fadersdatter, eieren av Giskegodset, setter seglet sitt under et skjøte, en kontrakt som overdrar eiendom, som gir kong Frederik 2. og kronen alt arvegodset hennes nordenfjells i Norge og alt godset på Shetland, øygruppa nord for Skottland, «strax aldeles».

København var kongens by, med slottet ved Slotsholmen og kanselliet der brevene til hele riket ble skrevet og ført inn i registrene. Det var der skjøtet ble skrevet, og det står i dag i Norske Rigs-Registranter. Kansler Niels Kaas, rentemester Christoffer Valkendorf og Hans Speigel beseglet sammen med henne. Navnet Valkendorf var kjent fra Giskes historie. Erik Valkendorf hadde vært erkebiskop i Nidaros og byttet jord med Karl Knutsson til Giske i 1516. Hvordan de to var i slekt, er uvisst. Gjørvel var enke etter den danske adelsmannen Lage Brahe, hennes tredje mann,, som døde i 1567. Kildene er uenige om fødselsåret hennes, så i 1582 var hun mellom 65 og 72 år. Hun var datterdatter av Knut Alvsson og den siste av slekta som eide Giskegodset samlet.

Saken hadde begynt ni år tidligere. Kongen var Frederik 2., sønn av Christian 3., som etter reformasjonen i 1536 og 1537 hadde lagt Norge under den danske kronen og tatt bispegodset. Det norske riksrådet, som på Bud i Romsdal i 1533 hadde slått fast hvem som var Giskes rette arving, fantes ikke lenger. Gjørvel hadde kronegods i Danmark i pant og hadde lovet kong Frederik 2. arvegods i Norge for å få beholde pantet livet ut. Den 17. august 1573 skrev kongen og klaget over at det var gått nesten et år uten at hun hadde sendt noe register over godset. Han ville ha et klart register.

Skjøtet lister godset gård for gård med landskyld, under overskriftene Romsdal, Sunnmøre, Voss, Hardanger, Ryfylke og Senja. Giske, skrevet «Giedtzskøe», står med 10 våger fisk. Skjåvanger står med 5 våger fisk og 5 meler korn, og videre Valderøy, Gjøsund og Giskemo. Under Senja, den store øya i Troms, står Hundstad, Stene, Ørjen, Østerholmen, Holmen, Kjerlingvik og Flatnes, og til slutt landvaren, avgiften båtene betalte for å fiske fra et vær, fra fiskeværene på Ytre Senja: «af Grønefjord, Møiefjord, Øfjord, Thredigen udi Thorsken», 21 våger fisk. Senja-delen ga til sammen omtrent 35 våger i året. Bjarkøy er ikke nevnt. Trolig fikk kongen bare denne delen av det gamle nordnorske godset, som var delt i tre etter arveskiftet i 1490.

Til gjengjeld fikk Gjørvel på livstid Børringe kloster med gods, Froste herred og tre gårder som hørte til kapitlet i Lund, to i Verpinge og én i Önnerup, alt i Skåne. Fire dager senere, 5. mars, skrev kongen at han hadde mottatt skjøtet. Hun skulle lete fram alle eiendomsbrev og adkomster på godset og sende dem til kongen, siden hun ikke hadde bruk for dem lenger. Samme dag fikk hun tillatelse til å skyte ti til tolv rådyr og fire til fem stykker storvilt i året til eget bord.

Giske lå der den alltid hadde ligget, ved Giskesundet, med marmorkirka på sørkysten og leilendingsgårdene rundt. Skjøtet viser at Jens Skriver, futen som hadde ført regnskapet i 1560-årene, satt på eiendommer på Sandøy i Romsdal uten å betale avgift. Utgiveren av regnskapet tolker det som tegn på at han tjente Gjørvel lenge. I 1583 fikk Hans Lindenov, lensmannen på Bergenhus, festningen i Bergen, forleningsbrev, kongens brev om å styre godset som len, på «Giskø Gods». Godset ble styrt fra Bergen og København, og landskylda i fisk gikk heretter til kronen. Etter at kongen overtok, fikk han både leia som eier og skatten som konge.

Shetlandsgodset fulgte med. En egen jordebok fra 1582 viser 71 gårder med landskyld i smør og vadmel, til sammen 136 lispund 12½ mark smør og 1121½ alen vadmel. I 1583 skrev kongen at skotten Robert Cheyne hadde hatt gods på Shetland i verge av fru Gjørvel, og at kongen av Skottland hadde bedt for ham. På Kronborg ved Helsingør 17. oktober 1584 fikk Cheyne forleningsbrev på godset på Vaila, ei øy vest på Shetland, «Valløy» i brevet, mot 66 gode daler i året, levert på Bergenhus slott til olsok på hans egen kostnad og risiko. Det var det samme beløpet som i 1563. Fra Lerwick til Bergen er det anslagsvis 195 nautiske mil, 28 til 39 timer over Nordsjøen i god bør, og olsok, 29. juli, lå midt i sommerhalvåret, den tiden Kongsspeilet, en norsk lærebok fra 1200-tallet, anbefaler for havseilas.

Når Giskegodset gikk til kronen, er et kjent stridspunkt. Store norske leksikon har 1574, i bytte mot jord i Skåne, og det kan gjelde pantesaken som begynte i 1573. Skjøtet på Giske og godset nordenfjells er fra 1. mars 1582. Gudbrandsdalsgodset fulgte i 1586, og byttene for resten av det norske godset trakk ut til 1599 eller 1608. I 1601 ble Christian 4. universalarving etter henne. Godset ble holdt som et eget Giske len med egen jordebok fram til 1652 etter leksikonet, og det kaller det det eneste kjente norske tilfellet av at et privat gods var eget len så lenge. Presten Hans Strøm, som skrev i 1766 etter ombudsmann Anders Iversens regnskap, forvalteren på Giske,, gir godset 196 gårder i 1620, 126 på Sunnmøre, 57 i Romsdal og 13 i Nordland. Lokalhistoriewiki har de samme tallene, men daterer dem omkring 1600. Tellingene måler ulike ting fra år til år og kan ikke sammenlignes direkte med de 154 eiendommene i 1563. I fogderegnskapet for Senja 1611 til 1612 står landvaren fra fiskeværene, blant dem «Inder Gryll», som kronens «uvisse» inntekt, fordi den varierte med fisket.

Hvordan godset gikk under kronen, viser en rapport fra forvalteren i oktober 1647. Lenet var «frii forlehnit» til rentemesteren, kongens finansforvalter, og kongen fikk ingen «affgifft eller Rettighed» av det. Av de 14 sagene under Giske i Romsdal hadde bare fem «noget Lidet skouff» igjen, og de var bekkesager som kunne gå «3 eller 4 Uger i det höyeste» høst og vår. Ved de andre var skogen «nu mesten gandske udhugget», og bøndene brukte bordene mest «till deris gaards forbedring». I 1563 hadde saga på Solnør i Skodje, ved Storfjorden øst for Ålesund, skåret bord for salg til Trondheim og København. Laksegildret ved Festøya, ved Hjørundfjorden sør for Ålesund, ga nå «en tönde Lax 2 eller 3» til husholdningen. Tienden av hele lenet var om lag 80 tønner korn, 35 våger fisk og 8 våger ost, og forvalteren la til at det varierte «det ene Aar noget mehr, et andet minder, effter som Wor herre giffuer sin welsignelse». Han kalte innboet på hovedgården «ringe». Rapporten er lest fra skannede bilder, og flere lesninger er usikre.

Landskylda hadde knapt endret seg. En opptelling gård for gård i jordeboka fra 1642 gir anslagsvis 460 våger fisk, mot 432 i 1563, og de største fiskegårdene var Haram med 22½ våger, Ulnes med 18 og Fjørtoft og Myklebust med 14½. Jordeboka har også en egen liste over leidang «af Giedske Bönder paa Sundmör», den gamle sjøforsvarsplikten som nå var en fast avgift. Kildene er uenige om den ble betalt i bukkeskinn og kalveskinn eller i fisk og mjøl eller smør, og lista er ikke transkribert. Det er sannsynlig at den samme ytelsen som etter Gulatingsloven skulle holde 16 skip fra Sunnmøre på sjøen, var blitt en post i godsets regnskap. I jordeboka står også 14 strandsittere, folk med hus på festet grunn ved stranda uten jordvei, blant dem «Encken Ladberg oc hendes Søn», og hver betalte et pund eller en våg fisk i året. Mens godset var len, kom linen inn i fisket på Møre og skapte strid i Borgundfjorden ved Ålesund med dem som brukte det gamle handsnøret. Store norske leksikon legger det til 1600-tallet, Vollan til begynnelsen av 1660-årene.

Lensregnskapene viser sju danske lensherrer fra 1583 til 1648, blant dem rentemester Sivert Beck fra 1599 til 1623. Den 19. desember 1648 ble godset skjøtet til stattholderen Hannibal Sehested, og etter hans fall ble Sunnmøre-eiendommene solgt til finansmannen Gabriel Marselis i 1657. Hans Strøm skriver at 113 bondegårder på Sunnmøre fulgte med hovedgården. Kildene er uenige om eierrekkefølgen etter 1657.

Gjørvel bodde på Børringe resten av livet. I 1585 fritok kongen Børringe-bøndene for ny skatt, fordi hun hadde fått klosteret «for hendes fri Arvegods, som hun har tilskødet Kronen». I 1588 var hun blant adelsfruene som ble kalt til Kronborg etter Frederik 2.s død, og i 1590 fikk hun og Peder Brahe lov til å la mynte daler av fint sølv under kongens navn og bilde. Hun døde 20. april 1605, mellom 88 og 95 år gammel, og ligger i Lunds domkirke sammen med Lage Brahe. Gravsteinen og portrettet hennes finnes i det nordre sideskipet.

Samme år som skjøtet innførte pave Gregor 13. den gregorianske kalenderen, og i oktober 1582 hoppet de katolske landene over ti dager. Danmark og Norge holdt seg til den gamle kalenderen til år 1700. Arnungene hadde sittet på Giske fra rundt 980, og godset som slekta hadde samlet rundt setegården i omkring seks hundre år, var nå krongods. I bygdeboka Borgund og Giske, bind I, er det 22 ledd fra Finnvid funnen, stamfaren i slektas ættetavle, til Gjørvel. Fra skjøtet til i dag er det anslagsvis 15 generasjoner. Mye tyder på at de eldste Giskebrevene fulgte med til kanselliet i København etter ordren 5. mars 1582, og at mange av dem derfor er kjent fra danske arkiver og avskrifter.

Personer: Gjørvel Fadersdatter (Sparre)

Kilder

Norske Rigs-Registranter bd. 2 (1861), s. 452 til 457 og 582 til 583; Kancelliets Brevbøger 1580 til 1592; Sandberg (utg.), Gørvel Fadersdatters regnskap 1563 (1986); Digitalarkivet 77105 (Senja 1611 til 1612); SNL og Lokalhistoriewiki (Giskegodset); prosjektnotatene «Danske kilder om Gjørvel», «Giskegodset i nord etter 1582», «Arkivsøk», «Giskefolket i arkiver og kilder» og «Slektsoversikt»; Digitalarkivet 76953 (jordebok 1642, rapport 1647); Hans Strøm, Søndmørs beskrivelse (1766); SNL (line); Vollan 1942; NIKU Oppdragsrapport 168/2013; prosjektnotatene «Giskegodset og produksjonen», «Fiske og fiskeredskap» og «Båtbygging, seil og leidang»; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; prosjektsidene «Makten i riket» og «Slektsbånd».