Tidslinje · Det siste hundreåret

Herremøtet på Bud

1533

Tidlig i september 1533 er Norges riksråd samlet på Bud i Romsdal, ytterst mot Hustadvika, den åpne havstrekningen mellom Molde og Kristiansund. Kong Fredrik 1. av Danmark og Norge er død, og rådet styrer landet. Et av brevene de skriver, går til Gustav Vasa i Sverige og handler om Giske.

Bud var en liten handelsplass med havn mellom holmer og skjær, der kysten åpner seg mot Hustadvika. Strekningen regnes sammen med Stad, det værharde neset sør for Sunnmøre, som den farligste på leia mellom Bergen og Trøndelag. Trolig la skipene seg i uthavnene her og ventet på vær før de gikk over. Erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde kalt sammen herremøtet, et møte i riksrådet, etter at Fredrik 1. døde på Gottorp i Schleswig i april. Som ung dekan hadde han ledet arbeidet med de trykte messebøkene for forgjengeren sin, erkebiskop Erik Valkendorf, og etter Mona Ringvej peker kildene mot at han var sønn av Engelbrekt, mannen som drepte fogden Lasse Skjold i 1497. Skjold var fut for Knut Alvsson, riksråden som eide Giske og ble drept i 1502. Det er ikke sikkert. Fra slaget på Stiklestad i 1030, der Olav den hellige falt, til Bud var det gått 503 år, og erkebiskopen ved Olavs grav var fortsatt den fremste i riksrådet. Fra Bud til Giske er det anslagsvis 35 nautiske mil sørvestover langs leia, en dagsseilas i god bør.

Rådet hadde fått to brev fra Gustav Vasa med hoffmannen Peder Pedersson. Svenske adelsmenn krevde arv etter Alv Knutsson, Giskes eier på 1400-tallet og far til Knut Alvsson, og broren Jens Knutsson. Blant dem var Johan og Lasse Tursson, sønner av den svenske riksråden Ture Jönsson, og Peder Nilsson, som var gift med Gjørvel Fadersdatter, Knut Alvssons datterdatter. Rådet svarte 3. september. Sendebudet hadde ingen fullmakt og ingen bevis, «ikke annet med seg enn» kongens anbefalingsbrev, og motpartene fru Inger Ottesdatter, som satt på Giske, og svigersønnen hennes Vincens Lunge var ikke lovlig stevnet. Likevel slo rådet fast at jomfru Karine Alvsdatter, Alv Knutssons datter og Knut Alvssons søster, var «nærmeste og sanneste arving til Giske og Giskegodset». Nærmest etter henne sto fru Gjørvel, Peder Nilssons hustru, «og ingen annen».

To dager senere skrev fru Inger på Bud at hun hadde overlatt Giske og Giskegodset i Romsdal og på Sunnmøre til jomfru Karine. Hun takket landborne, leilendingene, under Giske for «all den lydighet og hørighet» de hadde vist henne, og ba dem heretter lyde herr Simon, som skulle styre for Karine. Riksrådets brev sier at det skjedde etter mekling, og at Inger holdt tilbake en liten del av godset til neste herredag, det neste møtet i riksrådet.

Inger Ottesdatter var en av de mektigste kvinnene i Norge. Setet hennes, Austrått på Ørlandet, ligger ved innløpet til Trondheimsfjorden, et sted som i likhet med Giske hadde oversikt over skipene som kom inn. Hun var enke etter riksråd Nils Henriksson, og to av døtrene hennes var gift med de danske adelsmennene Vincens Lunge og Nils Lykke. Henrik Ibsen gjorde henne senere til «Fru Inger til Østeraad». Historikeren Randi Bjørshol Wærdahl viser at skipet hennes i 1527 tok skotske, tyske og nederlandske handelsskip, og at erkebiskopen på 1530-tallet holdt henne og datteren fanget. Kildene er usikre på om hun satte seg på Giske i 1521 eller 1522, og i 1523 ble hun anklaget for å sitte ulovlig der.

Årene før Bud hadde Giske vært et militært støttepunkt. Vinteren 1531 til 1532 prøvde den avsatte Christian 2. å vinne Norge tilbake, og erkebiskopen gikk over til ham. Vincens Lunge, fru Ingers svigersønn og høvedsmann på Bergenhus, holdt seg til Fredrik 1. Den 21. februar 1532 skrev Lunge fra Østerpollen i Hardanger at isen stengte veien, og at han hadde lagt en bom over en strid strøm og en jakt med hoffmenn innenfor. Folkene hans nordfra hadde prøvd «to eller tre ganger» å komme rundt Stad, og været holdt dem tilbake. Speiderne deres hadde fått vite at 60 av erkebispens menn lå på Giske og ventet på ham. Lunge sendte en ny jakt med 16 mann og befalte dem å angripe. Jakta, eller jekta, var kystens arbeidsskip, åpen og klinkbygd i vestnorsk tradisjon, med akterspeil, et overbygd rom akter til soving og matlaging, og et råseil delt i bonetter som kunne snøres av når vinden økte. Hvor store jektene var før 1621, er ukjent. Det året kom jekter til Bergen med 4 til 18 lester last, anslagsvis 7,5 til 32 tonn. Allerede en forordning fra 1381 hadde begrenset «uformuende bønder» til fartøy på fire lester, en regel som gjaldt til 1814. Februar lå langt utenfor sommerhalvåret, som Kongsspeilet regner som tiden for sjøferd, og brevet viser hva det betydde: Stad kunne stenge leia i uker.

Krigen endte i 1532 med at Christian 2. ble tatt til fange, og Ture Jönsson, som hadde stått på hans side, ble drept. Fredrik 1. ga da Giske til Nils Lykke, i den tro at godset var Tures og forbrutt til kronen. Kongen fikk snart høre at det ikke stemte, og skrev i september at gaven bare gjaldt om godset virkelig hadde vært Tures. I februar 1533 skrev Nils Lykke fra Tautra, klosterøya i Trondheimsfjorden, at kronen etter hans mening ikke hadde noen rett der. Han nevnte tre som gjorde krav på godset: svigermoren fru Inger, jomfru Karine og en jomfru Gjørvel i Sverige. Et brev som trolig er fra 1531, viser at godset var verdsatt til 3000 bergergylden, uten hovedgården, og at fru Inger planla å kjøpe det.

Pengene i denne striden kom fra fisken, og fisken gikk gjennom Bergen. Sommeren 1533 skrev oldermennene og de atten mestermennene ved Det tyske kontor, hansakjøpmennenes kontor på Bryggen i Bergen, til erkebiskopen om en prest i Trøndelag som skyldte en hansakjøpmann penger etter et regnskap fra 1530. Brevet viser hvordan kjøpmennene ga kreditt mot betaling i tørrfisk og førte bøker over hvem som skyldte. Leilendingene, bøndene som leide jord av godset og skulle betale, fisket skreien i Borgundfjorden ved Ålesund fra kyndelsmess 2. februar til marimess i slutten av mars, med handsnøre fra åpne båter, og drev gården resten av året. Arkeologen Helge Sørheim mener at Borgundfjordfisket var like viktig som Lofotfisket ble på 1500- og 1600-tallet, fordi fisken ble tørket nærmere Bergen. Det er hans faglige vurdering. Et godt år for godseieren på Giske var et år der leilendingene leverte landskylda, og der fisken fikk god pris i Bergen.

Overleveringen tok tid. Først i august 1535 meklet Vincens Lunge på Hamar mellom svigermoren og Karine. Karine ettergav Inger alle inntektene hun hadde tatt av Giske fram til Bud, og Lunge lovet å sørge for at resten av godset ble levert uten rettssak. Få måneder senere var begge svigersønnene døde. Nils Lykke ble henrettet på Steinvikholm, erkebiskopens borg i Trondheimsfjorden, i desember 1535, og Vincens Lunge ble drept i Trondheim i januar 1536. Danmark var samtidig i borgerkrig, Grevens fejde, og Gjørvel satt i 14 måneder fengslet. Hun var da gift med den danske adelsmannen Truid Ulfstand, etter at Peder Nilsson druknet i Mälaren ved Stockholm i 1533.

Karine Alvsdatter døde vinteren 1536 til 1537. Store norske leksikon har 1536, mens andre kilder har tidlig i 1537. Den 30. januar 1537 skrev Truid Ulfstand at hun var død, og at kona hans var nærmeste arving. Han ville ha landskylda levert i Bergen, der en pålitelig kjøpmann kunne gjøre den om til gull og sølv. Den 26. mars skrev presten Nils Torkjellsson, ombudsmann, godseierens forvalter, på Giske, at gården var røvet to ganger samme vinter. Det var bare noen gamle kar og 16 eller 18 kyr igjen, «godt og vel 23 stykker fe» var slått i hjel, husene var brutt opp og dørene slått ned, og han selv var slått og frarøvet alt han eide. Tapet rammet sannsynligvis folket som ble igjen hardt, for regnskapet fra 1563 viser at hovedgården spiste mer korn enn den avlet og var avhengig av leveransene fra leilendingene. Brevet sier ikke hvem som plyndret. Det kan ha hengt sammen med striden mellom erkebiskopen og kongens menn. I juni ba Truid om erstatning for det kongens krigsfolk tok fra Giske da de først kom nordover. Samme år førte Truid etter Store norske leksikon en flåte på 14 skip og rundt 1500 mann til Trondheim, og erkebiskopen flyktet fra landet. Gulatingsloven, den gamle landskapsloven for Vestlandet, hadde en gang regnet med 80 til 100 mann på et leidangsskip med 20 eller 25 sesser, bygd og utrustet av bøndene. Flåten i 1537 var kongens og adelens. Leidangen, bøndenes plikt til å stille skip og mannskap til kongens flåte, var for lengst blitt en skatt: fra rundt 1200 fikk kongen hvert år en del av leidangsprovianten uansett om flåten gikk ut, og fra slutten av 1200-tallet ble skatten regnet etter gårdens landskyld.

Tre år etter Bud ble Norge lagt under den danske kronen, og riksrådet ble avskaffet. Herremøtet på Bud var et av de siste. Erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde ledet riksrådet siden han ble valgt i 1523. I Christian 3.s håndfestning 30. oktober 1536 sto det at Norge heretter skulle høre under den danske kronen. Erkebiskopen flyktet fra Nidaros 1. april 1537 og døde i Nederlandene året etter. Bispegodset gikk til kronen. Dette var reformasjonen, da kongen innførte den lutherske kirkeordningen. I 1536 og 1537 ble bøkene i Nidaros brent og mer enn 30 altere i domkirken tatt ned. Mona Ringvej mener religionen var våpenet og makten målet: skulle Norge legges under Danmark, måtte også Olav, rikets evige konge, fjernes. Den 1. april 1538 sto Nils Torkilsson fram på fylkestinget i Borgund, ved dagens Ålesund, og spurte om noen hadde hørt at Giskegodset var krevd eller saksøkt. Tolv lagrettemenn, blant dem Gunnar i Fjørtoft og Knut på Gamlem, svarte at Alv Knutsson, Knut Alvsson, Karl Knutsson og jomfru Karine hadde eid godset «fritt og ubeklaget». Ingen nevnte at Knut var dømt fredløs i 1502. Fra 1538 var Gjørvel ubestridt eier. Året etter, i 1539, ble det bestemt at landskylda bare kunne økes etter vedtak i en lagrette med bønder, og den steg derfor lite i tiårene som fulgte. Et vitnebrev fra 1539 forteller at fru Inger hadde låst opp kista med Alv Knutssons brev i Svartebrødreklosteret i Bergen og tatt de brevene hun ville ha. Inger druknet i Rovdefjorden på Sunnmøre i 1555, på vei til Bergen.

Samme år som Bud giftet Henrik 8. av England seg med Anne Boleyn og brøt med paven. I årene som fulgte tok kronen inn kirkegodset både i England og i Norge.

Personer: Ingerd Ottesdatter (fru Inger), Karine Alvsdatter, Gjørvel Fadersdatter (Sparre)

Kilder

DN 23/347; DN 2/1111; DN 9/691; DN 16/554; DN 9/710; DN 22/230; DN 16/540; DN 15/495; DN 2/1114; DN 22/354; DN 22/368; DN 22/394; DN 2/1125; DN 1/1092; SNL (Ingerd Ottesdatter, Vincens Lunge, Nils Lykke, Truid Ulfstand, Tre Rosor); prosjektnotatene «Giskebrevene 7», «Giskefolket i arkiver og kilder», «Slektsoversikt» og «Havner, seilaser og mat»; SNL (jekt, leidang, landskyld); Sørheim (Equinox); prosjektnotatene «Båtbygging, seil og leidang», «Fiske og fiskeredskap», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Giskegodset og produksjonen»; Ringvej, Et kongerike foran undergangen; Wærdahl 2019, Collegium Medievale 32; prosjektsiden «Makten i riket».