Tidslinje · Det siste hundreåret

Karl og Erik dør

1520

Torget i Stockholm, 8. november 1520. Fire dager etter kroningen lar Christian 2., konge av Danmark og Norge, motstanderne sine føre fram til halshogging. Blant dem er Erik Knutsson, sønn av riksråden Knut Alvsson og bror av Karl Knutsson, herren til Giske.

Stockholm lå på holmene der Mälaren møter Saltsjön, med slottet Tre Kronor på nordsiden av byholmen og torget like ved Storkyrkan. Det var Sveriges største by, og den kontrollerte innseilingen til Mälardalen. Christian 2. hadde erobret Sverige i krigen mot riksforstanderen Sten Sture den yngre, som var falt tidligere samme år, og 4. november ble han kronet i Storkyrkan av erkebiskop Gustav Trolle. Sten Sture var sønn av Svante Nilsson, som i 1504 hadde giftet seg med Knut Alvssons enke Mette Dyre. Om Mette var mor til Erik og Karl, er uvisst. Etter kroningsfestene ble motstanderne fra Sture-partiet arrestert og dømt som kjettere. Over åtti mennesker ble henrettet i det som senere ble kalt Stockholms blodbad. Tallet oppgis ulikt i kildene. Erik Knutsson var en av dem.

Samme år ble broren Karl Knutsson drept. Karl døde uten barn. Hvordan han døde, er lite belyst i kildene. Med de to brødrene døde mannslinja etter Knut Alvsson, atten år etter at faren ble drept under fritt leide, det vil si med løfte om trygg ferd, ved Oslo i 1502.

Brødrene hadde vokst opp i skyggen av dommen over faren, som var dømt fredløs i 1502. Godset var konfiskert, og familien var nødt til å finne tilbake til kongens gunst. Den 29. juli 1515 sluttet Karl forlik med riksråden Henrik Krummedike, og under Christian 2., som var blitt konge i Danmark og Norge i 1513, fikk han slektsgodset tilbake. I Sverige ble Christian konge først i 1520, og han holdt landet bare til 1521. Det var nesten ti år siden Giske kom under kronen. I august 1515 satt Karl i København og satte seglet sitt som vitne under en kvittering mellom danske og svenske adelsmenn, som gjaldt tretti mark for en hest. Brevet viser at han ferdedes i kretsene rundt hoffet.

I 1516 reiste han rundt for å samle bevis. Gamle menn i Aurskog på Romerike vitnet i februar at Mangefisket hadde ligget under Sudreim, slektas setegård i Sørum på Romerike, siden herr Sigurd Jonssons tid, riksforstanderen som eide Giske og Sudreim på 1400-tallet,, til det ble tatt fra gården da krigen begynte. I mai møtte tolv edsvorne lagrettemenn, bønder som dømte og vitnet på tinget, fra gårder rundt Ålesund, som Nørve, Vatne, Godøy, Haram og Blindheim, på Malnes og vitnet at Rud, Malnes og Rosvika hadde ligget under Giske så lenge de hadde hørt. Ingen hadde gjort krav på dem før Knut Alvsson ble drept. Når skriftlige brev manglet, var slike vitnemål fra de eldste i bygda det beviset loven godtok.

Den 29. juni 1516 byttet Karl jord med erkebiskop Erik Valkendorf i Nidaros, dagens Trondheim. Valkendorf var adelsmann fra Fyn, av en tysk innvandret slekt, og hadde vært kongens kansler i København fra 1494 og kansler for Christian mens han styrte Norge som visekonge fra 1506. I mars 1507 hadde han ført pennen da hertug Christian fikk utvalgte menn i Oslo til å godta ham som «fullmektig herre over Norges rike», etter Mona Ringvejs bok om Erik Valkendorf. I 1510 ble han erkebiskop. Kong Hans, Christians far, fikk ham valgt på tvers av domkapitlet, og Ringvej tolker valget som et forsøk på å bryte erkesetets makt innenfra. Byttet med Karl, sønn av kongens fiende, kom fem år etter at Valkendorf kom til Nidaros. Fem år etter byttet med Karl ble han selv drevet ut av landet etter strid med kongen om kirkens rettigheter, og han døde i Roma i 1522. Karl fikk Rørvika på Vigra og halve Gjuv på Godøya, to av naboøyene til Giske, og erkebiskopen fikk gårder i Trøndelag. Byttet viser hvordan Karl samlet godset rundt Giske. Giske er 2,67 kvadratkilometer, med myr i midten og åker, beite og sandstrender ut mot sjøen. Godøya med Storhornet ligger tett i vest, og Vigra og Valderøya ligger i nord og øst. Hovedleia gikk gjennom Giskesundet mellom Giske og Godøya, der Den norske los varsler om brå fallvinder fra fjellet ved sterk vind fra vest eller sør. Ingen kilde beskriver skog på øya, men den var trolig treløs. Kirken av marmor sto på sørkysten, der høvdingsetet hadde ligget i flere hundre år. Ved kirken er det funnet tykke dyrkingslag datert fra 1200 til 1410, så det ble dyrket korn i sanden ved setet gjennom hele middelalderen. Utmarka på ytre kyst var lynghei, brent jevnlig, beitet av sau hele året og slått for vinterfôr. Ingen kilde beskriver drifta på Giske særskilt, men det er sannsynlig at øya ble drevet slik.

Det som gjorde godset verdt å kjempe for, var fisken. Valkendorf hadde selv seilt til Vardøhus i Finnmark, trolig sommeren 1512, som den første erkebiskopen der på flere hundre år, og i en kort beskrivelse på latin kalte han tørrfisken så verdifull at den ble ført ut til nesten alle kristne folk. Skreien gyter utenfor Møre om vinteren, og landskylda, den årlige leia leilendingene betalte jordeieren, fra gårdene på Sunnmøre og i Romsdal ble betalt i tørrfisk. Langt nord, på yttersida av Senja i Troms, hørte fem gårder og en tredjedel av landvaren i Gryllefjord, Torsken og Øyfjord til Alv Knutssons del etter skiftet, arvedelingen, i 1490. Alv Knutsson var Knut Alvssons far. Landvaren var avgiften hver båt betalte grunneieren for å ro fiske fra et vær. Kildene viser at det i 1520 kostet ti «sperrer» fisk per båt å ro fra Torsken og Gryllefjord. Fisken ble tatt med handsnøre, juksa, fra åpne båter. Åttringen, med fire rom og fire eller fem mann, var en snørebåt på 1400-tallet, og den større fembøringen dukker først opp midt på 1500-tallet, etter Store norske leksikon. Linen kom til norskekysten senere. Torsken ble hengt hel som rundfisk eller splittet som rotskjær på hjeller av tre, og der hang den i om lag tre måneder til den hadde mistet om lag 70 prosent av vannet. Hjellene krevde trevirke. Island manglet tømmer til hjeller av norsk type, og i 1494 krevde Det tyske kontor, hansakjøpmennenes kontor på Bryggen i Bergen, at tørking på berg på Island og i Finnmark skulle opphøre. Fra været ble fisken ført med jekt sørover til Bergen, der de tyske kjøpmennene på Bryggen byttet den mot korn, mel og tøy. Kjøpmennene ga nordfarerne varer og utstyr på kreditt mot neste års fisk, nordfarergjelda. Fiskeren var dermed bundet til kjøpmannen gjennom gjelda og til jorddrotten gjennom landskyld og landvare, som skulle betales uansett fangst. Trolig rammet et dårlig år fiskeren først.

De siste brevene fra Karl er brev fra en soldat. I januar 1519 skrev han fra Halmstad, en by i Halland på dagens svenske vestkyst som da var dansk, til Henrik Krummedike at kongen hadde befalt ham å samle krigsfolket hos Krummedike i to netter, og ba om mat og øl, tolv eller seksten bukker å skyte hakebørser fra og fire eller seks sterke hester til å frakte børser og krutt. I mai 1519 skrev han fra Älvsborg, borgen ved munningen av Göta älv der Göteborg ligger i dag, der arbeidere skar torv til vollene, og ba Krummedike gripe to rømlinger som hadde tatt med seg herrens penger. Krummedike var mannen som hadde stått bak drapet på faren hans. Fire år etter forliket og sytten år etter drapet ba Karl ham om øl til kongens krigsfolk.

Etter 1520 gikk godset tilbake til kronen, og arvingene meldte seg fra tre land. Fru Inger Ottesdatter til Austrått på Ørlandet, ved innløpet til Trondheimsfjorden, satte seg trolig på Giske i 1521 eller 1522, med krav gjennom faren Otte Matsson, som hadde vært en av arvingene i skiftet i 1490. Kildene er uenige om året, og i 1523 ble hun anklaget for å sitte ulovlig der. Samme år ble Christian 2. avsatt og gikk i landflyktighet i Nederlandene, og Fredrik 1. ble konge. Fra Sverige krevde den svenske riksråden Ture Jönsson av Tre Rosor godset som Knut Alvssons slektning. Etter forhandlingsmøtet mellom Danmark og Sverige i Malmö i 1524 sendte han bud for å kreve inn landskylda fra Shetland og Orknøy. Bergen til Lerwick på Shetland er anslagsvis 195 nautiske mil, 28 til 39 timer over havet i god bør. I Bergen la Vincens Lunge, fru Ingers svigersønn og høvedsmann, kongens befalingsmann, på festningen Bergenhus, beslag på landskylda og holdt Giske med makt, skriver Ture i 1525. Året etter svarte Lunge at han ikke ville levere Giske før Sverige ga Viken, landskapet rundt Oslofjorden og sørover til Göta älv, tilbake til Norge, slik avtalen fra Malmö, Malmö-recessen, lovet. I stedet foreslo han at fru Inger kunne kjøpe godset.

På Giske gikk hverdagen videre under fogdene. Et vitnebrev fra 1523 forteller om en mann uten forstand som i Sigurd Jonssons tid hadde rømt til Giske og gitt sin part i en fiskehøl i Sunnylven, innerst i Storfjorden, mot kost livet ut. Han fikk klede til et par klær og døde sju uker etter. I januar 1529 klaget prost Niels Mogensen i Herøy, sørvest for Ålesund, til Olav Engelbrektsson, erkebiskop i Nidaros fra 1523, over at fru Ingers tjenere på Giske sang lutherske viser ved bordet og spottet prester. En av dem, Olav skriver, hadde kastet stridshammeren sin i ansiktet på presten Mattis i Ørskog ved Storfjorden. Fogden Rasmus skriver hadde vist prosten bort fra tinget og tatt folk til Giske for å presse penger av dem. Brevet viser at striden om den nye troen hadde nådd Sunnmøre åtte år før reformasjonen, da kongen innførte den lutherske kirkeordningen i Danmark og Norge i 1536 og 1537.

I oktober 1529 fikk erkebiskopen fullmakt til å verne Giske for jomfru Karine Alvsdatter, Knut Alvssons søster, og i mars 1530 ga hun ham selv full makt over fedrenegodset. Hun satt på Grefsheim på Hedmarken, ved Mjøsa, og beholdt Voss og Vossegodset etter moren. To måneder senere meldte den danske adelsmannen Nils Lykke, fru Ingers svigersønn, fra Fosen, halvøya nord for Trondheimsfjorden, at ti skip fra Bergen var kommet inn til Kråkvåg på Fosen-kysten om natten, og at fru Inger var kommet til Giske fredagen før på vei nordover. Giske var et arvegods med krav fra Trøndelag, Sverige og Danmark, og gården lå lavt ved Giskesundet der alle skipene på leia passerte.

Mens arvingene skrev brev, brente Martin Luther pavens bannbulle i Wittenberg i Tyskland i desember 1520. Kirkestriden som begynte der, skulle om få år avgjøre hvem som hadde makt over både Giske og resten av Norge.

Personer: Karl Knutsson

Kilder

DN 9/484; DN 4/1071; DN 2/1054; DN 1/1049; DN 9/496; DN 9/497; DN 15/196; DN 18/341; DN 9/568; DN 5/1056; DN 9/645; DN 2/1098; DN 8/631; prosjektnotatene «Giskegodset 1563», «Giskebrevene 7», «Fiskeværene og Giskegodset», «Slektsoversikt» og «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk»; NIKU Oppdragsrapport 168/2013; SNL (åttring, norsk fiskerihistorie); Helle 2019, AmS-Skrifter 27; prosjektnotatene «Fiske og fiskeredskap» og «Jordbruk i Norge 800 til 1650»; Ringvej, Et kongerike foran undergangen; Benedictow 1969, Historisk tidsskrift 48; prosjektsiden «Makten i riket».