Tidslinje · Det siste hundreåret
Knut Alvssons død
1502
Det er august 1502, og skipet til Henrik Krummedike, kong Hans' lensherre på Båhus, ligger ved Oslo, under borgen på Akershus. Knut Alvsson, herren til Giske går om bord for å forhandle. Han har løfte om fritt leide, trygt følge til og fra møtet, og han kommer ikke levende i land.
Akershus ligger på et nes innerst i Oslofjorden, med den lille bispebyen Oslo innenfor. Borgen var kongens viktigste festning i den østlige delen av riket, og den som holdt den, holdt veien inn til Romerike, Hedmarken ved Mjøsa og grensebygdene mot Sverige. Fem år før, i 1497, var Knut Alvsson selv høvedsmann der. Sommeren 1502 lå svennene hans igjen på borgen, nå mot kongen. I et brev 24. juli skriver Knut til den svenske stormannen Svante Nilsson Sture at Krummedike hadde kommet «marsjerende til Akershus og ville ta det igjen», at han ble slått tilbake, at mange av de skotske leiesoldatene hans falt, og at Knuts svenner tok tre skip fra ham. Krummedike lå da selv i havna på Marstrand, på kysten nord for dagens Göteborg.
Krummedikes skip kom altså sjøveien fra Bohuslän, kystlandet nord for Göteborg som da hørte til Norge. Fra Marstrand til Oslo er det anslagsvis 120 til 140 nautiske mil langs kysten og inn fjorden, et døgn eller to i god bør med de fartøyene som da var vanlige. August lå ennå innenfor seilingssesongen. Kongsspeilet, kjøpmannens lærebok fra 1200-tallet, råder til å seile om sommeren og holde seg unna havet om høsten.
Krigen ble ført med andre skip enn i Arnungenes tid. Gulatingsloven hadde en gang pålagt «Mørene», trolig Sunnmøre, å stille 16 leidangsskip med 25 sesser, bygd, utrustet og mannet av bøndene, med 80 til 100 mann om bord. Den bondeflåten fantes ikke lenger. Den siste kjente leidangsflåten, fire store skip mannet av lokale adelsmenn, ble slått sør for Bergen i 1429 av en tysk koggeflåte, som deretter plyndret byen. Svartedauden hadde svekket mannskapene og organisasjonen, og større skipstyper og krutt gjorde de gamle skipene foreldet. På 1400-tallet gikk leidangsskatten i krig til innleide skip med erfarne mannskap, etter Store norske leksikon. Brevene sier ikke hva slags skip Krummedike og Knuts svenner kjempet om sommeren 1502, men trolig var de innleide eller private fartøyer av den typen.
Knut var sønn av Alv Knutsson av Tre Rosor og Magnhild Oddsdatter til Finne på Voss. Rundt 1497 overtok han Giskegodset etter faren og Finnegodset etter moren. Han var en av de største godseierne i Norge, og han hadde like mye å miste i Sverige. Et arveskifte i gråbrødreklosteret i den svenske bispebyen Skara i januar 1500 viser at «Knut Alvsson i Giske» fikk gods i Östergötland, Halland, Västergötland, Närke og Uppland etter døtrene til kong Karl Knutsson. Selve Giske lå langt unna, en lav og nesten treløs øy ytterst i havgapet utenfor Borgund, kaupangen ved dagens Ålesund, på Sunnmøre. Der var det fogder som tok imot landskylda i tørrfisk fra leilendingene og sendte den videre til Bergen. Et brev fra rundt 1410 til 1420 viser rytmen i den driften. Eieren Magnus Magnusson skrev til gårdsfogden Ivar Jonsson på Giske, ba om penger og gull, forbød salg av malt, mel og smør, og minnet om at avgiftene skulle inn før våronna og bøtene før nordfarerne seilte.
Godset var stort, men leia var mindre verdt enn før. Svartedauden i 1349 og pestene som fulgte, hadde tømt gårder over hele landet. Av om lag 60 000 gårdsbruk i høymiddelalderen lå 36 000 til 37 000 øde på 1400-tallet, og ved inngangen til 1500-tallet var landskylda omtrent en firedel av nivået rundt 1350, etter Store norske leksikon. Folketallet var trolig litt under 200 000. Fiskerbønder fant det mer lønnsomt å fiske enn å dyrke korn, og tørrfisken kunne byttes mot korn i Bergen. Mye tyder på at ytre Sunnmøre derfor ble mindre rammet enn de indre fjordbygdene, men ingen kilde gir ødegårdstall for Sunnmøre. Leilendingene som betalte til Giske, tok skreien med handsnøre fra åpne båter om vinteren og drev gården resten av året. Kornet var det de manglet.
Kongen var Hans, konge av Danmark og Norge og fra 1497 også av Sverige. Han var 47 år gammel. Krigene om Sverige kostet penger, skattene var tunge, og flere steder reiste bøndene seg. Brevene viser hvor raskt forholdene snudde. Den 16. desember 1497 skrev Knut fra Akershus til Krummedike på Båhus, borgen ved Göta älv der Kungälv ligger i dag, at allmuen søndenfjells hadde gjort «et stort opprør», og foreslo at de to skulle møtes i Borgarsyssel, dagens Østfold, med «to hundre hester eller mer» og slå det ned sammen. Fire år senere var de fiender. Krummedike hadde arvet om lag 240 gårdsbruk og gårdparter i Norge i 1476 og samlet 178 til, mest i Båhuslen, etter Store norske leksikon. På kongens retterting i Konghelle ved Göta älv i 1498 var han kongens mann da bøndene som hadde drept Knuts fut Lasse Skjold, slapp med en mild dom. Etter Mona Ringvejs bok om Erik Valkendorf fikk Krummedike rett før jul samme år også det meste av Viken i len på livstid, mens Knut ikke fikk noe. Sommeren 1499 mistet Knut Akershus. Før han red over til Sverige, pantsatte han jord til erkebiskop Gaute for rede penger.
I august 1501 klaget kong Hans fra Stockholm over at de svenske stormennene Sten Sture, Svante Sture, den valgte biskopen i Linköping og Knut Alvsson sendte ham truende brev, og at Knut ville ha de danske fogdene i Norge avsatt. Kravet viser misnøyen blant norske stormenn over at len og embeter gikk til danske og tyske adelsmenn. Kong Hans hadde lovet noe annet. I Halmstadrecessen fra 1483, vilkårene det norske riksrådet satte da han ble valgt i Halmstad i Halland, sto det at lenene skulle gis til innfødte menn. Samme måned, i august 1501, gikk Knut i forbund med Sten Sture, Svante Nilsson og biskop Hemming Gadh i Sverige. I september sendte Knut kongen et oppsigelsesbrev, den formelle måten en adelsmann sa opp troskapen på før han gikk til krig. Kongen svarte straks fra Gotland. Han tok lenene fra Knut og ba fogdene legge beslag på arvegodset hans, og det var dette som satte Giskegodset i spill for flere tiår framover. I desember ba kongen Krummedike finne en lur bondekar som kunne bringe et oppdiktet brev til Knut og lytte etter nyheter fra Stockholm. Allerede 10. januar 1502 skrev han at riksrådet og lagmennene skulle dømme etter norsk lov i kronens krav mot Knuts gods. Brevet viser at kongen ville ha en dom på plass sju måneder før drapet.
Sommeren 1502 var krigen kommet til grenselandet ved Göta älv, elva som renner ut ved dagens Göteborg. Den unge prins Christian, 21 år gammel og senere kong Christian 2., beleiret Älvsborg, borgen ved elvemunningen, med ryttere, landsknekter, skotske leiesoldater og danske hoffmenn. Slottsfogden ga opp borgen. Knut skriver at allmuen i leiren ved Lerum, øst for dagens Göteborg, ble så vred at de slo i hjel Erik Eriksson Gyldenstjerne mens han var i Knuts varetekt. Kongen brente slottet og trakk seg til Båhus. Mellom gamle Lödöse, en by lenger opp langs Göta älv, og borgen lå det så mange døde ryttere, skriver Knut, at «det står en sterk stank av dem». Han avslutter med at nå var tiden inne til å lønne kongen for skaden han hadde gjort Norge og Sverige «med mord, ran og brann».
Så ble det avtalt et møte. Lagmann Herlog i Viken, landskapet rundt Oslofjorden, skriver 16. august at Knut skulle forhandle med riksrådet på «et fredlig møte», avtalt ved brev, fredagen etter Laurentiusdagen. Herlog hadde selv vært hos Krummedike i Oslo og fått løfte om hans vennskap, og han dro før møtet. Drapet blir vanligvis datert til 18. august. Sandberg skriver, med henvisning til Benedictow, at Knut ble drept om bord på Krummedikes skip. Kildene er uenige om han døde om bord eller på land, og om hvem som ga ordren. Ole Jørgen Benedictow gikk gjennom kildene i Historisk tidsskrift i 1970.
Åtte dager senere, fredag 26. august, var lagmennene i Oslo og Tunsberg, dagens Tønsberg, og to borgermestre samlet på torget i Oslo. Dommebrevet gjengir vilkårene for leidet: Knut skulle ikke komme med mer følge enn hundre mann, de som lå på borgen skulle bli der, og han skulle ikke samle allmuen. Krummedike og seks væpnere la fram det de kalte bevis for at Knut selv hadde brutt leidet. Han skulle ha ranet biskopen i Hamar i hans egen gård, holdt kongens mann Anders Amundsson tilbake, samlet bønder og ridd inn i byen med følge, og brukt «mange stygge ord» om kongen. Blant anklagerne var væpneren Knut Knutsson, som kongen året før hadde bedt Krummedike gi beskjed om hvordan han skulle forholde seg. Lagmennene tok til seg tre tylfter, 36 frelsesmenn. Det var det gamle, høytidelige tallet for en edsvoren dom i store saker. De dømte Knut og følget hans fredløse, utenfor lovens vern, med alt gods «løst og fast» under kongen. Drapsmennene ble dømt fri for skyld. Kongen skulle selv bestemme hva som skulle skje med liket. Knut fikk ingen kristen begravelse. Loven sa at en landsforræder ikke skulle begraves i kirkegården. Etter den danske historieskriveren Arild Huitfeldt lå liket over jorda på Akershus i tolv år, og en annen dansk krønike sier elleve. Store norske leksikon skriver at det etter tradisjonen ble vist fram i Knutstårnet. Ifølge Mona Ringvejs bok om Erik Valkendorf sto hodet på stake utenfor borgen. Historikeren Ole Jørgen Benedictow påpeker at dommene ble avsagt over en død mann, noe loven neppe ga rom for, og at retten ikke var satt med jevnbyrdige adelsmenn slik Halmstadrecessen krevde. Kongen lot derfor riksrådet felle en ny dom for landsforræderi senere. Den 29. juli 1515 sluttet Knuts sønn Karl Knutsson forlik med Krummedike og fikk farens gods tilbake. Omtrent samtidig ble Knut endelig lagt i viet jord, og Krummedike opprettet et alter i Mariakirken i Oslo der det skulle leses messer for Knuts sjel. Benedictow mener nettopp alteret, sammen med forliket, peker ut Krummedike som den hovedansvarlige.
Dommen kom etter drapet, og det var Krummedike som førte saken. At Knut brøt leidet først, er Krummedikes egen framstilling. To datoer står ved siden av hverandre: kongens brev om en dom over godset i januar, og dommen på torget i august.
Samme høst seilte Vasco da Gama på sin andre reise til India, og Europas handel med krydder begynte å gå andre veier enn før. I Norge handlet striden om jord og fisk. Godset ble delt opp. Erkebiskop Gaute i Nidaros, dagens Trondheim, hadde Bjørøya i Namdalen, nord i Trøndelag, i pant av Knut for 200 mark, og i 1505 lot kongen pantet gå til domkirken. Året etter gikk Bjarkøy, det gamle setet nord i Troms, samme vei. I 1504 lovet kong Hans Knuts barn i København at de skulle få farens og morens gods igjen. Etter et nytt riksrådsmøte i Kalmar i Sør-Sverige i 1505 ble løftet trukket tilbake, og senest våren 1506 lå Giske under kronen. Godset ble nå styrt av kongens fogder. Knuts enke, Mette Dyre, giftet seg i 1504 med Svante Nilsson, som samme år var blitt riksforstander i Sverige. Kongens fiende i Stockholm var dermed gift med enken etter herren til Giske. Mette var ingen stille enke. Historikeren Randi Bjørshol Wærdahl viser at hun etter Knuts død sendte bud til Norge for å få menn til å reise seg, og at hun i 1515, etter Svantes død, kapret et av stesønnens skip sammen med nevøene sine, med kongens godkjenning.
Personer: Knut Alvsson
Kilder
DN 2/997; DN 8/451, 8/452, 8/456, 8/458, 8/461; DN 15/130; DN 12/269; DN 1/1015; DN 1/1019; SDHK 34159 (1500); Benedictow, «Drapet på Knut Alvsson og dommene over ham», Historisk tidsskrift 48, 1969, s. 181 til 219; Sandberg (utg.), Gørvel Fadersdatters regnskap 1563 (1986); prosjektnotatene «Giskebrevene 6», «Giskegodset 1563» og «Havner, seilaser og mat»; DN 14/37; Gulatingsloven, utgjerdsbolken kap. 22; SNL (leidang, ødegård, landskyld, Norges forsvar før 1600); prosjektnotatene «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Fiske og fiskeredskap».