Tidslinje · Kongens svigerfamilie

Magnus Berrføtts fall i Ulster

1103

Den 24. august 1103 går kong Magnus Berrføtt, konge fra 1093, i land på kysten av Ulster, den nordøstlige delen av Irland, med en del av hæren. Han venter på krøtter han er lovet til flåten. Fra krattet kommer irske krigere. Kongens mann Torgrim Skinnhue kaster skjoldet på ryggen og løper til skipene. Vidkunn Jonsson fra Bjarkøy i Troms, av slekta fra Giske, blir stående.

Bjarkøy er ei øy nord for Harstad i Sør-Troms, langt nord i Hålogaland, som var det gamle navnet på Nord-Norge, og var setet til en av de mektigste ættene i nord. Tore Hund, som kjempet mot kong Olav den hellige i slaget på Stiklestad i Verdal i Trøndelag i 1030, hadde bodd der. Rikdommen kom fra fisk, pels og skatten fra samene, og fra ferder til Bjarmeland ved Kvitsjøen i Nord-Russland. Allerede rundt 890 fortalte Ottar fra Hålogaland kong Alfred i England at samene betalte skatt i blant annet skipsreip av hval- og selskinn, og at hvalrosshud var svært god til skipsreip. Ottar sa også at man knapt kunne seile fra Hålogaland til Skiringssal i Vestfold på en måned, med nattleir og god bør hver dag. Alle varene fra nord måtte forbi Hustadvika, Breisundet ved Giske og Stad på veien sørover, og det er nærliggende å se det slik at ætta på Giske og ætta på Bjarkøy satt ved hver sin ende av den samme leia. Skreien kom inn til Lofoten om vinteren, og den ble tatt med handsnøre fra åpne båter og tørket på hjeller av tre. Tørrfisken fra nord var allerede en handelsvare; Store norske leksikon daterer eksporten til England fra rundt 1100-tallet, og noen år etter Ulster påla Magnus' sønn kong Øystein og brødrene hans hver mann som fisket i Vågan i Lofoten, å gi kongen fem fisk. Heimskringla forteller at Øystein også lot bygge fiskebuer og en kirke i Vågan, mens Store norske leksikon bare nevner kirken. Vidkunn var sønn av Jon Arnesson, som hadde giftet seg til Bjarkøy med Ranveig Sigurdsdatter, og sønnesønn av Arne Arnesson, en av brødrene fra Giske. Etter Store norske leksikon og bygdeboka Borgund og Giske, bind I, var Ranveig sønnedatter av Tore Hund. Andre gjør faren hennes til Tore Hunds bror.

Magnus Berrføtt var rundt tretti år og hadde vært konge i ti år. Han var sønn av kong Olav Kyrre, konge 1067 til 1093, og sønnesønn av Tora Torbergsdatter fra Giske, så kongen Vidkunn fulgte, hadde selv en farmor fra Giske. Snorre kaller Tora dronning, Store norske leksikon mener hun trolig var frille, en ugift medhustru. Magnus ville vinne makt i vest. I 1098 hadde han lagt Orknøy nord for Skottland, Suderøyene, som i dag heter Hebridene, og Man i Irskesjøen under seg, og han hadde gjort sønnen Sigurd til konge over øyene. I 1102 kom han tilbake og inngikk forbund med Muirchertach Ua Briain, kongen av Munster i Sør-Irland. Sigurd, som var rundt tretten år, ble gift med Muirchertachs datter. Sagaen forteller at Magnus ble i Irland over vinteren. Irland var et land av mange småkonger, og Dublin var vikingenes gamle handelsby. Ulster i nordøst var et grønt, kupert land der rikdom ble målt i storfe.

Vestferden gikk over havet til Orknøy, samme vei som kong Harald Hardrådes flåte hadde seilt 36 år tidligere, på vei mot England i 1066. Fra Bergen til Kirkwall på Orknøy er det anslagsvis 500 kilometer, rundt to døgn i god bør. Videre sørover måtte flåten forbi Pentland Firth, sundet mellom Orknøy og det skotske fastlandet, der tidevannsstrømmen kan gå med opptil tolv knop, og inn mellom Suderøyene. En flåte som lå lenge i fremmed land, trengte mat. Flåten var en leidang, bygd på bøndenes plikt til å stille skip, folk og mat til kongen. Gulatingsloven, den gamle loven for Vestlandet, gir et matløst leidangsmannskap rett til å slakte to naut hos en bonde mot fast betaling, og krøttene Magnus ventet på i Ulster, skulle trolig proviantere flåten før hjemreisen. Ingen kilde sier det direkte. Gulatingsloven regner to måneder som vanlig leidangstid og forbyr å holde flåten ute lenger enn at det er en halv månedsmat igjen. Magnus ble i vest over vinteren, langt ut over det loven regnet med, og flåten måtte trolig leve av det den kunne kjøpe, kreve eller ta i land.

Kongen falt i bakholdet. Snorre lar ham før slaget si ordene «Til frægðar skal konung hafa, en ekki til langlífis»: en konge er til for æren og har ikke krav på et langt liv. Snorre forteller også at Magnus før han døde nevnte at han hadde gjort Vidkunns bror Sigurd Hund fredløs. Vidkunn kjempet videre til kongen var falt. Han fikk tre sår, og han tok med seg kongens merke og sverdet Leggbit tilbake til skipene. Å redde fanen og kongens sverd var en ære. Å flykte fra kongen var en skam. Torgrim Skinnhue og Vidkunn Jonsson sto i samme bakhold.

Kongens død er nevnt i irske annaler, mens fortellingen om Vidkunn står i sagaene. Stedet der Magnus falt, er etter tradisjonen nær Downpatrick i dagens Nord-Irland. Bygdeboka sier at merket hadde en løve, men lesningen er usikker, og løven i det norske kongevåpenet er først kjent fra 1200-tallet. Mer enn to hundre år senere førte Vidkunns etterkommer, Erling Vidkunsson, som styrte riket som drottsete for den unge kong Magnus Eriksson fra 1323, en løve i seglet sitt, og det seglet er forbildet for Giske-løva i kommunevåpenet til Giske kommune. Leddene i Bjarkøyætta fra rundt 1140 til 1250 er omdiskutert.

Etter Magnus' fall ble sønnene hans Øystein, Sigurd og Olav konger sammen. I England var Henrik 1. konge, og korsfarerstatene i Levanten, ved østkysten av Middelhavet, ble bygd ut. Vidkunn ble en av de ledende mennene i nord og var senere fosterfar for Magnus Blinde, senere konge og sønn av Sigurd Jorsalfare, den samme Sigurd som var blitt gift i Irland.

Bygdeboka Borgund og Giske ser et mønster i det som skjedde: Magnus behandlet Arnungene, høvdingslekta fra Giske som både Vidkunn og Tora stammet fra, urettferdig, og likevel var det Arnunger som satte livet inn for ham. Samme år som Vidkunn kjempet ved kongens side i Ulster, døde Skofte Ågmundsson, høvdingen på Giske, i Roma på korsferd mot Jerusalem, etter å ha reist ut av landet for å slippe unna den samme kongen.

Personer: Vidkunn Jonsson

Kilder

Snorre, Magnus Berrføtts saga; Annals of Ulster; Ottars beretning; Gulatingsloven, utgjerdsbolken kap. 8 og 9; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; Store norske leksikon (norsk fiskerihistorie, lofotfisket, Øystein 1. Magnusson); Vikingeskibsmuseet; prosjektnotatene «Slektsoversikt, rettet», «Båtbygging, seil og leidang» og «Fiske og fiskeredskap»; prosjektrapporten «Havner, seilaser og mat, kontrollert»; prosjektrapporten «Funn i Møre og verden»; prosjektsidene «Slektsbånd» og «Makten i riket».