Tidslinje · Slekta blir lendmenn

Marmorkirken på Giske

ca. 1130 til 1170

Under det venstre vinduet på sørveggen av Giske kirke, på øya Giske, mangler pussen på en liten flekk. Der ser man hva kirken er bygd av: hugget marmor. Den 9. juni 2021 tok geologer seks prøver av marmoren på Giske, og svaret kom fem år senere.

Giske er en lav sandøy på 2,67 kvadratkilometer, omtrent to og en halv kilometer på hver led. Det høyeste punktet, Ørnebakken, ligger 23 til 26 meter over havet, og kildene oppgir høyden ulikt. Midt på øya ligger myr. Nærmere sjøen ligger dyrket mark og beite, og sandstrender går nesten rundt hele øya. Ingen kilde beskriver skog på Giske, og øya var trolig treløs også på 1100-tallet, med lynghei og beite slik ellers på ytre kyst. Over sundet i vest reiser Godøya seg til 497 meter. Kirken står på sørkysten, ved landingsplassen. Giske har ingen skjermet havn, og NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning, mener at skipene ble lagt til eller trukket opp på stranda nedenfor kirken. Like ved kirken har arkeologene funnet en utpløyd gravhaug på rundt ni meter, et felt med kokegroper datert 540 til 680, dyrkingslag fra 650 til 760 og 680 til 870, dyrebein datert 660 til 880 og en ovn for selolje der den nedre delen er datert 900 til 1020, før eller samtidig med at høvdingslekta Arnungene etter sagaene kom til Giske. Om lag 500 meter øst for kirken, på stedet rapporten fra Universitetet i Bergen (UiB) fra 2011 kaller Røysane, ga en dobbeltgrav fra vikingtiden en sølvring, en skålvekt, en spydspiss og to skålspenner. Skålvekten viser at sølv ble handlet etter vekt på øya. Eldre tekster kaller stedet Reinabakken, og det er usikkert om navnene gjelder samme sted. På sørsiden av øya lå også gravhaugen Mjeltehaugen med graver fra bronsealderen og helleristninger av skip. Mye tyder på at samme del av øya ble brukt av de mektige i over tusen år, og det er nærliggende å tro at de første kristne høvdingene la kirken ved de gamle gravene med vilje. Arnungene kan ha bygd videre på et eldre sete, eller de kan ha vært nykommere som la setet ved et gammelt gravsted for å låne verdighet fra det. Kontinuitet i bruken av stedet er påvist. Kontinuitet i slekt er ikke påvist og kan ikke påvises arkeologisk.

Hovedleden langs kysten går gjennom Giskesundet mellom Giske og Godøya. Ytre Sunnmøre ligger mellom de to farligste havstykkene på kysten, Stad i sør og Hustadvika i nord, og skip mellom Bergen og Trøndelag måtte forbi Giske. Om lag ti kilometer mot sørøst lå handelsstedet Borgund kaupang ved Katavågen, øst for dagens Ålesund sentrum, nevnt første gang i forbindelse med hendelsene etter slaget ved Bokn i Rogaland i 1027 eller 1028, der stormannen Erling Skjalgsson falt. Utgravingene der har gitt rundt 45 000 gjenstander etter UiB-prosjektet, mens Walker og medforfattere i 2025 oppgir 51 000. Den eldste høna fra Borgund er datert 887 til 986, og arkeologen Gitte Hansen mener stedet må ha eksistert alt mot slutten av 900-tallet, med størst aktivitet på 1200-tallet. Kaupangen vokste altså fram i samme generasjon som Arnungene etter sagaene kom til Giske. I kaupangen sto tre eller fire marmorkirker. Langs leia gikk tørrfisken sørover, og Store norske leksikon (SNL) daterer eksporten av tørket fisk til England til rundt 1100-tallet. Fisket var et vinterfiske som lot seg kombinere med jordbruket. Sommeren var tiden for seilas, slått og bygging.

Fisket fulgte skreien, gytetorsken som kom inn til kysten om vinteren. I Borgundfjorden, mellom Ålesund og øya Sula, gikk vårtorskefisket etter senere kilder fra kyndelsmess 2. februar til marimess i slutten av mars. Arkeologen Sørheim mener at fisket der ble kommersielt nettopp på 1100-tallet, da nye bosettinger vokste fram ytterst på kysten nær fiskefeltene, og han regner Borgundfjordfisket som like viktig som Lofotfisket senere ble, fordi fisken ble tørket nærmere Bergen. Det er en faglig vurdering. Handelen kan være eldre: fem torskebein fra Haithabu, vikingtidens handelsby i dagens Nord-Tyskland, datert 800 til 1066, har genetisk signatur fra skreien som gyter utenfor Lofoten, men prøven er for liten til å avgjøre om fisken var handelsvare eller reiseproviant. Fiskerne brukte handsnøre, på Sunnmøre kalt dypsagn, fra åpne robåter, ett snøre per mann. Linen kom til Møre først flere hundre år senere. Torsken ble hengt på hjeller av tre og tørket i vind og kulde, og også hjellene på den treløse øya måtte sannsynligvis bygges av tømmer fra fjordene. Kirken fulgte fisket. Et pavebrev fra 1161 til 1172 tillot sildefiske på søn- og helligdager når silda gikk under land, og kirken tok tiende, en tidel, av fangsten.

På selve øya var gården et blandingsbruk med korn, fe og utmark. Ved kirken er det funnet dyrkingslag fra merovingertid og vikingtid, og pollen viser at bygg ble dyrket på Giske alt i yngre steinalder. Sandjorda var lett å arbeide, men næringsfattig og utsatt for sandflukt. Åkeren ble trolig ripet opp med arden, et redskap med symmetrisk skjær som kaster jorda til begge sider. Vannkvernene kom i bruk først på 1200-tallet, og kornet på Giske ble derfor trolig malt på håndkvern. Utmarka på ytre kyst var lynghei, brent jevnlig, beitet av sau hele året og slått for vinterfôr, og tang og tare ble brukt til fôr og gjødsel. Ingen kilde beskriver drifta på Giske særskilt, så bildet bygger på det som er kjent fra kysten ellers. Hvem som gjorde arbeidet, var i endring. Frostatingsloven, den gamle loven for Trøndelag, nevner en gård med tolv kyr, to hester og tre treller som bot til en mann som var blindet, og SNL tolker det slik at et par treller var vanlig på gode gårder i vikingtiden. På 1100-tallet var trelldommen på vei ut, og mellom 1000- og 1200-tallet gikk flertallet av bøndene over fra å være selveiere til å bli leilendinger, rettslig frie folk som leide jorda. Før 1350 kan landskylda, den årlige leia til jordeieren, ha vært om lag en sjettedel av avlingen, men det er et anslag. Korn var den knappeste varen ute ved havet. Nils Hybel har i nordeuropeiske annaler funnet fem store hungersnøder på 1100-tallet, mot to på 1000-tallet, og i uår ble det bakt barkebrød av tørket og malt innerbark blandet med litt mel.

Når kirken ble bygd, sier ingen samtidig kilde, og dateringene spriker. Øystein Ekroll gir ca. 1130 i Store norske leksikon, SNL-artikkelen om øya gir 1130 til 1140, og en rapport fra Bergen Museum fra 2012 gir ca. 1170. Nicolaysen skrev i 1862 bare «trolig eldre enn 1200». Isotopstudien fra 2026 plasserer kirken generelt på 1100-tallet. Ca. 1130 er best forankret i faglitteraturen. Det året døde kong Sigurd Jorsalfare, konge siden 1103, og borgerkrigstiden begynte da sønnen Magnus og Harald Gille, som sa han var Sigurds halvbror, skulle dele riket. Fem år senere ble Magnus blindet av Harald Gille. Gjelder den sene dateringen, ble kirken reist mens stormannen Erling Skakke styrte for sønnen Magnus Erlingsson, den første kongen som ble kronet i Norge. Mellom de to dateringene ble erkesetet i Nidaros, dagens Trondheim, opprettet i 1152 eller 1153, og Sunnmøre ble trolig da lagt under erkebiskopen. Ute i Europa reiste kirker og katedraler seg i romansk stil, og i 1147 gikk det andre korstoget. For Giske var det da gått rundt 150 år siden Arnungene etter sagaene kom til Giske, og rundt hundre år siden kong Olav den hellige falt på Stiklestad i 1030. Fra kirken ble bygd og til i dag er det omtrent 30 generasjoner, regnet som et anslag.

Hvem som bygde, er ukjent. To navn er foreslått: Pål Skoftesson, høvding på Giske etter faren Skofte, som en tekst fra Nordmøre museum knytter til årstallet 1135, og sønnen Nikolas Kuvung. Ingen av forslagene har belegg i kildene, og byggherren avhenger av hvilken datering som stemmer. Det eldste skriftlige vitnesbyrdet om opphavet kom over 200 år senere. I 1345 skrev pave Klemens 6. at kapellet på Giske var viet jomfru Maria, Johannes evangelisten og Nikolas bekjenneren, og at forfedrene til ridderen Erling Vidkunsson, som da var herre over slektsgodset, «fundasse et construxisse dicuntur», sies å ha grunnlagt og bygd det. Paven gjengir det han er fortalt, og brevet sier ikke når. Nikolas var helgenbiskopen, sjøfolkenes helgen. Utenfor korets sørvegg ligger en liggestein av marmor formet som et likkistelokk, med en reist stein i hver ende. SNL mener byggherren ble gravlagt der, og den eneste parallellen i Norge står ved Stødle kirke i Sunnhordland, gårdskirken til Erling Skakke. Presten og naturforskeren Hans Strøm så minnet på 1760-tallet og kalte det «Skiøn Valborgs Grav», etter en tradisjon han selv mente var «af liden Troeværdighed». Graven var gravd opp «af Nysgierrighed» noen år før, og tre til fire alen nede lå ei kiste satt sammen av seks steiner. På liggesteinen sto en linje med runer, nesten utslitt. Runedatabasen har en gravhelle fra Giske, N 440, med bare noen få lesbare tegn og ingen tolkning. Det er foreslått at Nikolas Kuvung ligger i graven, og kildene er uenige om hvem det er. Opplysninger om en kirke på Giske fra 1070 eller en eldre steinkirke fra 1030 har ingen kjent kildeforankring og hører til tradisjonen.

Marmoren har derimot fått et svar. Tom Heldal, Per Storemyr og fire medforfattere publiserte i juli 2026 en studie i Boletín Geológico y Minero der steinen i Giske kirke og kirkene i Borgund er sammenlignet med 12 marmorforekomster på Sunnmøre. Marmoren fra de ulike bruddene er for lik til å skilles med øyet, så de brukte isotoper av karbon, oksygen og strontium. Konklusjonen for Giske lyder: «we consider it likely that the Magerholm quarry could have been the source for all Giske samples». Magerholm ligger ved Storfjorden, øst for Ålesund. Borgund fikk det meste av sin marmor fra Humla, bare om lag fire kilometer unna. Skipene til Giske seilte altså forbi Humla og Blindheim på det samme marmordraget og hentet stein anslagsvis 25 kilometer borte. Det tyder på at byggherren på Giske organiserte sin egen steinforsyning, uavhengig av kaupangen, selv om ingen kilde sier det direkte. Han kan ha manglet tilgang til Humla, eid Magerholm, eller funnet bedre stein der. Hvem som eide bruddene på 1100-tallet, er ukjent. Et brev fra 19. april 1344 viser at Ogmund Eiriksson ga øya Humla, 15 månedsmatsbol i Peterskirkens sokn i Borgund, til Erling Vidkunsson mot kost på Giske livet ut (DN 5/171). Det er svært trolig samme Humla, og i så fall eide slekta på Giske fra 1344 bruddet som Borgundkirkene var bygd av. Påstanden i en kirkefolder om marmor «fra Norge og Italia» har ingen faglig støtte.

Ingen kilde beskriver frakten, og tallene som følger, er anslag. Det mest sannsynlige skipet er en vestnorsk knarr. Norske funn viser at slike skip fraktet stein. Klåstadskipet, en knarr fra 998 på anslagsvis 20 til 22 meter, ble funnet ved Larvik med en last av brynestein fra Eidsborg i Telemark. Et lasteskip av vestnorsk bygg er Skuldelev 1, bygd i Sognefjorden rundt 1030 og funnet i Roskildefjorden i Danmark, 15,8 meter langt og 4,8 meter bredt, med seks til åtte mann. Den danske kopien Ottar tar rundt 20 tonn last, går om lag 10 knop under seil og bare halvannen knop på årene. Sjøveien fra Magerholm ut fjorden, gjennom Borgundfjorden og forbi kaupangen til Giske er anslagsvis 25 kilometer, eller 13 til 14 nautiske mil. Med bør hele veien kunne en lastet knarr klare turen på tre og en halv til fem timer. Ruten svinger fra vest mot nordvest, og løyet vinden, tok roingen 11 til 15 timer. En rundtur med lasting, lossing og venting på vær tok anslagsvis tre til fire dager. Målene på kvadrene i Giske er ikke publisert. Etter steinene i marmorkirken i Gildeskål i Nordland, sør for Bodø, veide en vanlig kvader rundt et halvt tonn og de største ett til to tonn, og fra bruddet måtte det trolig fraktes 450 til 550 tonn råblokker til ytterskallet alene. Det gir 23 til 28 knarrlaster. Uten havn ble steinen trolig lastet og losset fra strand eller berg ved fjære sjø, med stokker, ruller og skråplan. Om bord levde mannskapet av det Vikingeskibsmuseet etter sagaene oppsummerer som vanlig sjøkost: grøt, mel, tørket fisk, smør og brød, med vann å drikke.

Seilasen fulgte året. Kongsspeilet, skrevet i Norge rundt 1250, råder kjøpmannen til å gjøre skipet klart «at the beginning of summer» og å holde seg unna havet om høsten. Med norrøn tidsregning betyr det sommerhalvåret fra sommermål i midten av april til vinternetter i andre halvdel av oktober. Kalkmørtel tåler ikke frost før den har herdet, og det er sannsynlig at murarbeidet på Sunnmøre derfor ble gjort fra omtrent mai til september. Om vinteren kunne folk bryte og hugge stein, mens fisket tok mennene ut på havet. Med slått og fiske regnet inn klarte én knarr anslagsvis 25 til 30 rundturer i en god sommer og 15 til 20 i en dårlig. Kvadrene tok da én eller to sesonger.

Skipet var selv et stort verk. Skuldelev 1 var bygd av tykke furubord, og dendrokronologien viser at tømmeret kom fra Sognefjorden. Storskipet fra Bryggen i Bergen, bygd av furu som ble felt vinteren 1187/88 og trolig hogd i Sogn, viser at det samme virket var i bruk noen tiår etter at marmorkirken ble reist. Furu fra vestlandsfjordene var hovedvirket i skipene på Vestlandet, mens eik dominerte i Danmark og Irland og i gravskipene fra Vestfold. Kjøl og stevner ble satt først, bordene ble kløyvd av lange, rette stammer og klinket med jernnagler, og overlappene ble tettet med tjære og ull. Den danske kopien Ottar ble bygd av åtte båtbyggere i 1999 og 2000. Regnskapet for en annen dansk kopi, Roar Ege, viser at bare om lag fem prosent av råtømmeret endte i skroget, fordi bare rette, kvistfrie trær kunne brukes. Skuldelev 1 hadde et ullseil på om lag 90 kvadratmeter, like stort som seilet Saga Oseberg fikk i Tønsberg i 2012, vevd av ull fra sauer i Vestfold. Anslagene for hvor mye ull og arbeid et slikt seil krevde, spriker mye, men alle tilsvarer flere gårders saueflokk i ett år og ett til flere års arbeid ved veven, oftest regnet som kvinners arbeid. Sjøfartsmuseet i Museum Vest regner seilet som like verdifullt som skipet. Et skrog holdt anslagsvis 20 til 30 år, og på Roar Ege måtte naglene byttes om lag hvert 15. år fordi rusten sprengte bordene. Kongsspeilet råder til å tjære skipet om høsten og la det stå over vinteren med tjæra. Trolig måtte en storgård som Giske bygge eller skaffe nytt skip om lag én gang per generasjon, og skipsvirket måtte hentes fra de indre fjordene gjennom eget gods, kongens skoger eller bytte.

Gulatingsloven, som trolig ble skrevet ned mellom slutten av 1000-tallet og midten av 1100-tallet, gjorde skipene til en bondeplikt. Leidangen var bøndenes plikt til å stille skip, folk og mat til kongens flåte. Etter utgjerdsbolken skulle hver skipreide, et distrikt langs kysten, bygge, utruste og bemanne ett leidangsskip, og «Mørene», trolig Sunnmøre, skulle stille 16 skip av den store typen med 25 sesser, roerbenker. Med to årer per sesse og to mann per åre gir SNLs mannskapstall 80 til 100 mann per skip, og ved fullt utbud anslagsvis 1300 til 1600 mann fra Sunnmøre. Regnestykket er et anslag. Bøndene skulle bygge naustet sammen, og den som ikke gjorde sin del, bøtte 3 mark til kongen. Seilet skulle sys av bøndene innen styremannens frist, med bot for hver alen som manglet, og når skipet var kommet hjem, skulle seilet oppbevares i kirken. På Giske lå kirken og landingsplassen ved siden av hverandre, så et leidangsseil i kirken og et skip i naust ved stranda nedenfor passer med det arkeologien har funnet. Det er en mulig tolkning, og ingen kilde sier at et sunnmørsk leidangsskip sto på Giske.

Norge hadde ingen egen tradisjon for steinbygging på 1000- og 1100-tallet. En steinkirke krevde steinbrytere, steinhoggere, murere, kalkbrennere og kalkleskere, og egne smeder til verktøyet. På Vestlandet peker kildene mot England. Kirken på Selja, klosterøya ved Stad, ble trolig bygd med «engelske handverkarar», og i Stavanger var den første generasjonen håndverkere trolig også engelske. SNL knytter kvadermuren og den attiske sokkelen på Giske til kirkene i Bergen. Fagfolkene på Giske kan ha kommet fra et engelskpåvirket miljø på Vestlandet, kanskje via Bergen. Bæring, roing og graving kunne gjøres av folk fra gården og leilendingene. Ingen norsk kilde nevner treller i kirkebygging, og trelldommen var på vei ut. Kalken ble trolig brent av marmor fra samme drag, og skjellsanden på Giske egnet seg i mørtelen. Anslagsvis trengte kirken rundt 24 tonn brent kalk. Ingen middelaldersk kalkovn er funnet på Sunnmøre. Arbeidet er anslått til 20 til 40 årsverk og 3 til 10 byggesesonger, og omregnet etter Morten Stiges tall for Værnes kirke i Stjørdal kan det ha kostet i størrelsesorden 55 til 130 mark sølv. Til sammenligning betalte Erling Vidkunsson 30 mark brent sølv for gården Bleike i Asker i 1327, nesten 200 år senere. Tallene viser bare størrelsesorden.

Kirken som sto ferdig, var liten. Skipet måler ca. 12,3 ganger 8,8 meter og koret ca. 7,6 ganger 6,2 meter. Hele ytterlivet er murt av marmorkvader, med en kjerne av trolig mest bruddstein. Over sørportalen viser et tympanon Guds lam med korset. Koret har ingen portal fra middelalderen, og Ekroll forklarer det med at presten hørte til husholdningen. Gulatingsloven skiller mellom herredskirker, som bøndene bygde sammen, og høgendeskirker, som én mann bygde, «enten lendmann eller bonde». Falt en slik kirke, hadde byggherren en frist til å sette den i stand, ellers gikk jorda til kongen. Ved vigslingen hadde biskopen krav på kost og losji for seg og 15 mann i tre netter. Giske passer som høgendeskirke og privat gårdskapell for lendmannsslekta, slekta av kongens fremste menn i distriktet, men ingen kilde sier at kirken var det. Pavebrevet fra 1345 kaller den «capella», og forskere setter den ved siden av de private kapellene på Austrått i Ørland i Trøndelag og andre adelsseter. Den første omtalen i et norsk brev står i testamentet til Bjarne Erlingsson, herren på Giske og Bjarkøy, fra 1308 eller 1309, der Giske kirke får 12 månedsmatsbol i Skodje, øst for Ålesund. Kirken står fremdeles ved stranda på Giske. Navnet på mannen som lot den bygge, finnes ikke i noen kilde.

Kilder

Heldal m.fl. 2026, Boletín Geológico y Minero; Ekroll, Stige og Havran 2000, Kirker i Norge 1; SNL, «Giske kirke» og «Giske (øy)»; Hatling 2012; NIKU Oppdragsrapport 168/2013; Strøm 1766; Gulatingsloven, utgjerdsbolken kap. 11, 14 og 22; Frostatingsloven; Kongsspeilet; SNL, Klåstadskipet; Christensen 2002, Deutsches Schiffahrtsarchiv 25 (Bryggen-skipet); Stiftelsen Nytt Osebergskip (Saga Oseberg); Vikingeskibsmuseet (Ottar, Skuldelev 1); EXARC Journal (Roar Ege); Sjøfartsmuseum Museum Vest; SNL, «trell», «ard», «kvern», «lynghei», «leidang» og «barkebrød»; Hybel, Historisk Tidsskrift (DK); Sørheim; Star m.fl. 2017; pavebrev 1161 til 1172 (Regesta Norvegica I nr. 143); DN 1/294, DN 5/171, DN 15/1, DN 1/190; prosjektnotatene «Slik ble Giske kirke bygd», «Steinfrakten til Giske», «Giske kirke: marmorkapellet, slekta og arkivene», «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk», «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Fiske og fiskeredskap»; rapporten «Havner, seilaser og mat» (kontrollert); UiB, Giske 2011; Walker m.fl. 2025; Hansen (Borgund kaupang); prosjektrapporten «Funn i Møre og verden».