Tidslinje · Det siste hundreåret
Regnskapet fra Giske
1563
I 1563 sitter gardsfuten, godsets forvalter, på Giske og fører regnskap for fru Gjørvel Fadersdatter, som eier Giskegodset. Han noterer at det er solgt 493 våger tørrfisk i Bergen det året, anslagsvis 8,9 tonn. Det er det fyldigste bildet vi har av godset i drift.
Giske er en lav øy på 2,67 kvadratkilometer, omtrent to og en halv kilometer på hver led. Det høyeste punktet, Ørnebakken, ligger 23 til 26 meter over havet, alt etter hvilken kilde man følger. Undergrunnen er fin sand. Midt på øya ligger myr, og nærmere sjøen dyrka mark og beite, med sandstrender nesten rundt hele øya. Mot vest reiser Godøya seg med Storhornet på 497 meter. Ingen kilde beskriver skog på Giske, og øya var trolig treløs. Tømmeret måtte komme fra sagene i fjordene. Utmarka var lynghei, et landskap skapt av mennesker, som ble brent jevnlig, beitet av sau hele året og slått for vinterfôr, med tang og tare til fôr og gjødsel. Ingen kilde beskriver drifta på Giske særskilt, men det er sannsynlig at øya ble drevet slik. Det er dokumentert at det ble dyrket korn ved høvdingsetet gjennom hele middelalderen, men sanden er næringsfattig, og regnskapet fra 1563 viser at kornet ikke strakk til. Borgund, den gamle kaupangen ved Katavågen, lå om lag ti kilometer sørøst og nevnes for siste gang i 1570.
Regnskapet er skrevet med én hånd i gotisk kursiv på 24 av 30 folioark, renskrevet etter en kladd. Arkene ble aldri bundet. Overskriften sier at det gjelder herr «Laffue Brade till Krogholm» og hans hustru fru «Giøruell Fadersdotthir», og godset hennes nordenfjells i Norge, «Som er boude Giedske Oc Giedske godtz». Utgiveren, Per-Øivind Sandberg, mener et slikt eksemplar ble sendt hvert år til «mynn herre i Københafn». Skriveren var trolig Jens Skriver, som en dom fra 1578 kaller gardsfut på Giske i 1565. Originalen ligger i Rigsarkivet i København.
Gjørvel var datter av lagmann Fader Nilsson (Sparre) og Bodil Knutsdatter, datter av Knut Alvsson, riksråden som eide Giske og ble drept i 1502. Kildene er uenige om fødselsåret. Sandberg har omkring 1510, det svenske kvinnebiografiske leksikonet har 1517, så i 1563 var hun mellom 46 og 53 år. Hun hadde vært gift tre ganger, med Peder Nilsson (Grip), med Truid Ulfstand og med Lage Brahe, og bodde i Skåne. Tretti år før, på herremøtet på Bud i Romsdal i 1533, hadde riksrådet slått fast at hun sto nærmest etter jomfru Karine Alvsdatter, Knut Alvssons søster, som arving til Giske. Etter Store norske leksikon besøkte hun Norge bare én gang, i 1552. Sandberg regner med at hun eide rundt 600 gårder i Norge, mens Store norske leksikon har «mer enn 600 eiendommer eller eiendomsparter». Forskjellen gjelder trolig om partene er regnet med. Giskegodset var den største samlingen, med 104 eiendommer som betalte landskyld på Sunnmøre og 50 i Romsdal. Godset lå tettest på øyene fra Ona ytterst i Romsdal til Herøy sørvest på Sunnmøre. Andreas Holmsen mente det var det største samlede godset i landet på 1500-tallet.
Godset var fortsatt i vekst. Brevene fra 1544 viser at Jens Jyde, befalingsmann på Giske for Truid Ulfstand, kjøpte Heggebakke og to deler av Valle i Skodje øst for Ålesund og to tredjedeler av ødegården Lade i Sykkylven ved Storfjorden. Ved salget av Heggebakke ga selgerens bror samtykke, for nære slektninger hadde rett til å løse odelsjord tilbake. I 1548 kjøpte Lage Brahe en part i Myklebostad i Søvde. Truid Ulfstand døde i 1545, og i 1546 fikk Gjørvel utbetalt 347 doble dukater og 261 engelotter av stesønnene i Lund, oppgjøret for morgengaven han hadde gitt henne. Bøndene på godset var leilendinger, som leide gården de drev. De betalte landskyld, en årlig leie i varer, og tredjeårstake, en avgift hvert tredje år, skulle holde hus og gjerder ved like og betalte førstebygsel for å få gården, en avgift som ble lovfestet i 1514. Fra 1539 kunne landskylda bare økes etter vedtak i en lagrette, et utvalg av bønder på tinget. Leilendingssystemet holdt seg lenger på Sunnmøre og i Nord-Norge enn de fleste andre steder i landet. Reformasjonen i 1536 og 1537, da kongen innførte den lutherske kirkeordningen, hadde flyttet jord og makt. Riksrådet var borte, bispegodset var gått til kronen, og lensherrene, som styrte kongens len, var kongens tjenestemenn, ofte danske adelsmenn. I 1661 var bare om lag 20 prosent av jordegodset i bondeeie.
Fisken var pengene. Landskylda fra Romsdal ga 123 våger og fra Sunnmøre 309 våger tørrfisk, til sammen 432 våger eller anslagsvis 7,8 tonn. Gårdens egne drenger fisket 30 våger i løpet av året. Skreien gyter utenfor Møre om vinteren, og vårtorskefisket i Borgundfjorden ved Ålesund gikk fra kyndelsmess 2. februar til marimess i slutten av mars. Fisket lå om vinteren og kunne kombineres med gårdsdrift resten av året. Store norske leksikon skriver at mennene på 1500-tallet drev fisket, mens kvinnene i stor grad drev småbruket. Redskapet var handsnøret, på Sunnmøre kalt djupsogn, holdt nede med søkke og dratt fra åpne båter. Åttringen, en snørebåt med fire rom, har sin eldste daterte beskrivelse fra 1591, og fembøringen dukker opp midt på 1500-tallet. Tolv år før regnskapet, i 1551, fikk to engelskmenn lov til å fiske med line utenfor Møre og Trøndelag, på vilkår av at de lærte opp unge nordmenn. Linen slo likevel ikke gjennom i det norske fisket på Møre før på 1600-tallet. De ytterste gårdene mot havet var de største fiskegårdene. I jordeboka fra 1642, åtti år senere, betalte Haram 22½ våger, Ulnes 18 og Fjørtoft 14½. Regnskapet regner om alt annet til fisk: en øre var en halv våg, et kyrlag to og en halv våg, en hud én våg. På Voss ble landskylda betalt i smør og korn. Årene 1540 til 1570 var etter oversiktene over sildefisket en rik sildeperiode fra Karmøy til Trondheimsfjorden, med kraftig nedgang på Vestlandet etter 1560. Regnskapet nevner ikke sild.
Fisken ble samlet på Giske og fraktet med jakt til Bergen. Jekta var kystens åpne, klinkbygde lasteskip, og den ble bygd «i de fleste fjorder med nok tømmer», skriver Store norske leksikon. Frakten kostet 7 daler, og futen brukte selv 4 daler i byen. Fra Giske til Bergen er det anslagsvis 140 til 150 nautiske mil innenfor skjærgården og forbi Stad, det værharde neset sør for Sunnmøre, tre til sju dager når nattehavner og venting på vær regnes med. Fisken ble solgt for 4 gylden våga, og 493 våger ga 1762 daler. Det er anslagsvis 8,9 tonn tørrfisk, og omregnet blir det om lag 50 tonn fanget torsk. Salget var større enn landskylda på 432 våger, og mye tyder på at forskjellen kom fra fisken fra Senja i Troms og Helgeland i Nordland og fra drengenes egne 30 våger. Regnskapet nevner ikke kjøperne, men det er nærliggende å tro at de var kjøpmenn fra hansaforbundet på Bryggen. Mye ble gjort opp uten penger. For to våger fisk fikk futen tre nye okser, to ljåer og to sigder. Bergen eksporterte på denne tiden flere tusen tonn tørrfisk i året. Knut Helle gjengir et faglig anslag, trolig etter Arnved Nedkvitne, på over 4500 tonn sent på 1500-tallet, og salget fra Giske var etter det anslagsvis rundt 0,2 prosent. Store norske leksikon beskriver hvordan fiskerne i løpet av 1500-tallet fikk stadig mindre mel for den samme fisken.
Godset hadde flere inntekter. Bygselen, avgiften for å få leie en gård, ga 27 daler fra Romsdal og 39 fra Sunnmøre. Gården Dreggen i Bergen ga 2 daler og 1 bergensgylden i leie. For Shetlandsgodset betalte en forvalter som kalles «Vechenntius aff Skadesta» 66 daler i året. Laksegildret ved Festøya, ved Hjørundfjorden sør for Ålesund, ga 6 tønner laks. Fra gammelt av var det en grunneierrettighet å fange laks ved land, og et laksevarp kunne omsettes som fast eiendom. Sagbruket på Solnør i Skodje, ved Storfjorden øst for Ålesund, skar 123 tylfter bord, som ble solgt for 72 daler til kjøpere i Trondheim og København, og 2 tylfter gikk til bygging av sognekirken. Det gir om lag 0,6 daler tylfta. Oppgangssaga var ny i landet. Store norske leksikon setter innføringen til omkring 1520, mens Stiftelsen Bryggens oversikt sier rett før og rett etter 1500. Et kongebrev av 16. mars 1545 påla sageierne å gi kongen hvert tiende bord, og lensregnskapene fører sagskatt fra 1560. På Sunnmøre finnes ingen sikre kilder til sager før 1550, men i 1617 var det 58 flomsager. Små flomsager på Vestlandet skar gjerne 30 til 40 bord om dagen. Med seks til åtte ukers drift i flomtiden blir det anslagsvis 1200 til 2200 bord i året, og Solnør, med 1476 bord, ligger midt i det spennet. Sakefallet, bøtene, ga 27 daler. Oluf Bjørnelandt betalte 3 daler for å ha flyttet ei stue bort fra godset uten lov, og John Lagdt 10 daler for å ha sådd på jord uten lov. Flere leilendinger betalte 6 lodd sølv for å ha latt husene forfalle.
Regnskapet viser også hverdagen på hovedgården. Gårdens egen avling ga 28 sold korn. Ti sold gikk til såkorn og ett i tiende til presten. Folket på gården, ved saga og ved laksegildret spiste 37 sold, mer enn gården avlet. Avlingen var om lag 2,8 ganger utsæden, et anslag fordi det er usikkert hvor mye et sold var. Historikeren Hans Jacob Orning regner med at et vanlig utbytte i høymiddelalderen lå rundt fire ganger utsæden, mot 20 til 30 i moderne jordbruk. Når forbruk, såkorn og tiende legges sammen, mangler det rundt 20 sold, og kornet kom nok fra leilendingene eller ble kjøpt. Futen prøvde å få korn fra gårdene nær Giske. Til slakt gikk fire gamle kyr, to okser fra Ertenøya, femten sauer og lam og fem svin. Det ble vevd 42 alen hvitt og 14 alen grått vadmel og laget en ny rye. Vevingen var kvinnearbeid. I leidangens tid, da bøndene måtte stille skip til kongens flåte, hadde bøndene i hver skipreide, distriktet som stilte ett skip, plikt til å sy seilet til leidangsskipet, og Gulatingsloven satte bot for hver alen seilduk som manglet. Et storseil på om lag 100 kvadratmeter ble vevd i stykker på om lag 11 meter, og anslagsvis ville et slikt seil ha bundet vevene på en gård som Giske i flere år. At redskapene måtte kjøpes, tyder på at ytre kyst manglet både jern og stein til kverner. Futen kjøpte bay-salt til fisken, tønner, humle, hamp, lerret, en ny sauetrosse, to økser, to ljåer, to sigder, kvernsteiner, tjære og lin, og murmester Rasmus fikk 1 daler for å reparere skorsteinen, maltkøllen og bryggepanna.
Seks drenger og fem kvinner står med navn. Gutorm Olsen fikk 3 daler i året. Iver Arnesen, Arne, Anders, Lille Knut og Erik fikk 2 daler hver, og hver av dem fikk i tillegg 6 alen vadmel, 12 alen lerret og en barket hud. En drengs kontantlønn på 2 daler var mindre enn de om lag 3,6 dalerne en våg tørrfisk ga i Bergen samme år. Mat, klær og husrom var den egentlige lønna. Kvinnene fikk lønn i tøy og sko og ingen penger: Berit «radzkonne», Anne «bodey», det vil si budeie, Kjersten, Margrete og Syrre Arnesdatter. Etter at utgiftene på 42 daler var trukket fra, satt Gjørvel igjen med 2089 daler i året. Med skipper Laurits gikk det i tillegg 2 tønner bergensfisk, 4 tønner hjortevilt, 3 tønner laks og 1 tønne selspekk til København, sjøveien sørover rundt Lindesnes og inn gjennom Kattegat.
Gården var sårbar for uår. På ytre Sunnmøre slo et dårlig år ut på to måter: en svak høst på egen åker og dyrere korn som måtte kjøpes for fisk. Det er en rimelig antakelse, men ingen kilde dokumenterer et bestemt uår på Sunnmøre i disse årene. I uår ble det bakt barkebrød av tørket og malt innerbark av furu, bjørk eller alm, blandet med litt mel og strukket med agner og halm. Pesten kom også tilbake. I Bergen, byen der fisken fra Giske ble solgt, tyder Absalon Pederssøns notater om gravferder på at minst 20 prosent av folket døde i 1565 og 1566, kanskje 30 til 40 prosent. Folketallet i landet var likevel på vei opp, fra anslagsvis 150 000 i 1520 til vel 400 000 rundt 1650, og ødegårdene fra tiden etter svartedauden ble ryddet på nytt.
Kongen var Frederik 2., konge av Danmark og Norge fra 1559 og sønn av Christian 3., som hadde gjennomført reformasjonen. Regnskapet ble ført 26 år etter at den siste erkebiskopen flyktet fra Nidaros, og anslagsvis 15 generasjoner før vår tid. Samme år som regnskapet ble ført, brøt den nordiske sjuårskrigen ut mellom Danmark og Sverige. Vinteren 1564 rykket svenske tropper inn i Trøndelag og tok Trondheim for en kort tid. Krigen nådde bøndene gjennom den gamle leidangen. Gulatingsloven hadde en gang pålagt «Mørene», trolig Sunnmøre, å stille 16 skip med 25 sesser. Nå ble leidangspliktene brukt til å skrive ut bondesoldater, og i 1564 ble vardene tent for å kalle bøndene til tinget i Bergen, etter Store norske leksikon. For leilendingene var det likevel landskylda, fisket og prisen på mel i Bergen som avgjorde hvordan året ble. Lage Brahe, mannen regnskapet ble sendt til, døde i 1567.
Personer: Gjørvel Fadersdatter (Sparre)
Kilder
Gjørvels regnskap 1563 (Sandberg 1986); DN 12/604, 12/605, 12/608; DN 1/1105; DN 12/621; Giske jordebok 1642 (Digitalarkivet 76953); SNL (norsk fiskerihistorie, Görvel Fadersdotter); prosjektnotatene «Giskegodset 1563», «Fisk som valuta», «Fiskeværene og Giskegodset», «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk» og «Havner, seilaser og mat»; Gulatingsloven, utgjerdsbolken kap. 14 og 22; Helle 2019, AmS-Skrifter 27; SNL (leilending, landskyld, line, åttring, oppgangssag, barkebrød, svartedauden, jekt, laksefiske, Norges forsvar før 1600); Stiftelsen Bryggen, Oppgangssagene i Norge; prosjektnotatene «Giskegodset og produksjonen», «Jordbruk i Norge 800 til 1650», «Fiske og fiskeredskap» og «Båtbygging, seil og leidang»; Orning, «Gårdslivet i middelalderen», norgeshistorie.no; Ringvej, Et kongerike foran undergangen; prosjektsiden «Makten i riket».