Segnet om Finnvid funnen

800-tallet

Ei ørn har bygd reir på en fjellhylle over havet, og i reiret ligger et spedbarn svøpt i silke. Slik begynner Arnungatal, ættetavla over slekta som senere satt på Giske. Barnet fikk navnet Finnvid funnen, og om ham står det bare: «Ingen kjenner ætta hans.» Slekta som regnet seg fra ham, kalles Arnungane, et navn som kan leses som ørneungene eller ørnebarna.

Fortellingen er et segn, og den er det eneste vi har om ham. Skal vi se for oss landskapet segnet hører hjemme i, må vi likevel ut på Giske slik øya var på 800-tallet. Giske ligger ytterst på Sunnmøre, er 2,67 kvadratkilometer stor og knapt 26 meter på det høyeste, ved Ørnebakken. Midt på øya ligger myr. Rundt den ligger sandjord og beite, og sandstrender går nesten hele veien rundt. Ingen kilde beskriver skog på øya, og trolig var Giske treløs i hele perioden, med åpen lynghei og strandeng som resten av ytre kyst. Lyngheia var selv laget av mennesker. Pollenanalyser viser at heiene på kysten en gang var skogkledde, og de holdt seg åpne fordi folk brente dem jevnlig, slo dem til vinterfôr og lot sauen beite der. På Vestlandet er lyngheiene minst 4000 år gamle. Like vest reiser nabøya Godøya seg nesten 500 meter rett opp av sjøen. Ved sterk vind fra vest eller sør slår brå fallvinder ned fra fjellet og ut i sundet mellom øyene. Det var et vindutsatt sted med milde vintre og lite snø, der sauene trolig kunne gå ute hele året på lyng og tang.

Hovedleia gikk gjennom Giskesundet ved øya. Ytre Sunnmøre ligger mellom de to farligste havstykkene på kysten, halvøya Stad i sør og Hustadvika utenfor Romsdalskysten i nord, og skip som skulle mellom Vestlandet og Trøndelag, måtte gjennom farvannet her. Leia hadde allerede et navn. Rundt år 890 fortalte høvdingen Ottar fra Hålogaland, det gamle navnet på Nord-Norge, kong Alfred i Wessex i Sør-England at han bodde lengst nord av alle nordmenn, og han beskrev seilasen sørover langs Norðweg, veien nordover. Det er den eldste skriftlige beskrivelsen av kysten, og den viser at varene fra nord, skinn, hvalrossreip og fjær, gikk sørover langs denne leia på Finnvids tid. Ottar fortalte også at samene betalte skatt til ham i blant annet skipsreip laget av hval- og selskinn, og at hvalrosshuden var svært god til skipsreip. Tauverket til skipene var altså en av varene på leia. Fisken kan også ha vært det. Torskebein fra handelsbyen Haithabu i Sør-Jylland, ved Schleswig i dagens Nord-Tyskland, datert 800 til 1066, har genetisk signatur fra skreien som gyter utenfor Lofoten. Prøven er liten, og forskerne kan ikke avgjøre om fisken var handelsvare eller reiseproviant.

Folk hadde bodd på Giske i flere tusen år. På Giskegjerdet, et område på øya, har arkeologene funnet boplasser fra steinalderen med over 14 000 funn, de fleste av flint, og pollen av bygg i de nederste lagene, et tidlig spor av korndyrking så langt ute ved havet. Dateringene fra boplassene går fra 3631 til 2139 f.Kr. Et byggkorn derfra er datert 2036 til 1889 f.Kr., det eldste daterte kornet på Møre. Fra det kornet til i dag er det anslagsvis 130 generasjoner. Over boplassene ligger opptil en meter flygesand. På sørsiden av øya ligger Mjeltehaugen, en stor gravhaug med steinheller der det var risset inn skip, blant de eldste skipsbildene i den nordiske helleristningstradisjonen. Dateringen er omdiskutert. Arkeologene Melheim og Sand-Eriksen setter monumentet til ca. 2500 til 2000 f.Kr., mens Store norske leksikon lar den gravlagte dø 1300 til 1100 f.Kr. Rundt år 200 ble en kvinne gravlagt på toppen av haugen. Ved stedet der kirken senere ble bygd, er det funnet en utpløyd gravhaug og kokegroper datert 540 til 680 og dyrebein datert 660 til 880. Det er nærliggende å tro at de mektige på øya holdt fester og offermåltider akkurat der. Om lag 500 meter øst for kirken, på Røysane, ligger en dobbeltgrav fra vikingtid med sølvring, skålvekt, spydspiss og to skålspenner, og spennene tyder på at en av de døde var en kvinne. Hatling (2012) kaller stedet Reinabakken, og det er usikkert om de to navnene gjelder samme sted. Skålvekta forteller at noen på Giske veide sølv. Sølv ble betalt etter vekt, i barrer, ringer og hakkede mynter, og den som eide en vekt, drev handel.

Gården ble drevet som et blandingsbruk med korn, fe og utmark. Åkeren ble pløyd med ard, et redskap som risper opp jorda og kaster den til begge sider, og på de tidlige ardene hadde bare spissen jern. Arbeidet ble gjort av husfolket og av treller. Hvor mange trellene var, vet ingen. Ut fra forholdene i England sent på 1000-tallet er det gjettet at de kan ha vært rundt ti prosent av folket, og Frostatingsloven, som er skrevet ned senere, regner tre treller med i en god gård. Treller var rettsløse og ble regnet som løsøre. Ingen kilde nevner treller på Giske, men det er sannsynlig at høvdingene der hadde noen i arbeid.

Skipene på hellene i Mjeltehaugen er risset inn i bronsealderen eller like før. Det nærmeste store skipsfunnet til Giske er Kvalsundskipet, som ble gravd fram av ei myr i Herøy i 1920, noen timers roing sør for øya. Det var om lag 18 meter langt, hadde keiper til ti par årer og et avtakbart sideror, og det ble bevisst ødelagt før det ble lagt i myra, trolig som offer. Dateringen er omdiskutert. En C14-datering ga ca. 690 pluss/minus 70 år, mens en dendrodatering av Nordeide, Bonde og Thun fra 2020 setter byggingen til ca. 780 til 800, samtidig med de første tokta vestover. Om skipet hadde seil, er usikkert. En kopi i full størrelse står på Sunnmøre Museum i Ålesund. Seilet kom trolig inn i nordisk skipsbygging på 700-tallet, og det eldste skandinaviske skipet som sikkert hadde seil, er Osebergskipet, gravlagt i Vestfold høsten 834. Det er 21,58 meter langt og nesten helt bygd av eik, med 15 par årehull, og spantene er surret til bordene med reimer gjennom klamper. Seilet er anslått til 80 til 90 kvadratmeter. Gokstadskipet, med tømmer felt rundt 890, er 23,80 meter langt og har 32 årer, og seilet anslås til om lag 110 kvadratmeter. Begge skipene ble stilt ut i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo, som nå bygges om til Vikingtidsmuseet. På Vestlandet ble Myklebustskipet på Nordfjordeid i Nordfjord brent i en grav seint på 800-tallet. Det var anslagsvis 30 meter langt og trolig det lengste vikingskipet som er kjent i Norge, og i graven lå minst 44 skjoldbuler, som er tolket som mannskapets. Skipene som gikk forbi Giske på Finnvids tid, var trolig bygd i den samme tradisjonen.

Arnungatal regner opp leddene etter Finnvid: Torarin bullibak, Arnvid, Arnmod jarl og Arne, som var lendmann under Olav den hellige tidlig på 1000-tallet. Navneleddene -arin og -arn betyr ørn, og slekta kalte seg Arnungene, ørnungene. Ættetavla ble skrevet ned rundt år 1200, flere hundre år etter at Finnvid skal ha levd, og den sto i håndskriftet Fagrskinna B, en samling kongesagaer. Selve håndskriftet brant i København i 1728. Teksten er bevart i tre avskrifter fra 1600-tallet. Jomsvikinga saga forteller et lignende segn om hittebarnet Knut, som ble funnet i skogen, svøpt i kostbare klær, og ble stamfar til den danske kongeslekta. Fortellingen om et barn uten foreldre, funnet med silke rundt seg, ga ei ætt et opphav som ingen kunne etterprøve.

Bygdeboka Borgund og Giske, bind I, mener segnet ga slekta et romantisk opphav som etterkommerne likte å høre. Ingen annen kilde nevner Finnvid, og forskningen regner ham som en sagnfigur. Torarin er bare et navn. Om Arnvid er kildene uenige. Snorre Sturlason, den islandske sagaforfatteren som skrev rundt 1230, forteller at rikssamleren Harald Hårfagre slo en sunnmørskonge som het Arnvid, og flere historikere har knyttet ham til Arnvid i Arnungatal. Bygdeboka mener tidene passer dårlig, fordi Arnvids sønn Arnmod trolig var født rundt 930 til 940. Spørsmålet er omdiskutert. De tre første leddene i linja står derfor på svakere grunn enn resten.

Sagaene lar Harald Hårfagre samle riket rundt 870 til 930, og Møre ble etter dem styrt av Ragnvald Mørejarl, kongens mann. Store norske leksikon regner Ragnvald som trolig historisk, død rundt 900, og skriver at det ikke er overlevert hvor han bodde. Leksikonet nevner Giske som et mulig sted, men kaller det en gjetning. Bygdeboka Borgund og Giske, bind I, og leksikonets artikkel om Giske kommune peker i stedet mot Godøya, nabøya. Haralds sønn Håkon den gode får i sagaene æren for leidangen, sjøforsvaret der kystbygdene stilte skip, mannskap og mat for kongen. Store norske leksikon daterer ordningen til 945 i én artikkel og til om lag 950 i en annen, og skaldekvad fra slutten av 900-tallet nevner leidang. Heimskringla forteller at Håkon delte kysten i skipreider, distrikter som hvert skulle stille ett skip, «så langt laksen gikk», og at han innførte vardene. I Europa var Alfred den store konge i Wessex fra 871 til 899 og forsvarte riket mot den danske hæren. Vikinger slo seg ned i Dublin, på Orknøy nord for Skottland og ved elva Seinen i Frankrike, der Normandie ble til. Det samme havet som førte varer sørover fra Hålogaland, førte krigsflåter vestover. Kontakten vestover nådde tidlig Sunnmøre. På Oseborg og Bjørke i Ørsta, innerst i Ørstafjorden sør for Ålesund, er det funnet et seletøybeslag og et angelsaksisk bokbeslag fra De britiske øyer, gjort om til smykker og lagt i kvinnegraver med spenner fra ca. 770 til 840. Om de kom som plyndringsgods, gave, handel eller konfiskert misjonsgods, er omdiskutert.

Nord for Giske kirke, på sørsiden av øya, ligger Ørnebakken og Arnehaugen. Ørnebakken er en gravrøys på 15 til 18 meter med en bautastein. Steinen ble flyttet til Ålesund på 1800-tallet og satt tilbake i 1953. Navnene har fått mange til å knytte steinen til Arnungene, men alderen på steinen er ikke kjent, og ingen kilde sier hvem som ligger i røysa. Brev finnes ikke fra denne tiden. Det eldste brevet som nevner en mann på Giske, er fra omkring 1220, da Pål på Giske sto først blant vitnene i et kongebrev til erkebiskopen i Nidaros, dagens Trondheim.

Personer: Finnvid Funnen

Kilder

Arnungatal, i Finnur Jónssons utgave av Fagrskinna (1902 til 1903); Klaus Johan Myrvoll, Arkiv för nordisk filologi 2023; Jomsvikinga saga; Ottars beretning til kong Alfred; Frostatingsloven; Snorre, Håkon den godes saga; bygdeboka Borgund og Giske, bind I, s. 241 til 243; UiB, rapporter fra Giskegjerdet 2017 til 2020; NIKU Oppdragsrapport 168/2013; Hatling 2012; Star m.fl. 2017 (University of Cambridge); Bergens Sjøfartsmuseum; Nordeide, Bonde og Thun, Journal of Archaeological Science: Reports 29 (2020), om Kvalsundfunnet; Sunnmøre Museum (kopien av Kvalsundskipet); Kulturhistorisk museum, Vikingskipshuset (Oseberg og Gokstad); Universitetet i Bergen og forskning.no 2024 om Myklebustskipet; SNL, Giske, lynghei, ard, trell og leidang; Lokalhistoriewiki, Lynghei; DN 3/1; prosjektnotatene «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk», «Jordbruk i Norge 800 til 1650», «Fiske og fiskeredskap» og «Båtbygging, seil og leidang»; UiB, rapport fra Giske kirkested 2011 (Røysane); Melheim og Sand-Eriksen, Open Archaeology 2020 (Mjeltehaugen); SNL, Ragnvald Mørejarl og Giske (øy); Heen-Pettersen, European Journal of Archaeology 2019; Mikkelsen 2024; prosjektrapporten «Funn i Møre og verden».