Tidslinje · Arvingene strides om godset

Sigurd Jonsson overtar Giske

1425

Fredag 20. juli 1425, på Giske. Sigurd Jonsson, søstersønn av den avdøde eieren Håkon Sigurdsson, roper inn Håkons enke Sigrid Erlendsdatter eller hennes lovlige ombudsmann. Ingen kommer.

Øya ligger lav og åpen i sommerlyset. Åkrene ved kirken på sørsiden står grønne, og arkeologene har funnet dyrkingslag der som viser at det ble dyrket korn ved setegården gjennom hele middelalderen. Utmarka på ytre kyst var lynghei, og sauene beitet sannsynligvis på Giske og nabøyene slik de gjorde ellers på Vestlandet. Lyngheia ble brent jevnlig, beitet hele året og slått til vinterfôr, og tang og tare ble brukt til fôr og gjødsel. Laksefiske hørte til Giske i 1354, og i 1563 ga laksegildret på Festøya ved Storfjorden seks tønner laks. I Giskesundet mellom Giske og Godøya går leia, og skip mellom Bergen og Trøndelag må forbi her. Fem menn står ved Sigurd: Steinar Steinarsson, Arne Pålsson, Finn Olavsson, Arne Bårdsson og Erlend Utamsson.

Sigurd førte fram to vitner, Harald Olavsson og Jusse Knutsson. De sverget på boka at dette var den fredagen Sigurd hadde stevnet Sigrid til, med tre ukers hjemstevning fra Bergen til Giske, for at hun skulle overlevere arven. Brevet sier at hun satt med arven «på vegne av sin morbror», og det passer ikke med det vi ellers vet. Det kan være en feil eller en slektskobling som ikke går fram. Sigurd ventet, og ingen kom på lang tid for å svare ham. Da tok han Giske gård og Giskegodset under seg, med det forbeholdet at har Magnus Magnusson, Sigrids andre mann, bedre rett, er han rede til å møte for kongen, erkebiskopen, riksrådet, lagmann og rådmenn. Sigurd Martinsson tok imot vitnemålene, og fem menn satte seglene sine under brevet.

Fire uker før hadde Sigurd stått i Bergen. På et møte i Nidaros i november 1424 hadde erkebiskop Eskil satt dagen til lagtinget ved Botolvsmesse, og i tre virkedager møtte Sigurd i stevnestua på Breiallmenningen, en av de åpne allmenningene i Bergen. Prost Peter Boasson ved Apostelkirken, fire korsbrødre, rikets mann Svale Jonsson, lagmann Einar Endridesson, ti rådmenn og seks lagrettemenn satt i retten. Sigrid kom, og det gjorde Guttorm Jonsson. Han lot lese et brev fra Magnus, men nektet å ta på seg ombudet, og sa at han ikke hadde tatt imot noe ombud fra Magnus «verken med ja eller med håndslag». Sigurd ropte mange ganger på Magnus eller hans lovlige ombudsmann. Ingen kom. Retten fant at verken Sigrid eller Guttorm var fullgyldig ombudsmann. Sigurd ble dømt 54 løper, og lagmannen la til etter lovboka, så summen ble 108 løper. Magnus skulle betale innen en måned etter at han var kommet hjem og hadde hørt brevet. En løp var et mål for smør og korn. Regnet i smør, med omtrent 15 kilo per løp, blir det anslagsvis 1,6 tonn. Smør var et vanlig betalingsmiddel. På Giskegodset betalte fjordgårdene i Norddal, Tafjord og Muldal innerst i Storfjorden landskylda i smør, og hele godset ga 432 våger tørrfisk i landskyld i 1563, om lag 7,8 tonn. Hvor Magnus var, sier ikke brevet.

Fra Bergen til Giske er det anslagsvis 140 til 150 nautiske mil langs leia, og med nattehavner og venting på vær tok en slik ferd anslagsvis tre til sju dager. Ferden gikk forbi Stad, halvøya like sør for Sunnmøre, en av de to farligste havstrekningene på kysten. Etter Kongsspeilet var høysommeren den beste tiden for sjøferd. Sigurd må ha reist raskt, for 18. august var han tilbake i Bergen og stadfestet sammen med svogeren Jens Hjerne et salg av gårdene Pettevik og Ramsvik i Lofoten, jord som var verdifull fordi torskefisket lå der og eieren kunne kreve landvare av båtene som rodde fra været.

Saken var likevel ikke over. Lørdag 6. juli 1426 møttes seksten menn i bispegården i Bergen for å dømme mellom Sigurd og Magnus. Blant dem var lagmann Torbjørn Herbjørnsson, tre væpnere og flere rådmenn. De fant saken «stor og vanskelig» å dømme i så hastig, særlig fordi kirken ennå ikke hadde avklart testamentet og gavene som Håkon Sigurdsson «i god minne» skulle ha gjort. Biskopene hadde skutt spørsmålet inn for erkebiskopen, og Magnus sa at han selv ville dra til ham. De seksten ba partene om å legge saken fram for et vennlig forlik ved seks menn fra hver side. Partene ville ikke. Alt skulle derfor stå som det sto, til bud eller brev kom fra Nidaros, dagens Trondheim, om hvordan testamentsbrevet skulle forstås.

Det er ikke bevart noen endelig dom. At Sigurd beholdt Giske, går fram av senere brev, og i 1464 kunne sønnen hans sette Giske i pant. Sønnen, junker Hans Sigurdsson, døde barnløs i 1466, og i 1490 ble arven delt i tre i Bergen. Striden hadde vart i sytten år, fra lagmannens første dom i 1409. Den viser hvor mye en enkes rett gjennom testamente og ektepakt kunne bety for en stor godssamling, og hvor viktig det var å møte opp. Sigrid Erlendsdatter hadde fått gull og perler av Håkon de første årene de var gift. Om hun beholdt noe av godset, vet vi ikke.

Livet rundt Giske gikk videre. I februar 1429 ble det skrevet et brev i Aslaksgården i Borgund om salg av jord på Synes på Vigra, nabøya nord for Giske, for 17 mark bøggild. Borgund kaupang lå om lag ti kilometer sørøst for Giske og var i 1384 regnet blant «de små kjøpsteder». Året etter at Sigurd tok Giske, gikk hansabyene til krig mot kong Erik, og i 1428 og 1429 ble Bergen plyndret av kapere i deres tjeneste. Samme år ble den siste kjente leidangsflåten, skipene bøndene stilte for kongen, fire store skip mannet av lokale adelsmenn, slått sør for Bergen av en tysk koggeflåte, som deretter plyndret byen. Etter Gulatingsloven hadde Mørene, trolig Sunnmøre, en gang skullet stille 16 skip med 25 sesser, to årer i hver sesse og 80 til 100 mann på hvert skip. Fra rundt 1200 fikk kongen hvert år en del av provianten uansett om flåten gikk ut, og fra slutten av 1200-tallet ble leidangen regnet etter gårdens landskyld. Svartedauden svekket ordningen, og på 1400-tallet gikk skatten i krig til innleide skip med erfarne mannskap.

Sigurd ble en av de mektigste mennene i Norden. Han giftet seg rundt 1435 med Philippa, datter av grev Hans av Eberstein, som tjente kong Erik. I 1436 var han med og avtalte våpenstillstand med opprørslederen Amund Sigurdsson. I september 1439 utnevnte kong Erik av Pommern, som da var avsatt i Danmark og Sverige og satt på Visborg på Gotland, ham til drottsete, rikets øverste embetsmann, med fulle kongelige fullmakter. Riksrådets brev fra denne tiden ble sluttet med «Gud og Sankt Olav». Da kong Christoffer av Bayern døde i 1448, styrte han som riksforstander, rikets styrer mellom to konger, og ble vurdert som kongsemne, men han støttet Christian av Oldenburg, senere Christian 1. Etter en senere tradisjon som SNL gjengir, skal han ha sagt at han ville drive de tyske kjøpmennene ut av Norge, selv om han måtte drikke vann resten av livet. Ordene får mening av handelen. Mye av handelen i Bergen gikk ut på at hansaen byttet tørrfisk mot korn, og tyske kjøpmenn hadde hatt privilegier på kornimport siden 1277. Uten korn var det heller ikke malt til øl, og uttrykket kan ha spilt på det. Riksrådet tvang ham likevel til å stadfeste hansaprivilegiene i 1445 og 1447.

Kongen var Erik av Pommern. Sigurd Jonsson var rundt 35 år. Samme år ble universitetet i Leuven i dagens Belgia grunnlagt.

Personer: Sigurd Jonsson, Sigrid Erlendsdatter

Kilder

DN 1/706; DN 1/705; DN 2/684; DN 1/713; DN 1/724; DN 1/537; DN 16/219; DN 2/323; prosjektnotatene «Giskebrevene 4», «Giskebrevene 5», «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk», «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Giskegodset og produksjonen»; Gulatingsloven kap. 22; Gjørvel Fadersdatters regnskap 1563 (Sandberg 1986); rapporten «Havner, seilaser og mat» (kontrollert); SNL, Sigurd Jonsson, leidang, lynghei og hansaforbundet; nettsidens sider «Makten i riket» og «Slektsbånd»; Njåstad, Opsahl og Sunde 2022 (Historisk tidsskrift 101); prosjektnotatet «Giskefolket i arkiver og kilder» (SDHK 23266; Opsahl i SNL).