Tidslinje · Arvingene strides om godset

Skiftet i Bergen

1490

Lørdag 11. september 1490 sitter seks menn på kongsgården i Bergen etter befaling fra kong Hans, konge av Danmark og Norge: erkebiskop Gaute i Nidaros, dagens Trondheim, biskop Hans av Bergen, prost Christiern Pedersson ved Apostelkirken på kongsgården, ridderen Niels Henriksson, væpneren Didrik Pining og lagmann Erlend Frak. Etter flere dagers arbeid har de lagt arven etter junker Hans Sigurdsson, den barnløse eieren av Giske, i tre like lodder.

Kongsgården lå ved innløpet til Vågen, havnebukta midt i Bergen. Over vågen lå Bryggen, der det tyske kontoret hadde holdt til siden rundt 1360, og Stranden på den andre siden. Året før, i oktober 1489, hadde erkebiskop Gaute, biskop Hans og prost Christiern Pedersson dømt i en klage fra rådmennene og allmuen i Bergen over at de tyske kjøpmennene ulovlig eide og bygde hus på Stranden. Ved siden av dem satt ridderne Alv Knutsson og Otte Matsson. Kjøpmennene fikk tre år på å flytte husene eller selge dem. Om dommen ble fulgt, sier ikke brevet. Nå satt de samme geistlige og fordelte godset til to av sine meddommere. Gaute Ivarsson hadde da vært erkebiskop i 15 år. Sju år før skiftet ledet han de norske utsendingene da riksrådet møtte kong Hans i Halmstad i Halland og fikk Halmstadrecessen, vilkårene for kongevalget, blant dem at lenene skulle gis til innfødte menn. Samme sommer kronet han Hans i Nidarosdomen. I 1489 valgte riksrådet i København kongens åtte år gamle sønn Christian til tronfølger.

Junker Hans var død i 1466, og godset hadde ligget uskiftet i 24 år. Arvingene var tre greiner som sto like nær ham. Alv Knutsson av Tre Rosor og søsknene hans var etterkommere av søsteren til Hans' far, drottseten Sigurd Jonsson, Katarina Jonsdatter. Alv var sønn av Knut Jönsson og Agnes Alvsdatter, Katarinas datter. Otte Matsson av Rømer-slekta og søsknene hans var også arvinger etter Katarina, slik riksrådets dom fra 1482 viser, og hvordan han var i slekt med henne, er ikke avklart. Den tredje greina var søstrene Ingerd og Sigrid Erlendsdøtre. Ingerd var selv til stede, og mannen hennes, væpneren Arald Kane, førte saken. Seks år senere, i 1496, ble Kane drept av bønder på Sunnmøre. Han var da riksråd og lensherre, og Store norske leksikon kaller ham Arild Kane. Etter Mona Ringvejs bok om Erik Valkendorf hadde han hele Sunnmøre i len, og drapet skjedde på tinget i Borgund, kaupangen ved dagens Ålesund, der allmuen tok felles ansvar. Boka forteller at svennene hans hadde tatt odelsbrevene fra bonden Mats Olsson, og at gården gikk til Kane. Som enke ga Ingerd senere et alter i Nidarosdomen viet unionens tre skytshelgener, svenske Erik, danske Knut og norske Olav, med jord på Nordmøre og i Trøndelag, slik at prestene skulle synge messer for Arald, henne og foreldrene hennes. Hvordan de to søstrene var i slekt med Hans, er heller ikke avklart i kildene.

Fordi godset lå så spredt, gransket dommerne saken i flere dager. De veide avgifter, verdi og beliggenhet mot hverandre etter de registrene og bevisene som ble lagt fram. Alv og søsknene fikk Sudreim, setegården i Sørum nordøst for Oslo, med godset på Romerike og i Hallingdal, gården Skenem i Oslo, og Giske med alt godset i Romsdal og på Sunnmøre. Til samme lodd kom Yriøn i Senja, den store øya i Troms, med Bodholmane, gårder i Kvæfjorden ved Harstad og jord på Shetland, øygruppa nord for Skottland, blant annet Valøy, Fotaberg og Fogle. Otte og søsknene fikk Hval i Sogn, trolig Kvåle, godset i Nordfjord og Sunnhordland, hele Sørøya i Finnmark, Berg i Senja med holmene rundt, den nedre gården på Bjarkøy, ei øy nord for Harstad i Troms, og Papøy på Shetland. Kvåle i Sogndal er kjent fra et arveskifte i 1314, som viser et klyngetun med 20 til 30 hus, egen kirke og mange familier og tjenestefolk. Trolig er dette den samme gården. Ottes svigersønn, riksråd Nils Henriksson på Austrått ved innløpet til Trondheimsfjorden, var befalingsmann på Vardøhus, festningen helt nordøst i landet. Etter Mona Ringvej var Austrått og erkesetet de to jevnbyrdige herrene nordafjells. Otte døde i 1512, og datteren hans, fru Inger til Austrått, skulle senere sette seg på Giske. Arald Kane fikk på vegne av hustruen og hennes søster Dønnes på øya Dønna på Helgeland i Nordland, halve landvarden på øya Vega lenger sør på Helgeland, godset i Surnadal og Edøy len på Nordmøre, Midfjorden i Senja, den øvre gården på Bjarkøy og jord i Tingwall og andre bygder på Shetland. Hver av de tre fikk en tredjedel av landvarden i Øyfjorden, Gryllefjorden og Torsken på yttersida av Senja. Tomtene i Bergen var ennå ikke delt, og gods som senere ble sporet opp, skulle deles etter samme regel.

Landvarden var avgiften jordeieren tok for bruk av land og fiskevær. På Ytre Senja vendte fjordene mot Norskehavet, og ytterst lå værene der skreien kom inn om vinteren. Hver båt som rodde ut, betalte for retten. Fiskerne brukte handsnøre fra åpne båter. På 1400-tallet var åttringen, med fire rom og fire eller fem mann, en snørebåt, og fembøringen dukket først opp midt på 1500-tallet. Sandberg mener at Bjarkøygodset i høymiddelalderen trolig også ga inntekter av sel- og hvalfangst, og det er hans tolkning. I 1520 kostet det 10 sperrer fisk per båt å ro fra Torsken og Gryllefjord, og i 1563 var landvaren fra fiskeværene der omtrent fire ganger så mye verdt som landskylda fra alle godsets gårder i nord. Fisken ble tørket på hjeller og ført med jekt til Bergen. Der kom det første kjente påbudet om vraking, offentlig kontroll av tørrfisken, i 1444, og hanseatene sorterte fisken i 24 kvaliteter. I 1563 solgte futen 493 våger fra Giskegodset i Bergen, om lag 8,9 tonn, og etter et anslag var det rundt 0,2 prosent av det Bergen eksporterte sent på 1500-tallet. Etter skiftet delte de tre greinene inntekten fra de samme værene, slik Bjarkøy-folket hadde levd av skreien i nord i flere hundre år.

Christian 1. hadde pantsatt Shetland til den skotske kongen i 1469, som en del av medgiften til datteren Margrete. Jorda fulgte likevel de norske eierne, og landskylda derfra ble sannsynligvis krevd inn gjennom fullmektiger. I 1563 ble Shetland-godset til Giske leid ut for 66 daler i året. I jordeboka for Shetland fra 1582 omfattet det 71 gårder, og leia er ført i smør og vadmel, 136 lispund 12½ mark smør og 1121½ alen vadmel.

Alv Knutsson hadde i praksis sittet på Giske siden 1477. Da ga søsknene hans, ridderen Tord Bonde, væpneren Jens Knutsson og søstrene Ragnfrid og Katarina Knutsdatter, ham sin del og rett i gården, med øyene og holmene Ærthen, Okseøya og Kalvøya og med fangstrett, kvern og fiske. I 1563 kom to av oksene som ble slaktet på hovedgården, fra Ertenøya, og det er nærliggende å tro at det er samme øy som Ærthen. Vannkverner hadde vært i bruk siden 1200-tallet, og i 1563 måtte futen kjøpe kvernsteiner. Kildene er uenige om fødselsåret hans, rundt 1420 eller 1432. Han var gift med Magnhild Oddsdatter fra Finne på Voss, hadde setegården Grefsheim på Nes på Hedmarken, ved Mjøsa, og var riksråd og høvedsmann på kongsgården i Bergen. Fem måneder før skiftet, 24. april 1490, satt han på Giske og kjøpte ødegården Ålesetter i Vatne sogn øst for Ålesund av Kort Hansson, og han betalte straks i sølv og kobber. Over 60 prosent av gårdsbrukene i landet ble lagt øde mellom 1350 og 1500. Jordprisene og leia falt, lønningene steg, og ødegårdene kunne kjøpes billig, og Alv fortsatte å kjøpe jord rundt Giske til han døde rundt 1496.

Didrik Pining var høvedsmann på Island og er kjent som sjøkaptein i Nord-Atlanteren. Senere framstillinger knytter ham til en ferd mot Grønland på 1470-tallet, og den ferden er omdiskutert. Kongen var Hans, konge av Danmark og Norge. To år etter skiftet seilte Columbus vestover over Atlanterhavet.

Med skiftet ble Giske og Bjarkøy skilt. Erling Vidkunsson hadde samlet dem på 1300-tallet, og siden hadde de fulgt samme arvelinje. Nå gikk Giske til Tre Rosor, mens de to gårdene på Bjarkøy gikk til de to andre greinene. Tre Rosor var svensk uradel, en av de eldste adelsslektene i Sverige, adelige lenge før kongene begynte å dele ut adelsbrev. Stamfaren Jon Liten til Myrby er nevnt i 1299, og oldebarnet hans, Knut Jönsson, var lagmann i Västergötland da han giftet seg med Agnes Alvsdatter, arvingen til Giske, Sudreim og Bjarkøy. Sønnen Jöns ble i Sverige, og etterkommerne hans ble friherrer og grever. Sønnen Alv ble riksråd i Norge. Godset ga inntekter fra jord, fiskevær og spekk fra Finnmark til Romerike. Snart kom en ny inntekt. Oppgangssagen kom til Norge rett før og rett etter 1500, og i 1563 skar saga på Solnør i Skodje, ved Storfjorden øst for Ålesund, 1476 bord, som ble solgt for 72 daler til kjøpere i Trondheim og København. Giske hadde ingen skog selv. I 1647 var skogen ved de fleste sagene under Giske i Romsdal «nu mesten gandske udhugget», og bøndene brukte bordene mest til egne gårder. Alv Knutssons sønn Knut Alvsson arvet Giske etter faren. Tolv år etter skiftet ble han drept under fritt leide, et løfte om trygg ferd til og fra et møte.

Personer: Alv Knutsson, Otte Matsson (Rømer)

Kilder

DN 8/426; DN 2/903; DN 1/966; DN 1/963; DN 1/932; DN 5/915; prosjektnotatene «Giskebrevene 6», «Fiskeværene og Giskegodset», «Fisk som valuta: slik virket Giskegodset», «Slektsoversikt», «Fiske og fiskeredskap», «Giskegodset og produksjonen» og «Jordbruk i Norge 800 til 1650»; Gjørvel Fadersdatters regnskap 1563 (Sandberg 1986); jordeboka for Shetland 1582; Digitalarkivet 76953 (rapporten 1647); Stiftelsen Bryggen, Oppgangssagene i Norge; SNL, Tre Rosor, uradel, Knut Alvsson, åttring og ødegård; Orning, «Gårdslivet i middelalderen», norgeshistorie.no; Ringvej, Et kongerike foran undergangen; prosjektsiden «Makten i riket».