Tidslinje · Kongens svigerfamilie

Skoftes ferd til Roma

1102 til 1103

Høsten 1102 legger fem langskip ut fra Sunnmøre. Om bord er Skofte Ågmundsson på Giske og tre av sønnene hans. Han sier at han skal til Det hellige land. Han kommer aldri hjem.

Skofte var sønn av Ågmund Torbergsson, som satt på Giske etter faren Torberg Arnesson, og han var brorsønn av Øystein Orre, som falt ved Stamford Bridge i England. Moren het Gudrun eller Sigrid Tordsdatter; kildene er uenige. Hun var datter av Tord Folesson, Olav den helliges merkesmann, og gjennom henne stammet Skofte fra Håkon Ladejarl. Han var søskenbarn av kong Olav Kyrre, konge 1067 til 1093, og i de lange fredsårene under Olav sier sagaene bare at han var kongens kjære venn. Skofte var nå trolig mellom 50 og 60 år.

Under Olavs sønn Magnus Berrføtt, konge fra 1093, ble det annerledes. Magnus var en krigerkonge som ville vinne land i vest. Skoftes sønner Ågmund og Finn hadde begge reddet kongen i krig. Men da Skofte i 1101 ville kreve inn en arv han mente han hadde rett til, la kongen den under seg. Kongen og Skofte var nær slekt, for Magnus' farmor, Tora Torbergsdatter, var Skoftes faster. Snorre kaller Tora dronning, Store norske leksikon mener hun trolig var frille. Å være kongens frender ga makt, men også fare. Etter Ågrip hadde Skoftes grandonkel Finn Arnesson kranglet med Harald Hardråde om veitslene, inntektene han hadde fått av kongens gods, og dratt til Danmark. Kongen ga veitsler, og kongen kunne ta dem igjen. Snorre forteller at Skofte og sønnene aldri møtte kongen samtidig, av frykt for at han skulle ta dem alle på én gang. Frykten hadde grunn. Skoftes svoger, lendmannen Egil Aslaksson på Folland i Kvernes på Nordmøre, gift med søsteren Ingebjørg, var blitt hengt av den samme kongen i 1094.

Korsfarerne hadde inntatt Jerusalem i 1099, og over hele Vest-Europa gjaldt det å dra på korsferd som det mest ærefulle en mann kunne gjøre. Paven het Paskalis 2., og i England var Henrik 1. konge. Kirken krevde at eiendommen til en korsfarer skulle være fredet mens han var borte. For en mann i strid med kongen ga ferden både ære og vern om godset. Skofte var den første nordmannen som dro. Den yngste sønnen Pål ble igjen og overtok Giske. Kona hans het Sigrid eller Ragnhild; kildene er uenige. Er det Sigrid, var hun Sigrid Torkjellsdatter av Aurlandsætta i Sogn, som var i slekt med den danske kongen Knut den hellige.

Fem langskip var en stor utrustning. Gokstadskipet har 32 årer, og den danske kopien av det større Skuldelev 2 seiles med 60 til 70 mann. Med 35 til 70 mann per skip gir fem skip anslagsvis 175 til 350 mann. Ingen kilde sier hvem som eide skipene, men trolig var de ættas egne. Gulatingsloven har en regel om at den som bygde langskip uten å kunngjøre ferden, måtte stille trygd på 40 mark, og nektet han, skulle et bord hogges ut på hver side av kjølen. Regelen viser at kongemakten fulgte med på private langskip. Om den gjaldt i 1102, vet vi ikke. Hvor Skoftes skip sto om vinteren, er ukjent. Ved naustene sør for kirken står murene etter et steinhus som utgraveren først tolket som et steinnaust, men det er fra tiden etter Skofte, og et naust fra hans tid er ikke påvist. Andre steder langs kysten er det registrert over 800 nausttufter, de største opptil 40 meter lange. Et skip holdt anslagsvis 20 til 30 år, og erfaringen med den danske rekonstruksjonen Roar Ege viser at jernnaglene måtte byttes om lag hvert femtende år fordi rusten sprengte bordene.

Flåten dro om høsten, i den årstiden Kongsspeilet, en norsk lærebok fra rundt 1250, senere advarte mot. Skipene ble vanligvis trukket på land mot slutten av oktober og tjæret for vinteren, og flåten fra Giske gikk ut da andre skip ble satt opp. Den overvintret i Flandern. Flandern var et rikt land med veverier, ullhandel og byer som Brugge, og greven der, Robert 2., var selv kommet hjem fra korsferden i 1100. Om bord levde mannskapet av grøt, mel, tørrfisk, smør og brød, med vann som vanlig drikke og øl på høvdingens skip. Fra Giske til Flandern er det anslagsvis 1 300 kilometer sjøvei, og videre til Roma rundt 4 000. Saga Oseberg nådde om lag 10 knop for fullt seil i åpent hav mot Færder ytterst i Oslofjorden i 2014. Over lengre strekk i god bør kunne et langskip holde fem til sju knop, men med nattehavner, ro-etapper og venting på vær ble døgnetappene langt kortere, kanskje 100 til 150 kilometer. Ferden tok mange måneder. Alle disse tallene er anslag.

Om våren seilte flåten langs kysten av Frankrike og den iberiske halvøya, der store deler av landet var under muslimsk styre, og gjennom sundet ved Gibraltar sommeren 1103. Snorre kaller det Nørvasund. Bygdeboka Borgund og Giske, bind I, mener at navnet kan være lånt fra Nørvasundet i dagens Ålesund, ved Borgund, et sund mennene fra Giske kjente fra leia hjemme. Ingen kilde bekrefter det.

Skofte døde i Roma og nådde aldri Det hellige land. Sagaene sier at sønnene Ågmund, Finn og Tord døde på ferden, men kildene er uenige om hvem som døde hvor. Snorre lar Tord dø på Sicilia. To av sønnene døde kort etter faren, og det kan ha vært sykdom og det uvante klimaet som var årsaken. Samme år, 1103, falt kong Magnus i Ulster i Nord-Irland.

Hjemme overtok Pål en gård i endring. Trelldommen var på vei ut. Kirken motarbeidet at kristne ble holdt som treller, det kom færre nye treller, og det ble mer lønnsomt å leie ut jord. Mellom 1000- og 1200-tallet gikk flertallet av bøndene fra å være selveiere til å bli leilendinger, bønder som leide jorda, og i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er trellene borte som gruppe. Trolig fantes det på Giske i Påls tid både ufrie, frigitte og leilendinger. Fisket endret seg også. Arkeologen Sørheim daterer overgangen til et kommersielt fiske i Borgundfjorden ved Ålesund til 1100-tallet og knytter den til nye bosettinger ytterst på kysten, nær fiskefeltene. Han mener Borgundfjordfisket var like viktig som Lofotfisket ble senere, fordi fisken ble tørket nærmere Bergen. Det er en faglig vurdering. I nordeuropeiske annaler har Nils Hybel funnet fem store hungersnøder på 1100-tallet, uten at Norge nevnes særskilt.

Mennene som kom hjem, var berømte og fortalte så mye at mange i Norge fikk lyst til å dra. Rundt 1108 dro Sigurd Jorsalfare, Magnus Berrføtts sønn, samme vei. På Giske levde slekta videre gjennom Pål og gjennom Skoftes døtre. Tora Skoftesdatter ble gift med lendmannen Åsolv på Rein i Rissa ved Trondheimsfjorden, og fra henne stammer Reinsætta, hertug Skule Bårdsson og kong Magnus Lagabøte, konge 1263 til 1280. Åsolvs farfar var Tostig Godwinson, broren til kong Harold av England. Tostig falt ved Stamford Bridge i 1066, i det samme slaget som Skoftes farbror Øystein Orre. Ragnhild Skoftesdatter ble gift med Dag Eilivsson, en høvding fra Austlandet, og ble mor til Gregorius Dagsson, en av de mektigste mennene i borgerkrigstiden på 1100-tallet. Bygdeboka Borgund og Giske, bind I, beskriver en konsekvent giftemålspolitikk hos høvdingene på Giske, som giftet seg inn i de høyeste slektene i landet, mens de andre storslektene på Sunnmøre giftet seg innen landsdelen.

Personer: Skofte Ågmundsson, Pål Skoftesson

Kilder

Snorre, Magnus Berrføtts saga og Sigurd Jorsalfares saga; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; Kongsspeilet; Gulatingsloven, utgjerdsbolken kap. 20; Kulturhistorisk museum, Vikingskipshuset (Gokstad); Stiftelsen Nytt Osebergskip (Saga Oseberg); Vikingeskibsmuseet om seilingsfart, skipskost og Havhingsten; EXARC Journal (Roar Ege); Store norske leksikon (nausttufter, trell, Norge i høymiddelalderen); Sørheim; Hybel, Historisk Tidsskrift (DK); prosjektnotatene «Slektsoversikt, rettet», «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Fiske og fiskeredskap»; prosjektrapporten «Havner, seilaser og mat, kontrollert»; Ågrip; prosjektsidene «Slektsbånd» og «Makten i riket».