Slaget i Hjørungavåg

986

I en trang våg på Sunnmøre ligger to flåter bundet sammen, skip mot skip. Jomsvikingene, et krigerlag fra sørkysten av Østersjøen, har kommet nordover langs leia for å drive Håkon jarl, landets mektigste mann, ut av landet. Blant høvdingene på jarlens side står ifølge Jomsvikinga saga Arnmod, med sønnene sine. Det er første gang slekta på Giske dukker opp i en fortelling om rikets store slag.

Sunnmøre ved slutten av 900-tallet var et kystland med fjorder som skar seg langt inn mellom bratte fjell. Ytterst lå de lave øyene med lynghei, strandeng og små åkrer i sandjorda. Innerst i fjordene var det skog, mer korn og lunere gårder. Folk bodde ved sjøen og levde av fisk, fe og korn, og de fleste levde hele livet uten å se en by. Den nærmeste byen av betydning var Nidaros, dagens Trondheim, som ifølge sagaene ble grunnlagt noen år senere. Nærmere lå Borgund, handelsstedet ved Katavågen i dagens Ålesund, om lag ti kilometer sørøst for Giske. Den eldste daterte høna derfra er fra 887 til 986, og arkeologen Gitte Hansen mener stedet må ha eksistert alt mot slutten av 900-tallet. Makten satt hos høvdingene på de store gårdene, og den viste seg i skip, mannskap og sølv.

Mannen som rådde over kysten, var Håkon jarl på Lade i Trøndelag, like ved Nidaros. Han hadde styrt fra omkring 975 og hadde en tid vært mann under den danske kongen Harald Blåtann. Så brøt han med ham, og sagaene forteller at han ga opp kristendommen Harald hadde pålagt ham og vendte tilbake til den gamle troen. Håkon styrte Nordvegen, leia der tørrfisk, skinn og pels gikk sørover, og den som rådde over leia, kunne kreve skatt av alle som brukte den.

Jomsvikingene var et krigerlag med base i Jomsborg ved utløpet av elva Oder i dagens Polen, trolig i nærheten av handelsbyen Wolin, der arkeologene har funnet en stor havn og verksteder fra vikingtid. Sagaene forteller at høvdingene deres, Sigvalde jarl, Bue digre og Vagn Åkesson, hadde lovet ved et gravøl i Danmark å drive Håkon ut av Norge, og at de kom nordover langs leia med en stor flåte. Etter kildene hadde Håkon om lag 180 skip og danskene om lag 100, mens Fagrskinna oppgir 60 jomsvikingskip. Tallene er usikre. Ved Hjørungavåg møtte de jarlen og sønnen Eirik. Hvor slaget sto, er omdiskutert, og stedet er aldri identifisert. Navnet Hjørungavåg ble gitt Liavågen i Hareid i 1897, og nasjonalmonumentet på Ovraneset der ble reist i 1986. Mange peker på Liavågen i Hareid, sør for Ålesund, andre på steder i Hjørundfjorden, en fjordarm som skjærer inn mellom fjellene sørøst for Ålesund. Ligger det i Liavågen, var slagstedet anslagsvis et par mil fra Giske, på den andre siden av Breisundet, innseilingen fra havet til Ålesund.

Jomsvikinga saga forteller at slaget gikk dårlig for jarlen, og at han gikk i land og ofret sønnen Erling til Torgerd Hølgebrud, gudinnen han dyrket. Etterpå slo et haglvær inn fra nord, rett mot jomsvikingene. Sigvalde snudde og rodde bort med skipene sine. Bue digre hoppet over bord med to kister gull, og Vagn Åkesson ble tatt til fange og fikk livet. Det er sagastoff, skrevet ned omtrent to hundre år senere, og Store norske leksikon regner uværet, ofringen, gullkistene og benådningen som legendestoff. Om selve slaget er historikerne uenige. Samtidige skaldekvad, Vellekla og Eiríksdrápa, tyder på en historisk kjerne, og kritiske historikere regner slaget som sannsynlig eller mulig. Knut Helle mener fortellingen kan skylde islandsk heltediktning mye. Håkon satt med makten i nesten ti år til.

Sagaene sier lite om skipene i slaget, og ingen av dem er funnet. Norske funn gir likevel en ramme. Kvalsundskipet fra Herøy, sørvest for Ålesund, det nærmeste skipsfunnet til slagstedet, var om lag 18 meter langt med ti par årer. Dateringen er omdiskutert, ca. 690 pluss/minus 70 eller 780 til 800, og etter begge var skipet bygd to hundre år eller mer før slaget. En kopi står på Sunnmøre Museum i Ålesund. Gokstadskipet fra Vestfold, med tømmer felt rundt 890, er 23,80 meter langt, bygd av eik og har 32 årer. Gaia, en kopi av Gokstadskipet, ble bygd vinteren 1989 til 1990 i Bjørkedal i Volda på Sunnmøre og fikk 16 årepar, 120 kvadratmeter seil og en toppfart på om lag 10 knop. De største skipene i en jarls flåte var trolig lengre. Myklebustskipet på Nordfjordeid i Nordfjord, brent i en grav seint på 800-tallet, var anslagsvis 30 meter. Draken Harald Hårfagre, bygd i Haugesund og sjøsatt i 2012, er 35 meter lang med 25 årepar og 260 kvadratmeter seil, like mange sesser, roerbenker, som de store leidangsskipene i Gulatingsloven, loven for Vestlandet. Leidangsskipene var skipene bygdene stilte til kongens sjøforsvar. Draken er en hypotese, skalert opp fra Gokstad etter Snorres beskrivelser, og historikere, blant dem Eldar Heide, har kritisert å kalle den et vikingskip fordi den ikke bygger på et funn. For byggetiden finnes bare danske tall. Vikingeskibsmuseet i Roskilde regner om lag 44 000 effektive arbeidstimer på skroget til Havhingsten, en kopi av langskipet Skuldelev 2, som ble bygd av irsk eik i Dublin-området rundt 1042 og er om lag 30 meter langt og 3,8 meter bredt. Museet anslår at arbeidet i vikingtiden ville tatt sju måneder med én mesterskipsbygger og ti skipssmeder, i tillegg til folk som felte og kløyvde tømmeret, smidde nagler og bar. En annen kilde oppgir færre timer, og museets tall regnes som det sikreste. Materiallisten var 20 store eiker til kjøl, stevner, bord og kjølsvin, 250 krokvokste emner til spant, 35 furuer til årer, 8 000 jernnagler og 600 liter tjære. Bare en liten del av tømmeret endte i skroget. Da den mindre danske kopien Roar Ege ble bygd, var det under fem prosent, fordi bordene ble kløyvd av hele, rette og kvistfrie stammer.

Gravskipene fra Vestfold er bygd nesten helt av eik, mens furu var hovedvirket på Vestlandet. Lasteskipet Skuldelev 1, som ble funnet i Roskildefjorden i Danmark, er dendrodatert til furu fra Sognefjorden rundt 1030. På de ytterste øyene på Sunnmøre fantes ingen skog, og skipsvirket måtte trolig komme fra de indre fjordene. Om vinteren sto skipene i naust. Over 800 nausttufter er registrert i Norge, de største opptil 40 meter lange, og de eldste store naustene, ved Avaldsnes på Karmøy, Hafrsfjord ved Stavanger og Lista og Spangereid på Sørlandet, tolkes som tegn på en maritim organisasjon knyttet til høvdingene. Seilet krevde nesten like mye som skroget. Bergens Sjøfartsmuseum anslår at et langskip trengte om lag 120 kvadratmeter seil, og regner seilet som like verdifullt som selve skipet. Gaia fikk et seil av den størrelsen. Saga Oseberg, kopien av Osebergskipet som ble sjøsatt i Tønsberg i 2012, fikk et seil på om lag 90 kvadratmeter, vevd av ull fra sauer i Vestfold. Tallene for arbeidet med duken er danske. For knarrkopien Ottar, også med om lag 90 kvadratmeter seil, anslår Vikingeskibsmuseet ull fra rundt 200 spælsau og arbeidet til fem personer i ett år. Andre anslag ligger høyere, og tallene spriker. Spinning og veving ble oftest regnet som kvinners arbeid. Mye tyder på at flåtene som møttes i Hjørungavåg, hvilte på saueflokkene i lyngheia og på arbeidet ved vevene på gårdene langs kysten.

Arnmod var da trolig mellom 45 og 55 år, ut fra anslaget i bygdeboka Borgund og Giske om at han var født rundt 930 til 940. Jomsvikinga saga nevner ham og sønnene. Bjarne Kolbeinsson, biskop på Orknøy, øyene nord for Skottland, kaller ham «Arnmod jarl» i kvadet Jomsvikingadråpa fra rundt 1170. Snorre regner opp mange av høvdingene i slaget, men nevner verken Arnmod eller sønnene. Kildene er altså sene, og de er uenige om hvem som var med. At ættene etter ham kalte seg Arnmødlinger, tyder likevel på at han var en mann av betydning. Sønnen Arne Arnmodsson var trolig født rundt 960 til 970 og kan ha vært mellom 16 og 26 år. Det er sannsynlig at han var blant sønnene som kjempet.

Krigerne på begge sider kom med skipene sine og maten de selv hadde med. Leidangen var trolig allerede i bruk. Skaldekvad fra slutten av 900-tallet nevner den, og sagaene lar Harald Hårfagres sønn Håkon den gode organisere den rundt 950. I Gulatingsloven, slik den er bevart fra senere tid, skulle Mørene, trolig Sunnmøre, stille 16 skip av den store typen med 25 sesser. Med to årer per sesse og to mann per åre ga det rundt 100 mann per skip, og anslagsvis opptil 1 600 mann fra Sunnmøre ved fullt utbud. Om ordningen så slik ut i 986, vet vi ikke. Vikingeskibsmuseet har ut fra sagaene og Oseberg-funnet beskrevet kosten om bord som grøt, mel, tørket fisk, smør og brød, sjelden kokt eller stekt kjøtt, og vann til drikke. Øl hørte til på skipene som tilhørte høvdinger og konger. Gulatingsloven sier at bøndene skulle sende «to månadsmatar av kvart» til hver åreplass når leidangen ble kalt ut. Trolig ble en jarls hær i 986 forsynt på lignende måte, med smør, mel og fisk fra gårdene langs kysten.

Årstallet 986 er det vanligste, men noen forskere regner med et år eller to før eller etter. Samme år eller året etter døde Harald Blåtann, etter et opprør ledet av sønnen Svein Tjugeskjegg. Otto 3. var barnekonge i det tyske riket. I 987 ble Hugo Capet konge i Frankrike, og i 988 gikk storfyrst Vladimir i Kiev over til kristendommen og giftet seg med en søster av keiseren i Konstantinopel. I Norden sto den gamle troen og den nye side om side, og en jarl som ofret til Torgerd, kunne fortsatt samle høvdingene langs kysten bak seg.

For en høvding på Sunnmøre betydde seieren at han hadde stått på den sterkeste siden. Håkon styrte leia og skattene til han ble drept i 995, samme år som Olav Tryggvason kom til landet og ble konge. Snorre forteller at Olav like etter lot bygge Tranen i Nidaros, med 30 rom, og noen år senere Ormen lange på Ladehammeren ved Nidaros, med 34 rom. Mesteren for Ormen lange var Torberg Skavhogg, en av de få skipsbyggerne sagaene nevner med navn. Snorre skrev rundt 1230, og arkeologen Jan Bill påpeker at han trolig beskriver skipsbyggingen slik den var tidlig på 1200-tallet. Arnmod forsvinner fra kildene etter Hjørungavåg. Arnmods sønn Arne skulle komme til å tjene Olav Haraldsson, senere kalt den hellige, en konge som ville samle hele Norge under én tro.

I 2024 fant arkeologer fra Møre og Romsdal fylkeskommune trolig et langhus og en grav fra vikingtiden i Hjørungavåg, noen hundre meter fra stedet som tradisjonen knytter til slaget. Prosjektleder Arve Eiken Nytun mener stedet kan ha vært et maktsenter i jernalderen. Det ser ut til at Møre rundt år 1000 hadde flere slike maktsteder side om side: gudehuset på Ose i Ørsta, båtgravene som er påvist med georadar på Edøy på Smøla, handelsstedene Borgund og Veøy i Romsdal, og Giske. Ingen fagkilde sier hvor Mørejarlene satt. Funnene sier ingenting om slaget i seg selv, men de viser at Hjørungavåg var et bebodd og trolig viktig sted lenge før og rundt den tiden sagaene legger slaget til.

Personer: Arnmod

Kilder

Jomsvikinga saga; Bjarne Kolbeinsson, Jomsvikingadråpa; Snorre, Olav Tryggvasons saga; Gulatingsloven, utgjerdsbolken og kap. 22; Vikingeskibsmuseet, Sea fare and menu, Sea Stallion og Ottar; EXARC Journal, Roar Ege; Bergens Sjøfartsmuseum; Nordeide, Bonde og Thun 2020 (Kvalsundfunnet); Sunnmøre Museum; Kulturhistorisk museum, Vikingskipshuset (Gokstad); Universitetet i Bergen om Myklebustskipet; Stiftelsen Nytt Osebergskip (Saga Oseberg); Viking Kings AS (Draken Harald Hårfagre) og Eldar Heides kritikk; Gaia (Bjørkedal, Volda); SNL, leidang og nausttufter; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; Store norske leksikon; prosjektnotatet «Båtbygging, seil og leidang». NTB/forskning.no 4.11.2024; SNL, Slaget ved Hjørungavåg og Ragnvald Mørejarl; Walker m.fl. 2025 (høner i Borgund); Gitte Hansen, sciencenorway.no; Stamnes og Dahle 2024 (Veøy); NIKU, Edøyskipet; prosjektrapporten «Funn i Møre og verden» og prosjektnotatet «Makt på Sunnmøre før Arnungene».