Slaget på Stiklestad

1030

Sommeren 1030 står to hærer mot hverandre på Stiklestad i Verdal. Kong Olav Haraldsson, senere kalt den hellige, kommer østfra over fjellet for å vinne tilbake riket. Bondehæren som møter ham, ledes blant andre av Kalv Arnesson, sønn av lendmannen Arne Arnmodsson fra Giske. På kongens side står brødrene hans Finn, Torberg og Arne.

Verdal ligger innerst i Trondheimsfjorden, et bredt og fruktbart dalføre med åker, eng og skog. Det var en av de rikeste jordbruksbygdene i landet, og bøndene der hadde mye å tape på en konge som krevde lydighet, skatt og en ny tro. Seks år før hadde kong Olav, konge fra 1015, gitt kirkelover på Mostertinget i Sunnhordland, og hva de inneholdt, er omdiskutert. Gårdene ble drevet som blandingsbruk med korn, fe og seter, og arbeidet ble gjort av husfolk og tjenestefolk, på storgårdene trolig også av treller. Trelldommen var i ferd med å gå tilbake, og i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er trellene borte som gruppe. Tyngden i Trøndelag viser seg også i leidangen. I Gulatingsloven, loven for Vestlandet, slik den er bevart fra senere tid, skulle Trøndene stille 80 skip av den mindre typen med 20 sesser, mens Mørene skulle stille 16 av den store typen. Olav hadde drevet ut eller drept flere av stormennene i Trøndelag, og mange hadde tatt imot sølv fra Knut den mektige, konge i Danmark og England. Fra Giske til Nidaros, dagens Trondheim, er det anslagsvis 145 til 160 nautiske mil langs leia, en ferd på fire til åtte dager når nattehavner og venting på vær regnes med.

Kalv hadde selv vært kongens mann. Sagaen forteller at Olav hadde latt stormannen Olve på Egge ved Steinkjer drepe fordi han ledet blot til de gamle gudene, og at kongen ga Kalv både Egge og enken Sigrid Toresdatter. Sigrid var søster av Tore Hund på Bjarkøy, ei øy nord for Harstad i Troms. Snorre lar henne egge Kalv mot kongen i årene som fulgte. Da Olav måtte rømme landet, ble Kalv igjen og gikk over til Knut, som etter sagaen lovet ham makt og land.

Flukten gikk forbi Giske. Snorre forteller at kongen gikk inn i Steinvågen mellom Hessa og Aspøya utenfor dagens Ålesund og lå der natten, med tolv skip etter et lokalt hefte. Stormannen Aslak Fitjaskalle, som hadde drept Erling Skjalgsson på Sola ved Stavanger, den mektigste mannen på Vestlandet, i slaget ved Bokn i Rogaland, styrte inn til handelsstedet Borgund, i dagens Ålesund, og ble drept der av Vigleik Arnesson som hevn for Erling. Snorre lar kongen si om drapet på Erling at Aslak med det hogget hadde hogd Norge ut av hånden hans. Bondeflåten på 25 skip gikk på utsiden, mens kongen holdt seg i de indre sundene, innenfor Nyrfi og Hundsver, gjennom Vegsund øst for dagens Ålesund og forbi Skotet i Storfjorden, den lange fjorden innover fra Ålesund, og videre inn til Valldal. Derfra gikk han over fjellet og ut av landet. Ruten er omdiskutert. Lokalhistorikere mener farvannet ved Vegsund passer dårlig for en hærflåte, og dateringen spriker mellom høsten 1027 og 1028. Kildene er også uenige om året Erling falt. Etter den ene dateringen falt flukten i den tiden av året da Kongsspeilet, skrevet rundt 1250, råder sjøfolk til å holde seg unna havet. Skipene ble vanligvis trukket på land rundt slutten av oktober, tjæret og satt i naust for vinteren.

Kalvs brødre Finn, Torberg og Arne fulgte Olav i landflyktighet til Gardarike, landet langs de store elvene øst for Østersjøen, der fyrsten Jaroslav og fyrstinnen Ingegjerd tok imot ham. Tidlig i 1030 gikk Olav vestover igjen, gjennom Sverige og Jämtland, landskapet øst for Trøndelag, og over Kjølen, fjellene på grensen. Han kom ned i Verdal med en hær som var samlet underveis. Halvbroren Harald Sigurdsson, senere kalt Hardråde, femten år gammel, var med. Sigvat skald, kongens dikter, var ikke der. Han var på pilegrimsferd til Roma.

Snorre forteller at kongens menn gikk mot bondehæren med herskriket «Fram, fram, Kristmenn, krossmenn, kongsmenn!» Kongen falt i slaget. Snorre skriver at tre menn ga ham banesår: Tore Hund med spyd, Torstein Knarresmed med øks og en Kalv med sverd. Han legger til at det var uenighet om denne Kalv var Kalv Arnesson eller frenden Kalv Arnfinnsson. Hvem som ga kongen banesåret, var altså uklart allerede for Snorre. Harald Sigurdsson ble såret, kom seg unna og flyktet østover. Mange år senere ble han gift med Torbergs datter Tora.

Etter slaget gikk Kalv over valen og fant brødrene sine såret. Sagaen forteller at han lot dem stelle og tok dem under sitt vern. Den forteller også at Finn kastet et våpen etter ham og kalte ham svikefull mot kongen. Også svogeren deres hadde stått mot kongen. Hårek på Tjøtta på Helgeland, gift med søsteren Ragnhild Arnesdatter, var en av høvdingene i bondehæren. To ættelinjer av samme far hadde stått på hver sin side, og begge hadde handlet etter det tiden kalte plikt: lojalitet mot kongen de hadde sverget til, og lojalitet mot bygdene, frendene og den nye herren som betalte.

Datoen er omdiskutert. Snorre setter slaget til 29. juli, og han forteller også at sola ble mørk mens de kjempet. Den kjente solformørkelsen det året var 31. august. Begge dagene lå i sommerhalvåret, da hærene kunne ta seg fram over fjell og fjorder, og da bøndene egentlig skulle vært i slåtten.

Knut den mektige styrte nå et rike rundt Nordsjøen: England, Danmark og Norge. I Konstantinopel var Romanos 3. keiser. Knut holdt ikke løftet til Kalv. Han satte sønnen Svein og Sveins mor Alfiva til å styre Norge, og de nye lovene om skatt og plikter ble så forhatt at tiden senere ble kalt Alfivatiden. Allerede året etter ble Olavs lik gravd opp i Nidaros, og biskop Grimkjell lot ham hylle som helgen 3. august 1031. Kongen som falt, fikk mer makt død enn levende. I 1152 eller 1153, rundt 120 år etter slaget, fikk Nidaros et erkesete ved graven hans, for en kirkeprovins som omfattet Norge, Island, Grønland, Færøyene, Orknøy, Shetland og øya Man i Irskehavet. I latinske tekster fra samme tid kalles Olav rex perpetuus Norvegiae, Norges evige konge.

Personer: Kalv Arnesson, Finn Arnesson, Torberg Arnesson

Kilder

Snorre, Olav den helliges saga; Sigvat skald; Kongsspeilet; Gulatingsloven, kap. 22; Fjord kommune, hefte om Olav den heilage; Storfjord1.no; Sunnmiddelalder.net; den svenske Heimskringla-utgaven med fotnoter; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; Tore Skeie, Hardråde; Store norske leksikon, trell og leidang; rapporten «Havner, seilaser og mat langs kysten», kontrollert utgave; prosjektnotatene «Båtbygging, seil og leidang» og «Jordbruk i Norge 800 til 1650»; siden «Makten i riket» (Olavs lov og erkesetet) og siden «Slektsbånd».