Tidslinje · Kongens svigerfamilie

Slaget ved Stamford Bridge

1066

Mandag 25. september 1066 er det varmt i Yorkshire. Kong Harald Hardråde av Norge har gått i land ved elva Derwent med to tredjedeler av hæren, og mennene har latt brynjene ligge igjen ved skipene. Ved skipene venter lendmannen Øystein Orre fra Giske med resten av hæren.

Øystein var sønn av Torberg Arnesson og bror av Tora Torbergsdatter, som hadde fått to sønner med kong Harald. Han var sønnesønns sønn av Arnmod, som etter sagaene sto i Hjørungavåg 80 år før. Snorre kaller ham den gjæveste av alle lendmenn og den kongen holdt mest av. Han var forlovet med Haralds datter Maria. Torvard Kråkenebbs tått, en kort islandsk fortelling, forteller hvordan han tok imot en gjest på Giske. Islendingen Torvard hadde tilbudt kong Harald seilet fra skipet sitt, og da kongen avslo, ga han det til Øystein, som syntes det var det fineste seilet han hadde sett. Øystein betalte på Giske over flere dager. Først fikk Torvard en rikt brodert kjortel av ny skarlagen, og Øystein sa at den ikke var betalingen for seilet. Så fikk han en kappe av grå skinnfell med skarlagen over, og med den var seilet betalt. Til sist fikk han en gullring, fordi Øystein ikke kunne lønne ham slik en konge ville ha gjort. Tåtten er gjengitt etter en engelsk oversettelse, og ordlyden i den norrøne teksten kan avvike. Skarlagen var et fint og kostbart importert ullklede, og pelsen kom fra nord. Gavene viser at et godt seil ble regnet på linje med luksusvarer, og hvilke varer en lendmann på Sunnmøre hadde for hånden. Øystein var nå rundt 53 år, Harald rundt 51.

Seilet var verdt så mye fordi det krevde så mye arbeid. Et stort skip trengte 100 kvadratmeter ullduk eller mer, vevd i lange stykker på oppstadvev. Saga Oseberg, kopien av Osebergskipet som ble sjøsatt i Tønsberg i 2012, fikk et seil på om lag 90 kvadratmeter, vevd av ull fra sauer i Vestfold. Sjøfartsmuseet i Museum Vest regner om lag 3,5 årsverk for et seil på 150 kvadratmeter, og det danske Vikingeskibsmuseet anslår at seilet til knarrkopien Ottar, rundt 90 kvadratmeter, krevde ull fra rundt 200 sauer og arbeidet til fem personer i ett år. Anslagene spriker. Et stort seil svarte trolig til saueflokken på flere gårder i ett år og ett eller flere års arbeid for kvinnene på en gård. Et ullseil kunne anslagsvis holde i 30 til 50 år og overleve skroget det satt på.

Edvard Bekjenneren døde i januar 1066, og Harald Godwinsson ble konge i England. Harald Hardråde gjorde krav på riket etter en avtale mellom Magnus den gode, konge i Norge 1035 til 1047, og den danske kongen Hardeknut. Også Vilhelm av Normandie gjorde krav. Den landflyktige Tostig, bror av den nye engelske kongen, søkte forbundsfeller, og han sluttet seg til nordmennene.

Harald samlet en stor leidangsflåte. Leidangen var sjøforsvaret der bygdene stilte skip, mannskap og mat for kongen. Snorre gir ham over 200 skip foruten forsyningsskip, mens to versjoner av den angelsaksiske krøniken har 300. Kildene er uenige. Fra Sunnmøre skulle leidangen etter Gulatingsloven, loven for Vestlandet, stille 16 skip av den store typen med 25 sesser. Det var to årer i hver sesse og to mann på hver åre, altså 80 til 100 mann på hvert skip, og ved fullt utbud gir det anslagsvis 1 300 til 1 600 mann fra Sunnmøre. Hver skipreide, distriktet som stilte ett skip, skulle bygge, utruste og bemanne sitt skip, holde naustet og sy seilet, og seilet skulle oppbevares i kirken mellom ferdene. Skipet skulle bygges på kongsjord om mulig, ellers i en manns skog. Giske hadde ingen skog, og i 1647 kom tømmeret til godset fra sager i Romsdal og Storfjorden, fjordene øst for Ålesund, og det er nærliggende å tro at skipsvirket til sunnmørske skip måtte hentes fra de indre fjordene. Et skip holdt anslagsvis 20 til 30 år, og en skipreide måtte da sannsynligvis bygge nytt om lag én gang i hver generasjon. Lendmannen sendte ut budstikka og holdt våpentinget. Om Øystein var styremann på et sunnmørsk leidangsskip, står ikke i kildene, og lovteksten er skrevet ned senere enn 1066.

Sagaen lar flåten samles i Solund, øyene ytterst ved munningen av Sognefjorden, og gå over havet til Shetland og Orknøy, øygruppene nord for Skottland. Hvordan skipene var bygd, viser norske og danske funn. Gokstadskipet, det største bevarte vikingskipet i Norge, er 23,80 meter langt og har 32 årer. Kopien Viking seilte i 1893 fra Bergen over Atlanterhavet til Chicago, og kaptein Magnus Andersen målte en fart på 10 til 11 knop. De største skipene var lengre. Skuldelev 2, et langskip på rundt 30 meter fra rundt 1042, er funnet i Roskildefjorden, og den danske rekonstruksjonen Havhingsten har 60 årer og 65 mann. Draken Harald Hårfagre, bygd i Haugesund og sjøsatt i 2012, er 35 meter lang med 25 årepar og seilte over Nordsjøen til England i 2014. Den er skalert opp fra Gokstad etter Snorres beskrivelser og er en hypotese, og historikere, blant dem Eldar Heide, har kritisert å kalle den et vikingskip fordi den ikke bygger på et funn. Fra Giske til Lerwick på Shetland er det anslagsvis 460 kilometer, som i god bør kunne seiles på halvannet til to og et halvt døgn. Fra Shetland til Orknøy var det en lang dagsetappe, og fra Orknøy til munningen av elva Tyne i Nord-England anslagsvis 500 kilometer, eller to døgn i god bør. Tidene i havn var ofte lengre enn tidene på havet. Da Havhingsten skulle krysse Nordsjøen i 2007, lå skipet nesten to uker og ventet på østavind som aldri kom, og det måtte til slutt slepes. Kongsspeilet, skrevet på 1200-tallet, råder kjøpmenn til å seile om sommeren og holde seg unna havet om høsten. Harald seilte sent på sommeren, og en hjemreise samme år ville trolig ha falt i den tiden rådet advarer mot.

Om bord spiste mennene grøt, mel, tørrfisk, smør og brød, og de drakk vann. Øl hørte til på skipene til konger og høvdinger. Gulatingsloven, slik den er skrevet ned senere, sier at bøndene skulle sende «to månadsmatar av kvart» til hver hamle, det vil si hver åreplass, at mannskapet skulle kaste lodd om hvem som ble kokk, og at et mannskap som var tomt for mat, kunne «saklaust slakta to naut hjå ein bonde» mot fast betaling. Mange av dem som rodde i skipene fra Sunnmøre, var trolig leidangsmenn fra bygdene rundt Giske, men ingen kilde sier det direkte. Etter loven ble lauskarer tatt ut først, deretter bønder med arbeidsfolk, og vanlig leidangstid var to måneder. En flåte som gikk vestover sent på sommeren, kunne neppe regne med å være hjemme innen den tiden.

På Orknøy ble dronning Ellisiv, Haralds kone fra Kiev, og døtrene Maria og Ingegerd igjen. Jarlene Pål og Erlend sluttet seg til flåten. De var sønner av Ingebjørg Finnsdatter, dattersønner av Finn Arnesson, og fire år tidligere hadde kongen de nå fulgte, tatt morfaren deres til fange ved Niså i Halland, på vestkysten av dagens Sverige. Flåten gikk inn i elvemunningen Humber og opp elva Ouse og la til ved Riccall, sør for York. Den 20. september vant nordmennene over de nordengelske jarlene ved Fulford like sør for byen, og York overga seg.

Fem dager senere kom Harald Godwinsson uventet over land fra sør med en stor hær. Snorre lar ham tilby broren Tostig en tredjedel av riket, og Harald Hardråde sju fot engelsk jord, eller så mye mer som han var høyere enn andre menn. Harald Hardråde sendte bud til skipene. Øystein førte forsterkningene i ilmarsj i solsteken, og mange kastet brynjene underveis. Da de kom fram, var kongen falt, truffet av en pil i strupen. Tostig hadde gått under merket, og også han var falt. Øystein tok kongens merke, Landøyda, og gikk til angrep. Snorre kaller kampen Orre-ria. Mennene var utslitte etter marsjen, og de fleste hadde ikke brynje. Øystein falt sammen med nesten alle de norske stormennene. Sagaen forteller at Maria døde samme dag på Orknøy.

Haralds sønn Olav, Toras sønn, var blitt igjen ved skipene. Den engelske kongen lot ham og Orknøy-jarlen dra hjem etter at de hadde sverget fred. Kildene er uenige om antallet skip. Den angelsaksiske krøniken (versjon D) sier 24, John of Worcester 20. Krøniken nevner Olav og Orknøy-jarlen, og John of Worcester nevner «Paul, earl of Orkney», Finn Arnessons dattersønn. Ingen engelsk kilde nevner Øystein. Kildene er også uenige om hvor skipene lå. Snorre lar flåten gå opp i Derwent, mens engelske kilder og moderne forskning plasserer skipene i Ouse ved Riccall og slaget ved Derwent. Olav ble konge i Norge sammen med halvbroren Magnus, som hadde blitt igjen hjemme. Begge hadde Tora fra Giske som mor, og slekta som hadde mistet Øystein ved Stamford Bridge, var nå kongenes morsslekt.

Tre uker etter slaget ved Stamford Bridge, brua over Derwent øst for York, 14. oktober, falt Harald Godwinsson ved Hastings på sørkysten av England mot Vilhelm av Normandie, som ble kronet i London første juledag. Slaget knyttet også slektene sammen. Tostigs sønnesønn Åsolv på Rein i Rissa i Trøndelag ble senere gift med Tora Skoftesdatter fra Giske, og fra dem kom Reinsætta, slekta til kong Inge Bårdsson og hertug Skule.

Personer: Harald Hardråde, Øystein Orre

Kilder

Snorre, Harald Hardrådes saga; Torvard Kråkenebbs tått (engelsk gjengivelse); Anglo-Saxon Chronicle (D); John of Worcester; Kongsspeilet; Gulatingsloven, utgjerdsbolken (kap. 6 til 22); Kelly DeVries, The Norwegian Invasion of England in 1066 (1999); Kulturhistorisk museum, Vikingskipshuset (Gokstad); Magnus Andersen om Viking 1893; Stiftelsen Nytt Osebergskip (Saga Oseberg); Viking Kings AS (Draken Harald Hårfagre) og Eldar Heides kritikk; Vikingeskibsmuseet (Havhingsten, Ottar, ullseil); Sjøfartsmuseum Museum Vest; EXARC Journal (Roar Ege); Store norske leksikon (leidang, skipreide); bygdeboka Borgund og Giske, bind I; prosjektrapporten «Havner, seilaser og mat, kontrollert»; prosjektnotatene «Båtbygging, seil og leidang» og «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk»; siden «Slektsbånd» (Rein og Tostig) og siden «Makten i riket».