Tidslinje · Arvingene strides om godset

Striden om testamentet

1424

Fredag 3. november 1424, i kapittelhuset ved domkirken i Nidaros, dagens Trondheim. Sigurd Jonsson sier om testamentet til morbroren Håkon Sigurdsson, den forrige eieren av Giske, at han ikke vil godta det uten at loven viser ham det, «thy at thet ær grunsamlikt», for det er mistenkelig.

Nidaros hadde vært erkesete siden 1152 og 1153. Domkirken med Olav den helliges skrin var det største kirkebygget i landet og målet for pilegrimer fra hele Norden, og kapittelhuset og erkebispegården lå like ved. Etter sagaene var det hit Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve førte Magnus den gode i 1035, da Kalv av Arnungeætta hjalp til med å gjøre den unge kongssønnen til konge. Nesten fire hundre år senere sto en etterkommer av samme ætt i kapittelhuset og krevde Giske. Motparten, Magnus Magnusson, hadde giftet seg med Håkons enke Sigrid Erlendsdatter og satt med godset. Byen var liten. Rundt 1300 anslås folketallet i Nidaros til om lag 3000, mot om lag 7000 i Bergen.

Rundt erkebiskop Eskil i Nidaros satt ridderen Jakob Fastolfsson, brødrene Narve og Mattis Jakobssønner, seks av korsbrødrene ved domkirken, kongens lagmann i Trondheim og Trøndelag, Olav Nikolasson, og tre av byens rådmenn. Sigurd var saksøker og Magnus Magnusson saksøkt. Brevet erkebiskopen lot skrive, gjengir det som ble sagt. Sigurd spurte: «Vedgår du, Magnus Magnusson, at du har gått med på å møte meg her i Trondheim for min herre erkebiskopen og de andre gode menn han vil kalle til seg, og legge saken om Giske og hele Giskegodset, testamentet og gavene, under en endelig dom?» Magnus svarte: «Ja, jeg vedgår at jeg har gått med på dette med deg om Håkon Sigurdssons testamentsbrev og det andre brevet.»

To vitner, Herlog Gøtstavsson og Nisse Jønisson, sverget full bokeid på at de hadde sett de to holde hverandre i hendene på Giske i høst og love å legge saken fram for erkebiskopen. Dagen var Matteusmesse etter vitnene. Originalen har «sancti Mathissa dagh», og det er trolig 21. september. Så kom innvendingen fra Sigurd: «mik tykker hans testamenti bref ekke skælikt væra», han syntes ikke testamentsbrevet var rimelig. Magnus sa at han ikke hadde alle brevene sine med. Det falt mange ord mellom dem, skriver erkebiskopen, og de trakk mer mot uenighet enn mot forlik.

Samme dag, i erkebispegården, lovfestet Sigurd Giske og Giskegodset. Han gjorde et formelt, offentlig krav på godset og forbød Magnus å bruke det eller ta landskyld av det før saken var avgjort. Lagmannen og to rådmenn bevitnet det. Magnus svarte at han ikke ville befatte seg med Sigurds morsarv, som var en tredjedel av hele Giskegodset. Sigurds mor Agnes var Håkons søster. Etter landsloven fra 1274 fikk en datter halv del mot en sønn, og med én sønn og én datter blir det nettopp en tredjedel. Trolig er det dette Magnus siktet til. Også han godtok altså at en del av Giske tilhørte Sigurd.

Erkebiskopen gikk til råds med de gode mennene rundt seg og ga partene en ny dag, på lagtinget i Bergen ved Botolvsmesse 17. juni året etter, for rikets råd, lagmann, rådmenn og lagrettemenn. Grunnen var at Giske og godset for det meste lå i Bergen lagsogn, at Håkon hadde bodd der, at gavene ved giftermålet med Sigrid var gitt der, at testamentet var laget der, og at arven var skiftet der. Testamenter hørte under kirkens rett og arv under kongens, og saken lå i grenseland mellom de to.

Reisen hit hadde vært lang. Fra Giske til Nidaros gikk leia nordover forbi Hustadvika, det åpne havstykket mellom Molde og Kristiansund, som sammen med Stad, halvøya like sør for Sunnmøre, er de farligste havstrekningene på denne kysten. Avstanden er anslagsvis 145 til 160 nautiske mil, og med nattehavner og venting på vær tok ferden anslagsvis fire til åtte dager. Kongsspeilet, en lærebok fra 1200-tallet, råder kjøpmenn til ikke å gå ut på havet om høsten, og vinternettene i andre halvdel av oktober var den gamle grensen for sjøferd. Etter Kongsspeilet skulle skipet tjæres om høsten og helst stå på land over vinteren. Hvordan Sigurd og Magnus reiste, sier ikke brevet. Langs kysten gikk jekter, åpne og klinkbygde i vestnorsk tradisjon, med et overbygd rom akter, vengen, til søvn og matlaging. Hvor store jektene var før 1621, er ukjent, og en forordning fra 1381 begrenset «uformuende bønder» til fartøy på fire lester. Menn av Sigurds og Magnus' stand reiste sannsynligvis med eget skip og mannskap. Kosten på sjøen var etter sagaene og funnene fra vikingtiden grøt, mel, tørrfisk, smør og brød, med vann som vanlig drikke, og det er nærliggende å tro at den var lik på 1400-tallet. I november er dagene korte i Trøndelag.

Sigurd Jonsson var rundt 34 år. Han var yngste sønn av ridderen og riksrådet Jon Marteinsson på Sudreim på Romerike nordøst for Oslo, som trolig kom fra Östergötland i Sverige, og Agnes Sigurdsdatter. Søsteren Katarina ble leddet som senere førte Giske videre til den svenske uradelsslekta Tre Rosor. Da faren skrev testamente før en pilegrimsreise til Roma i juli 1400, fikk sønnen Sigurd et sølvbeslått drikkehorn. I 1409 var han så ung at ridderen Alv Haraldsson førte saken for ham da lagmannen i Bergen dømte ham som rett arving. Siden hadde han bygd opp sin stilling. I august 1422 erklærte Margrete Eilivsdatter foran biskopen i Bergen at Sigurd var hennes eneste levende arving, fordi hans mormor Ingebjørg og hennes mor Gyrid var helsøstre, døtre av Erling Vidkunsson. I august 1424 satt han i Bergen og stadfestet gavene Margrete hadde gitt sin gamle tjener Skog Torbjørnsson. I september var han på Giske, og i november i Nidaros.

Magnus kjente Trondheim. Han hadde i flere år forvaltet et len, et forvaltningsområde, i Trøndelag for kongen, og året før hadde han i København vedgått at han skyldte kong Erik 300 lødige mark for avgiftene derfra, regnet med 45 lybske skilling for hver mark og betalt over tre år i kongens skattkammer. Sigrid Erlendsdatter var ikke til stede i Nidaros. I oktober 1423 satt hun på Losna i Gudbrandsdalen og tok imot vitnemål fra tre kvinner om et festarøl og et bryllup i Nordlandene, i en sak der et ekteskap måtte bevises for at barna kunne arve.

Erkebiskopen som ledet møtet, var den samme Eskil som nitten år før hadde tatt Håkon Sigurdssons gods i Senja, øya sørvest for Tromsø, i pant for fjorten lester tørrfisk. Kirken var den største jordeieren i landet. I senmiddelalderen eide den etter SNL overveiende sannsynlig opp mot halvparten av jorda, og erkebiskopen var trolig landets rikeste mann.

Kongen var Erik av Pommern, unionskonge over Norge, Danmark og Sverige, som var opptatt av striden med grevene av Holstein om Sønderjylland, den sørlige delen av Jylland. Norge hadde fått konger som bodde andre steder, og når kongen var langt unna, ble riksrådet viktigere. Femten år senere var Sigurd drottsete, rikets øverste embetsmann. I Böhmen, dagens Tsjekkia, herjet hussittkrigene etter at Jan Hus var brent på kirkemøtet i Konstanz ved Bodensjøen i 1415. I Frankrike var hundreårskrigen inne i en tid med engelske seire, fem år før Jeanne d'Arc sto fram.

Personer: Sigurd Jonsson, Magnus Magnusson

Kilder

DN 1/699; DN 1/700; DN 1/621; DN 1/683; DN 1/691; DN 3/674; DN 5/565; DN 16/42; DN 1/604; prosjektnotatene «Giskebrevene 4», «Båtbygging, seil og leidang» og «Jordbruk i Norge 800 til 1650»; rapporten «Havner, seilaser og mat» (kontrollert); Kongsspeilet; SNL, Sigurd Jonsson, jekt, Norge i høymiddelalderen og Norge i senmiddelalderen; nettsidens sider «Makten i riket» og «Slektsbånd»; prosjektnotatet «Giskefolket i arkiver og kilder» (SDHK 22651).