Tidslinje · I riksstyret

Svartedauden

1349

En gang i 1349 legger en kogge fra England til ved bryggene i Bergen. Etter den islandske presten Einar Hafliðason kom pesten med den. I løpet av et år har den gått over hele landet.

Bergen var Norges største by og knutepunktet for handelen over Nordsjøen. Langs Vågen, havnebukta midt i byen, lå bygårdene tett i tett, med trehus, brygger og boder der tørrfisken fra nord ble lagret før den gikk videre til England og de tyske byene. Skipene kom og gikk hele sommerhalvåret. Rundt 1300 anslås folketallet i Bergen til om lag 7000, mot om lag 3000 i Nidaros, dagens Trondheim. De fleste i landet levde hele livet på gårdene. Fra byen gikk leia nordover forbi halvøya Stad og Giske til Trøndelag og Hålogaland, det gamle navnet på Nord-Norge, og sørover og østover til Viken, landet rundt Oslofjorden.

Pesten hadde gått over Europa siden 1347, fra havnebyene i Middelhavet nordover gjennom Frankrike og England. I mange byer døde mer enn halvparten av folket. I Norge spredte den seg fra Bergen langs kysten og inn i dalene. Hvor mange som døde i Norge, er omdiskutert. Einar Hafliðason skrev at bare en tredel eller en firedel av folket overlevde, og det regnes som overdrevet. Store norske leksikon anslår at folketallet kan ha falt med 30 til 45 prosent, mens Ole Jørgen Benedictow regner med at om lag 220 000 mennesker, rundt 60 prosent, døde i løpet av noen måneder. Pesten kom tilbake, mer enn tjue ganger fram til 1654 etter Store norske leksikon og om lag femten ganger etter Benedictow. Av rundt 60 000 gårdsbruk lå 36 000 til 37 000 øde på 1400-tallet. Det var de minste og mest avsidesliggende gårdene som ble forlatt, og jordpriser og jordleie falt mens lønningene steg. Ved inngangen til 1500-tallet var landskylda omtrent en firedel av nivået rundt 1350. Fiskerbøndene på ytre kyst kunne bytte tørrfisk mot korn, og ytre Sunnmøre ble trolig rammet mindre enn de indre fjordbygdene. Ingen kilde gir likevel tall for Sunnmøre. Etter Nils Hybels gjennomgang forsvinner meldingene om hungersnød fra annalene i Nord-Europa fra rundt 1320 til rundt 1500, og det henger trolig sammen med at pesten fjernet presset på jorda.

Erling Vidkunsson, eieren av Giske og tidligere drottsete, rikets øverste embetsmann under kongen, var rundt 57 år. Fra 1347 var han sysselmann, kongens ombudsmann, på Sunnmøre, og i mars samme år hadde han ført en jordsak i stua på Bjarnegarden på Veøy, en liten øy i Romsdalsfjorden. Etter Knut Helle i Norsk biografisk leksikon dro han på pilegrimsreise til Roma etter svartedauden, fra 1349 til 1351, ble tatt til fange i England og løst ut av erkebiskop Olav i Nidaros. Som takk ga han Tjøtta og Tilrem i Brønnøy på Helgeland til erkesetet. Kilden er trolig jordeboka til erkebiskop Aslak Bolt fra 1430-årene. Året 1350 var et jubelår i Roma, da pilegrimene kunne få full avlat. Brevene fra Giske passer dårlig med en så lang reise. I april 1350 var Erling part i et forlik på Giske, og om han var der selv eller hadde en ombudsmann, sier ikke brevet. Kildene går her ikke i takt.

Brevet fra 5. april 1350, mandagen etter påskeuka, forteller at Kolbjørn Simonsson forlikte seg med Erling etter å ha gitt to hogg til Gudløg Aresson og Jon Dode og brutt påskefreden. Vold i en hellig fredstid ble straffet strengere enn ellers. Kolbjørn betalte med fire månedsmatsbol i Mo i Ørskog, ved Storfjorden øst for Ålesund, og Erling kjøpte to bol til i samme gård. Det ene betalte han med seks såld korn og varer for to mark, det andre med fem marks verdi i klede, trolig i Bergen samme sommer. Brevet sier ikke et ord om pesten.

I august 1351 skrev Kolbein Toresson at han skyldte korsbrødrene ved Apostelkirken i Bergen 22 mark for et ombud han hadde hatt for dem, og at han ikke var i stand til å betale. Erling betalte for ham og fikk 7 månedsmatsbol på Gudøy i Peterskirkens sokn i Borgund, øst for Ålesund sentrum. To år senere, 28. oktober 1353, viste Erling ham på Giske at husene på gården ikke var så gode som de skulle, og Kolbein ga ham ett bol til. Det kan henge sammen med at mange gårder forfalt og mange satt med gjeld i årene etter pesten, men kildene sier det ikke direkte.

Pesten slo også inn i handelen. Med færre fiskere og færre leilendinger falt landskylda, og jordeierne fikk mindre fisk å sende til Bergen. Vágar i Lofoten mistet stillingen sin etter midten av 1300-tallet, og fisken gikk i stedet direkte til Bergen. Der fikk de tyske kjøpmennene fast grep om tørrfiskhandelen gjennom Det tyske kontor, hansakjøpmennenes kontor på Bryggen, som ble organisert rundt 1360. Bergen kom seg aldri helt etter pesten. Eksporten av tørrfisk kan ha falt til omtrent halvparten mot slutten av 1300-tallet, mens prisen steg merkbart i andre halvdel av århundret. Det er sannsynlig at færre fiskere og høyere pris hang sammen. Pesten svekket også leidangen, ordningen der bøndene stilte skip og mannskap for kongen. Færre folk ga færre mannskaper og mindre skatt, og større skipstyper gjorde bondeflåten foreldet. Den siste kjente leidangsflåten, fire store skip mannet av adelsmenn, ble slått sør for Bergen i 1429 av en tysk koggeflåte.

I disse årene mistet Erling sønnen sin. Bjarne Erlingsson den yngre var ridder, hadde vært ved kongens hoff og satt i kongens råd. I januar 1347 var han blant dommerne i Oslo som slo fast at brødrene Sigurd og Jon Havtoresson ikke hadde rett til Borgarsyssel, området rundt Sarpsborg i dagens Østfold, fem år etter at Sigurd Havtoresson var trolovet med Bjarnes søster Ingebjørg. Biskop Håkon i Bergen hadde skrevet varme brev til ham. I desember 1338 ba biskopen ham «tenke flittig på den ærlige slekt dere er kommet av» og minnet ham om verset «Quicquid agas prudenter agas et respice finem», hva du enn gjør, gjør det klokt, og tenk på utgangen. Året etter ba han ham vinne fram med tålmodighet og klokskap, uten hastverk. Bjarne hadde også reist krav på fiskeværet Grip ytterst i havet utenfor Kristiansund, som erkebiskopen mente Nidaroskirken lenge hadde eid.

Når Bjarne døde, er uklart. Kildene er uenige mellom 1349 og 1353, og Helle regner med 1353. Gavebrevet der Erling i januar 1354 ga Giske til datteren Ingebjørg, taler om hans «siste time», og det kan tyde på at det ikke var lenge siden. Om han døde av pesten, vet vi ikke. Han var barnløs, og med ham døde mannslinja i Bjarkøy-greina, slekta fra Bjarkøy i Troms som Erling tilhørte.

Andre søkte trøst hos paven. I juli 1351 fikk Sigurd Havtoresson, Ingebjørgs mann, sammen med fire biskoper, en annen ridder og en kannik, rett til å velge sin egen skriftefar, som i dødsstunden kunne gi dem tilgivelse for alle synder. Etter pesten søkte mange om slike brev, for døden kom brått, og mange døde uten prest. Kong Magnus Eriksson styrte fortsatt begge rikene. I tiårene etter døde kongsætta ut på farssiden, og Norge fikk konger som bodde andre steder. Da Erik av Pommern ble kronet som unionskonge over Norge, Danmark og Sverige i Kalmar i 1397, var det 48 år siden pesten kom til Bergen.

Personer: Bjarne Erlingsson den yngre

Kilder

DN 2/280; DN 2/306; DN 1/326; DN 1/338; DN 1/303; DN 8/117; DN 8/124; DN 9/108; DN 7/229; Islandske annaler; Norsk biografisk leksikon (Helle); Store norske leksikon («Svartedauden», «norsk fiskerihistorie», «ødegård», «landskyld», «leidang»); Benedictow (anmeldt i Tidsskrift for Den norske legeforening 2003); Hybel (Historisk Tidsskrift, DK); Helle 2019 (AmS-Skrifter 27); prosjektnotatene «Jordbruk i Norge 800 til 1650», «Fiske og fiskeredskap», «Båtbygging, seil og leidang», «Giskebrevene 2», «Fiskeværene og Giskegodset» og «Giskefolket i arkiver og kilder»; nettsidens sider «Makten i riket» og «Slektsbånd».