Tidslinje · Kongens svigerfamilie

Tora får sønner med kong Harald

ca. 1045

En gang midt på 1020-tallet ligger kona til lendmannen Torberg Arnesson, sønn av Arne Arnmodsson, i en vanskelig fødsel på Giske. Det finnes ingen prest på øya. Ved stranda ligger et islandsk skip, og om bord er det en ung prest som døper jenta som blir født.

Sagaforfatteren Snorre Sturlason forteller historien i Olav den helliges saga. Jenta fikk navnet Tora. Skipets eier, islendingen Stein Skaftesson, ga barnet en gullring, og moren lovet å hjelpe ham om han noen gang kom i nød. Snorre kaller moren Ragnhild og gjør henne til datter av Erling Skjalgsson på Sola ved Stavanger, den mektigste mannen på Vestlandet. Bygdeboka Borgund og Giske, bind I, mener at hun het Astrid, og at Snorre har forvekslet henne med Torbergs søster Ragnhild. Kildene er altså uenige om navnet. Etter sagaene var mormoren Astrid Tryggvesdatter, søster av Olav Tryggvason, så barna på Giske var i slekt med kongen som hadde ført kristendommen til kysten. Den koblingen hviler bare på sagaene.

Løftet ved barnesengen ble satt på prøve. Stein drepte senere en av kong Olavs menn og kom til Giske som fredløs. Sagaen forteller at Torberg og kona tok ham inn, og at de samlet seks lendmenn, stormenn som styrte distrikter for kongen, og 540 mann for å tvinge kongen til forlik. Et ord gitt av husfruen på Giske veide så tungt at slekta var villig til å stille en hær mot kongen for å holde det. Gulatingsloven, slik den ble skrevet ned senere, regner 80 til 100 mann på et stort leidangsskip, så 540 mann svarer anslagsvis til fem til sju skip.

Øya Tora vokste opp på, er 2,67 kvadratkilometer og ligger lavt i sjøen. Det høyeste punktet, Ørnebakken, ligger rundt 25 meter over havet, og like i vest reiser nabøya Godøya seg nesten 500 meter. Midt på øya lå myr. Rundt myra lå lett sandjord med korn og beite, og sandstrender gikk nesten hele veien rundt. Ingen kilde beskriver skog, og Giske var trolig treløs, med åpen lynghei og beite slik ytre kyst var ellers. Ved kirkestedet på sørsiden har arkeologene funnet dyrkingslag fra vikingtid, kokegroper datert 540 til 680, dyrebein datert 660 til 880, og en utpløyd gravhaug. Litt lenger unna, også på sørsiden, ligger Mjeltehaugen, en gravhaug med skipsristninger på steinhellene. Den er datert til slutten av steinalderen eller til bronsealderen, og dateringen er omdiskutert. Giske mangler en lun våg, og NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning, mener at skipene ble lagt til eller trukket opp på sørstranda. Ved den stranda lå høvdingsetet, i den delen av øya der de mektige hadde holdt til i mange hundre år.

Jorda ble arbeidet med arden, et redskap som risper opp jorda og kaster den til begge sider. Bare spissen var av jern. På Giskegjerdet, et område på øya, finnes pollen av bygg helt tilbake i yngre steinalder, og dyrkingslagene ved kirken viser at det ble dyrket korn ved høvdingsetet også i vikingtiden. Sandjorda var lett å arbeide, men næringsfattig og utsatt for sandflukt. Utenfor åkeren lå lyngheia, et landskap folk selv hadde skapt ved å brenne, beite og slå. På Vestlandet ble heia beitet av sau hele året, og tang og tare ble brukt til fôr og gjødsel. Ingen kilde beskriver drifta på Giske særskilt, men det er sannsynlig at øya ble drevet slik. Sauene ga ullen til klær, ryer og seil, og vevingen var for det meste kvinners arbeid.

Hvem som gjorde arbeidet på gården, sier ingen kilde for Giske. Frostatingsloven nevner en gård med tolv kyr, to hester og tre treller som bot til en blindet mann, og Store norske leksikon tolker det slik at et par treller var vanlig på gode gårder. Snorre skriver at Erling Skjalgsson på Sola, Toras morfar etter sagaen, hadde 30 treller hjemme på gården, men det tallet ble skrevet ned rundt 200 år etter Erlings død. Treller var rettsløse og ble regnet som løsøre, og en fri mann kunne bli trell for gjeld. Ut fra forholdene i England sent på 1000-tallet er det gjettet at trellene kan ha vært rundt en tidel av folket. Det er nærliggende å tro at høvdingsetet på Giske hadde noen treller og husfolk i arbeid på åkeren, i fjøset og ved veven, mens makten lå i ætta, i alliansene og i kontrollen over leia.

Makten kom av beliggenheten. Hovedleia mellom Bergen og Trøndelag gikk gjennom Giskesundet ved øya, mellom de to farligste havstrekningene på kysten, halvøya Stad i sør og Hustadvika utenfor Romsdalskysten i nord. Skip som skulle forbi, måtte gjennom farvannet ved øya og ofte ligge og vente på vær i nærheten. Om lag ti kilometer sørøst, ved Katavågen i dagens Ålesund, lå handelsstedet Borgund, som nevnes første gang i forbindelse med hendelsene etter slaget ved Bokn i Rogaland i 1027. Arkeologene har gravd ut 5 300 kvadratmeter der og funnet rundt 45 000 gjenstander. Fisket lå i vinterhalvåret og seilasen i sommerhalvåret. Vårtorsken gikk inn i Borgundfjorden ved Ålesund fra kyndelsmess 2. februar til marimess i slutten av mars. Den ble tatt med handsnøre, på Sunnmøre kalt djupsogn, fra åpne robåter, og fisken ble hengt på hjeller av tre og tørket i vind og kulde. Line kom først i bruk på Møre på 1500- og 1600-tallet. Forskeren Sørheim daterer overgangen til et kommersielt fiske i Borgundfjorden til 1100-tallet, og det meste av fangsten i Toras barndom gikk trolig til eget bruk og bytte langs kysten.

Kornet var den knappeste varen. Det strakk sjelden til for en stor gård, og senere kilder viser at landskylda, leien leilendingene betalte for jorda, til Giske ble betalt i fisk. Det kan ha vært slik allerede i Toras barndom. Ordningen med leilendinger var da i begynnelsen: mellom 1000- og 1200-tallet gikk flertallet av bøndene i Norge fra å være selveiere til å bli leilendinger, bønder som leide jorda de dyrket. I nordeuropeiske annaler har historikeren Nils Hybel funnet to store hungersnøder på 1000-tallet. Annalene nevner ikke Norge særskilt, og Skandinavia hadde relativt varme somre nettopp på 1000-tallet. I uår ble det bakt barkebrød av tørket og malt innerbark, blandet med litt mel, en skikk som er kjent fra tidlig middelalder. På en vindutsatt øy var kornet sårbart for storm og regn ved innhøstingen, og mye tyder på at fisken måtte byttes mot korn i de dårlige årene.

Toras far var lendmann, og makten hans omfattet trolig hele Sunnmøre. En lendmann skulle sende ut budstikka når kongen kalte ut leidangen, sjøforsvaret der bygdene stilte skip, mannskap og mat, og han holdt våpentinget. Gulatingsloven, som ble skrevet ned mellom slutten av 1000-tallet og midten av 1100-tallet, krever av «Mørene», trolig Sunnmøre, 16 skip av den store typen med 25 sesser. Det var bøndene i hver skipreide som bygde skipet, holdt naustet og sydde seilet. Hvor fast ordningen var i Torbergs tid, vet vi ikke. Brødrene hans satt på andre knutepunkter: Kalv på Egge ved Steinkjer i Trøndelag og Finn på Austrått ved innløpet til Trondheimsfjorden. Da Tora var rundt fem år, i 1030, førte Kalv bondehæren mot Olav den hellige på Stiklestad i Verdal, mens Finn hadde fulgt kongen i landflyktigheten til Gardarike, landet langs de store elvene øst for Østersjøen. Slekta sto på begge sider av det største oppgjøret i landet. Senere var det Kalv som hentet Olavs sønn Magnus hjem fra Gardarike og gjorde ham til konge.

Harald Sigurdsson var halvbror av Olav den hellige. Han var femten år gammel på Stiklestad og kom såret unna. Etter femten år i Gardarike og i keiserens tjeneste i Konstantinopel kom han tilbake til Norden i 1045 med store mengder gull. Han var gift med Ellisiv, datter av storfyrst Jaroslav i Kiev. Han ville ha del i riket med nevøen Magnus den gode, Olav den helliges sønn og konge fra 1035, og fra 1046 var de konger sammen. Da Magnus døde året etter, ble Harald enekonge. I England var Edvard Bekjenneren konge, og i Konstantinopel, der Harald hadde tjent, styrte keiser Konstantin 9. Gullet og sølvet Harald hadde med seg, kom til et land der betaling ennå ofte skjedde med sølv etter vekt, og under ham ble det preget mynt i Norge i langt større mengder enn før.

Bygdeboka ser forbindelsen med Tora som en del av en avtale: Arnungene støttet Harald, og Tora ble pant for forbundet. Harald tok henne uten å skille seg fra Ellisiv. Kildene er uenige om hva hun var for ham. Snorre og Morkinskinna kaller henne dronning. Store norske leksikon mener at hun trolig var frille, fordi Harald allerede var gift. Bygdeboka mener at Harald hadde begge samtidig. Årstallet oppgis som 1047 eller rundt 1048, og Tora var da rundt tjue år, Harald rundt tretti. Kirken hadde ennå ikke noe erkesete i Norge, og blant stormenn var frilleskap vanlig. Faste biskoper i Nidaros, Bergen og Oslo kom først i 1070-årene, og erkesetet i Nidaros i 1152 eller 1153, over hundre år etter at Tora kom til kongen. Sønner av en frille kunne bli konger.

Slekta på Giske ble bundet til kongen på flere måter. Toras søster Jorunn ble gift med kongens stallare Ulv Uspaksson, islendingen som hadde vært med Harald i Konstantinopel. Fra Jorunn stammer erkebiskop Øystein Erlendsson, som døde i 1188. Broren Øystein Orre ble etter Snorre den lendmannen kongen holdt mest av, og han ble forlovet med Haralds datter Maria. Torvard Kråkenebbs tått, en kort islandsk fortelling, viser Øystein ved kongens side. Islendingen Torvard tilbød Harald seilet fra skipet sitt i Nidaros, dagens Trondheim. Kongen avslo, fordi et seil han tidligere hadde fått av islendinger, hadde revnet. Øystein ba kongen se på seilet, og da kongen holdt fast ved svaret sitt, ga Torvard seilet til Øystein. Tåtten er gjengitt etter en engelsk oversettelse, og ordlyden i den norrøne teksten kan avvike, og ut fra at Harald var konge, utspiller den seg trolig mellom 1046 og 1066.

Tora fikk to sønner med Harald, Magnus og Olav. Begge ble konger. Magnus 2. styrte fra 1066 til han døde i 1069. Olav, som fikk tilnavnet Kyrre, var konge fra 1067 til 1093 og styrte landet i over et kvart århundre uten krig. Gjennom Tora gikk Arnung-blodet inn i Hårfagreætta, og kongene i ætta etter Olav Kyrre regnet seg som hans etterkommere. For flere av dem, blant andre Harald Gille og Sverre, bygde kravet på farskap som er omdiskutert. Holder kravene, gikk blodet fra Giske videre gjennom kongerekka til Håkon Håkonsson, konge 1217 til 1263, og Magnus Lagabøte, konge 1263 til 1280, over 200 år etter Tora.

Tora var om bord på kongens skip da farbroren hennes, Finn Arnesson, ble tatt til fange ved elveosen Niså i Halland, på vestkysten av dagens Sverige, i 1062. Finn hadde gått i dansk tjeneste og kjempet som jarl for den danske kongen mot Harald. Sagaen forteller at Finn kalte henne en merr.

Personer: Tora Torbergsdatter, Harald Hardråde, Torberg Arnesson

Kilder

Snorre, Olav den helliges saga kap. 138 og Harald Hardrådes saga; Morkinskinna; Torvard Kråkenebbs tått (engelsk gjengivelse); Gulatingsloven, utgjerdsbolken; Frostatingsloven; bygdeboka Borgund og Giske, bind I; Store norske leksikon (ard, lynghei, trell, barkebrød, Norge i høymiddelalderen); Hybel, Historisk Tidsskrift (DK); Sørheim; Vollan 1942; NIKU 168/2013; UiB, Borgund kaupang og Giskegjerdet; prosjektnotatene «Giske: landskap, beliggenhet og jordbruk», «Slektsoversikt, rettet», «Båtbygging, seil og leidang», «Jordbruk i Norge 800 til 1650» og «Fiske og fiskeredskap»; Melheim og Sand-Eriksen, Open Archaeology 2020 (Mjeltehaugen); siden «Makten i riket» og siden «Slektsbånd»; prosjektrapporten «Funn i Møre og verden».